Jakob Wahl stopper opp ved den sorte bysten ved utgangen. Wahl er leder av Arbeidsretten, og bysten han stopper opp ved er av Paal Berg, Arbeidsrettens første formann. Ved siden av bysten ligger en bunke papirer, kopier av Arbeidsrettens første dom. Det er på dagen ett hundre år siden dommen falt, men den har fortsatt gyldighet.
Rett før jul i 1915 kom arbeider Oskar Waldemar Thorvaldsen til G.W. Linneskogel & Søns støperi. Støperiet var kjent for sine støpejernskomfyrer, og Thorvaldsen ble satt til enklere formerarbeid. Linneskogel hadde på denne tiden tolv faglærte håndformere, og de reagerte skarpt på at bedriften tok inn «folk fra gata» og satte dem til fagarbeid.
Bedriften svarte at dette var en midlertidig ordning. De hadde bestilt en formemaskin, og den var det meningen at Thorvaldsen skulle betjene. Inntil den var på plass måtte de gi mannen annet arbeid.
Faglærte formere
Dette var ikke formerne fornøyd med og henvendte seg til Norsk Formerforbund, men til ingen nytte. Så begynte oppsigelsene. Siden de ikke hadde noen oppsigelsestid kunne formerne gå på dagen. 6. januar sa Edvin Nilsen opp arbeidet, og gikk. 7. januar gikk Harald Hansen, og slik fortsatte det. 19. januar sa Olav Hansen opp jobben. Dermed sto Linneskogel uten en eneste faglært former.
Norsk Arbeidsgiverforening og Linneskogel klagde Norsk Formerforbund og ti av formerne inn for Arbeidsretten, og den reagerte raskt.
Det første rettsmøtet i den nye instansen, Arbeidsretten, ble satt 31. januar om ettermiddagen. Paal Berg var først og fremst høyesterettsdommer. Leder av Arbeidsretten var et bierverv. I mange år ble Arbeidsretten kalt en ettermiddagsdomstol fordi det skjedde etter Høyesteretts arbeidstid. Ulempen er åpenbar, fordelen er at Arbeidsretten ble bemannet med landets fremste dommere.
Paal Berg, lovens far
Det var spennende også for Paal Berg. I ti-femten år hadde det vært en dragkamp om hvordan Arbeidsretten skulle være. I prinsippet var det Christian Vs lov om avtaler fra 1687 som regulerte også forholdene i arbeidslivet. Men etter hvert viste det seg at den ikke var tilstrekkelig. Avtaleloven regulerte forhold mellom to personer. Når det ble kollektive avtaler, viste det seg at denne lovgivningen ikke holdt. Det var behov for å utvikle denne, og det var Paal Berg som fikk denne oppgaven. Han blir med rette kalt arbeidstvistlovens far.
Høsten 1915 vedtok Stortinget arbeidstvistloven, og med den ble det etablert to nye instanser: Riksmeklingsmannen og Arbeidsretten. I 1902 hadde Justisdepartementet kommet med det første forslaget. Debatten om arbeidstvistloven dreide seg i stor grad om det skulle stå i loven at regjeringen kunne gripe inn i en konflikt med voldgift. Det vil si forby streiken og nedsette en nemnd til å avgjøre konfliktspørsmålet.
Forslaget om voldgift ble nedstemt. Hvis regjeringen i dag skal gripe inn i en konflikt med voldgift, kan de ikke vise til arbeidstvistloven. De er nødt til å vedta en provisorisk lov fra gang til gang.
Riksmekleren
– Jeg beundrer de som utarbeidet lovverket i 1915. Det har vært to revisjoner av arbeidstvistloven siden 1915, en i 1927 og en i 2012, men de grunnleggende prinsippene fra 1915 ligger fast, sier Wahl.
Han forklarer forskjellen på interessetvist og rettstvist.
– Interessetvistene, uenighet om hva som skal stå i en tariffavtale, hører til hos Riksmekleren. Retts-tvistene, der hvor det er uenighet om hvordan tariffavtalene skal tolkes, hører til Arbeidsretten, sier Wahl.
Jeg beundrer de som utarbeidet lovverket i 1915. Det har vært to revisjoner av arbeidstvistloven siden 1915, en i 1927 og en i 2012, men de grunnleggende prinsippene fra 1915 ligger fast, sier Jakob Wahl.
To fra LO
Da Berg samlet retten på ettermiddagen siste dag i januar, hadde han med seg fire dommere. På den ene siden satt arbeidsgiverne representert ved verkseier Knud Dahl og fabrikkeier K. Myhre, og på den andre siden bestyrer Sverre Iversen og sekretær Andreas Juell. Begge var oppnevnt av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO).
– Det er ikke riktig at de er arbeidsgivernes representant og LOs representant. De er oppnevnt etter forslag fra NHO og LO, men de er oppnevnt av Kongen i statsråd, og har akkurat de samme rettigheter og plikter som alle dommere, forklarer Wahl.
Prinsippene er de samme i dag, selv om antallet juridiske dommere ble utvidet fra én til tre i 1927. Foreslått av LO er de tidligere forbundslederne Tove Stangnes og Kjell Bjørndalen. Da loven ble skrevet i 1915, hadde den en nøytral form, men det var bare Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og LO som oppfylte kriteriene.
På arbeidsgiversiden ble hegemoniet brutt i 1935 da en representant for Skogbrukernes Arbeidsgiverforening ble varamann. Her ble det etter hvert vanlig at NAF oppnevnte varaer fra andre arbeidsgiverorganisasjoner, som møtte i tvister hvor de var part. På arbeidstakersiden tok det lenger tid. Først i 1982 møtte de første dommerne som ikke var fra LO, i Arbeidsretten.
Både seier og nederlag
Dommen i konflikten ved Linneskogel falt 4. februar. Den var todelt «Tariffavtalen av 1911 gir ikke Formerforbundet ret til at kræve at alene fagarbeidere anvendes til haandforming.» og «Formerne (som sa opp jobben, red.anm.) har ikke optraadt i strid med forannævnte tariffavtale eller med §6.1 i arbeidstvist=loven ved at si op sine plasser ved G.W. Linneskogel & Søns støperi. Norsk Formerforbund har ikke ved sit forhold i anledning av disse opsigelser forbrutt sig mot sine pligter efter tariffavtalen».
Dette var Bergs første dom, men det ble mange flere. Han ble sittende som leder for Arbeidsretten fram til august 1948. Parallelt med dette vervet var han høyesterettsdommer, sosialminister fra 1919 til 1920, under krigen var han leder for Hjemmefronten, og fra 1929 til 1946 var han høyesterettsjustitiarius. Da han trakk seg tilbake fra Arbeidsretten, ble han riksmeklingsmann.
Berg er den som har vært leder i Arbeidsretten lengst. Kristen Andersen var leder i 20 år fram til 1980. Som Berg hadde han også mange baller i lufta. Ved siden av vervet i Arbeidsretten var han professor i arbeidsrett ved Universitetet i Oslo. Andersen var kjent for «et ganske fri-rettslig synspunkt», noe han også ble kritisert for blant annet fra LO.
Helt fra 1915 var Arbeidsretten kun ment for å løse tvister innen den kollektive arbeidsretten, mellom organisasjonene. I forbindelse med at arbeidsmiljøloven kom i 1977, ble saker om brudd på stillingsvernet overført til Arbeidsretten. Det var Kristen Andersen selv som arbeidet for dette. Dette førte til at arbeidsmengden for «ettermiddagsdomstolen» ble enorm.
Holocaust-fornekter
I 1976 ble Holocaust-fornekteren og nynazisten Olav Hoaas sparket fra jobben som lektor ved gymnaset på Stokmarknes. Han var da dømt etter rasismeparagrafen. Hoaas tok saken inn for domstolene og havnet i Arbeidsretten. Han tapte i alle instanser. Men denne saken fikk konsekvenser for Arbeidsretten. Kjennelser i Arbeidsretten kan ikke ankes. Høyesterett mente at dette var i strid med Grunnloven. Hoaas fikk ikke jobben tilbake, men hans sak førte stillingsvernsaker tilbake til det vanlige rettsapparatet.
– Hvorfor er det viktig med Arbeidsretten?
– Det er viktig å ha en institusjon som raskt og effektivt kan løse rettstvister i arbeidslivet slik at partene får en hurtig avklaring i tvisten, sier Wahl.
– Er det noe du skulle ønske annerledes?
– Nei, vi fikk en ny arbeidstvistlov i 2012, og det ble først og fremst språklige endringer. Det er utrolig hvor framsynte de som skrev loven i 1915, var, sier Wahl.
Dagen før har han vært med å avsi en dom i saken mellom Technip og Industri Energi. Der viser retten til Arbeidsrettens første dom i 1916.
Det er ikke rart at de har en byste av Paal Berg ved inngangen.
