Lyset fra barndommen

Forfatteren Knut Ødegård søker til barndomshjemmet for overlys 
og erkjennelse

AV SVEIN MAGNE HARNES

I sitt syttiende år lever Knut Ødegård ut sin skaperkraft sterkere enn noensinne – og lyset fra barndommen gjennomstråler all hans diktning.

Det er barndommen han først og sist vender tilbake til. – Lyset fra barndomslandet er inspirasjonskilden til nesten alt jeg har skrevet, sier dikteren. Derfra betrakter han livet i overlys.

Fortrollet

– For meg står barndommen i et nesten fortrollet lys og poesien lever i dette lyset. Det fantes ikke grenser mellom jord og himmel, virkelighet og fantasi. Alt blandet seg til en særegen form for magisk realisme; en blanding av hard virkelighet og den overskridende drømmen som utgjør trådene i poesiens fine spinn. Barndom og oppvekst er inspirasjonskilden til nesten alt jeg har skrevet senere i livet. Derfor vender jeg stadig tilbake hit. Alt har sine røtter og ingenting skjer uten at det kommer etsteds fra. Slik tror jeg alle inntrykk og erfaringer er med på å konstituere et poetisk sinn. Barndommen var teatret mitt, scenen der alt menneskelig utfoldet seg. Ut av dette vokste trangen til å holde det magiske teateret - som dikting er – gående resten av livet. Det var i alle fall da jeg begynte å skrive, bekjenner Ødegård.

Knut Ødegård tegner et varmt og frodig bilde av oppveksten på gården i lia ovenfor Molde sentrum. Det vesle nærmiljøet, som for det meste bestod av ljåsvingende bønder i samme storslekt, var hans verden: – Morfar var en av tre brødre som hadde hver sin gård på rekke og rad, slik at det ble en ganske stor eiendom de drev til sammen.

Dette var en verden som fortsatt åndet i det gamle førkrigssamfunnet. Her levde han med i livsrytmen; mennesker og natur, kjærlighet og konflikter, hverdag og helg, fødsel og død:

– Alle menneskelige følelser og skjebner fant jeg der. Også de som av en eller annen grunn hadde trådt ut av det tradisjonelle mønsteret var omfattet av omsorg og kjærlighet. Mor står for meg i en stråleglans. Hun var enestående. Fordømte aldri noen. Alle var velkomne. Taterne som slo leir nedom her kom alltid innom og fikk seg mat og kaffe. Jeg lærte veldig mye av henne.
[artikkelen fortsetter under bildet]

KNUT ØDEGÅRD:   Født 6. november 1945 i Molde  |  Forfatter og litteraturkritiker  |  Har utgitt omkring 50 bøker: skjønnlitteratur, lyrikk, fagbøker  |  Mest oversatte nålevende norske lyriker  |  Initiativtaker til Bjørnsonfestivalen og til Bjørnson-akademiet  |  Bosatt vekselvis i Molde og Reykjavik  |  Foto: Svein Magne Harnes

– Far var en usedvanlig begavet mann, men jeg hadde ikke så nært forhold til ham som til mor. Jeg innser at han nok hadde sine problemer. Han utdannet seg til politi etter at tyskerne hadde okkupert Norge. Hans posisjon ble uklar. Jeg har forsøkt å undersøke dette i ettertid, men har ikke funnet at han var med på noen stygge handlinger, bortsett fra det å være på feil sted til feil tid. Han tilhørte helt klart Jonas Lies krets. Det var nok på grunn av fascinasjonen av Jonas Lie at han valgte politiutdannelse i stedet for å utdanne seg til diakon – som han hadde tilbud om samtidig med at han ble opptatt i politihøyskolen. Og han var i Oslo i 1942, vi vet hva som foregikk der i november (jødedepartasjonene). Etter krigen fikk han ikke lenger bestilling i politiet. Dette lå som en skygge over ham, og han snakket sjelden om den tiden, han ble vel også litt bitter. Fars historie har hjemsøkt meg som et mareritt og jeg har også skrevet om det.

Prest eller revolusjonær

Bare et steinkast nedom liagårdene var etterkrigskulturen i ferd med å ta form i kremmerbyen ved fjorden. Det var der nede den bleike og forsagte rødhårede krølltoppen måtte finne sin plass i folkeskolen, i realskolen og på gymnaset. Det handlet om misjonær-lærerinner, om spillopper og by-originaler og ikke minst om våknende pubertet og utprøvende ungdomstid. Alle muligheter lå åpne. En periode fant han interesse i fotografi og drev det til å bli pressefotograf hos Romsdal Folkeblad.

– Jeg visste ikke om jeg skulle bli prest, politiker, fotograf eller dikter, smiler Ødegård, som hadde sin radikale periode midt i tenårene: – I gymnassamfunnet var jeg visstnok en fryktet debattant og leder for en gruppe farlige radikale. Kjell Magne Bondevik, som gikk på gymnaset samtidig med meg, beskriver meg i sin selvbiografi som glødende kommunist, ateist og militærnekter. Som 15-åring hadde jeg lest Det Kommunistiske Manifest. Jeg ville ha revolusjon. Og jeg både leste og skrev dikt; for i poesien fant jeg svar på både mine personlige spørsmål om liv og død, kjærlighet og hat og den gryende følelsen av at samfunnet måtte endres. Men det hele var jo egentlig et ungdommelig opprør mot alt som jeg mente var galt. Hos meg varte kommunismen et år tid, ateismen ett år og pasifismen tre år. Kjell Magne og jeg ble til slutt forsonet og våre diskusjoner endte med at vi gymnasiastene skrev en felles avisartikkel til forsvar for kristendomsfaget i skolen. Siden har vi vært gode venner.


Hatt og solbriller

– I gymnastiden skapte vi et klima for debatt og meningsbrytning som jeg kanskje tror mange unge i dag kunne ha noe å lære av i et demokratisk og kulturelt perspektiv. I timevis satt vi sammen på Kaffistova og diskuterte. Og alle røkte pipe. Bondevik inkludert. Men han gjemte pipa bak en stein før han gikk hjem.

–Problemet mitt var at far hadde kontor tvers over gata. Så jeg anskaffet hatt og solbriller for å gjøre meg ugjenkjennelig. Solbrillene har jeg lagt vekk, men jeg kjenner meg ikke skikkelig påkledd før jeg har hatten på, medgir Ødegård, som er kjent for sin litt ekstravagante fremtoning, med tversover og fargerike vester:

– Jeg er kanskje litt jålete? Har alltid likt å være litt fin i tøyet. Jeg liker å spille dagliglivets teater, og antrekket er en del av leken. Jeg liker å være fargerik. Det kan godt merkes at vi lever, det er nok grått her i verden.

Han forteller at han som forelsket ungdom tok bussen inn til ei jente: – Jeg hadde dandert på meg alpelue og halstørkle og tatt med staffeli, lerret og farger. Så ga jeg meg til å male utenfor huset hennes. Resultatet ble at hun fikk meg raskt til å gi opp både kommunisme og ateisme. Fra da av ble det kun kristelig skolelag.

Hos de unge intellektuelle i Molde, som løste verdensproblemene fra Kaffistova, var det en sammenheng i alt; poesien, musikken, samfunnsengasjementet:

– Vi skapte egne lyrikkvelder, som sist på 60-tallet utviklet seg til landets første litteraturfestival. Vi hadde med gjester som Jan-Magnus Bruheim, Inger Hagerup, Ragnvald Skrede, Marie Takvam, Paal Brekke, Halldis Moren-Vesaas. Min tremenning Edvard Hoem og jeg arrangerte. Kultureliten trodde knapt sine egne øyne. Dette var før alle kulturelle tilskuddsordninger. Det kan godt kalles en forløper til Bjørnsonfestivalen, som jeg ledet etableringen av i 1992.

Island

På begynnelsen av 70-tallet var Knut Ødegård ennå i tjueårene. Etter artium i hjembyen Molde hadde han flyttet til Oslo og studerte teologi og filologi. Tanken var å bli skrivende prest, men han kom i alvorlig tvil om den lutherske kirken og distanserte seg.

Han hadde debutert som lyriker i 1967, og hadde allerede utgitt flere diktsamlinger. Han var også litteraturanmelder. Allerede som 23-åring ble han engasjert som litteraturkritiker i Aftenposten og som 30-åring forlagssjef i Noregs Boklag, som den gang var et sentralt kulturforlag (i dag en del av Det Norske Samlaget). Her kunne han omgås forfattere, kunstnere og kulturarbeidere. Samtidig vanket han i katolske miljøer: – Mange av de som ble mine omgangsvenner var katolikker, også katolske prester, venner som jeg fortsatt har. Min veg mot konvertering ble nok lagt i denne perioden.Det tidlige 70-tallet var en periode preget av sterke politiske motsetninger, også i forfattermiljøet:– Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder Ødegård om en slik tilspisset episode. – Ja, det skjedde slik – en annen fikk kastet seg imellom og stoppet knivangrepet. Jeg lovet å aldri mer forfølge hendelsen. Angriperen lever fremdeles. Jeg vet hvem han er.

– Var angrepet politisk motivert? – Ja.

– … politisk? – Ja, det var det...

– Det ble sagt at jeg stod på en liste over de som skulle likvideres. Jeg stod vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao. Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig; enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv osv. og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

– Mye av det som skjedde på 70-tallet tåler ikke dagens lys. Forfattere som ikke ville være en del av den radikaliseringen som pågikk fikk merke det; de fikk ikke utgitt bøkene sine, de fikk konsekvent dårlige kritikker, de var ikke med da antologier skulle presenteres eller når litteraturhistorier skulle skrives. Jeg snakker her om folk som var innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. De bare ga opp, sluttet å skrive. Det ville ikke jeg. Så jeg forlot landet i 1971 og reiste til Island som norsk representant for de nordiske forfatterstyrene. Jeg knyttet sterke bånd og gode kontakter for livet.

– Noen år senere, på begynnelsen av åttitallet, var jeg veldig moden for et oppbrudd fra det ml-dominerte litteraturmiljøet i Norge, og visste at det lå en stilling og ventet på meg som direktør for Nordens Hus i Reykjavik.

Ødegård vendte tilbake til sagaøya og til gode venner og miljøer som han hadde blitt kjent med først på 70-tallet. Det var språket, litteraturen, dikterlandet og hvordan islendingene vernet om tradisjonene sine, som fascinerte ham. Der fant han også sin kvinne og giftet seg i Domkirken i Reykjavik med kordirigenten og lektoren Thorgerdur Ingólfsdóttir.

Dette innledet en aktiv periode på Island, der han ved siden av å bestyre Nordens Hus var initiativtaker og direktør for den internasjonale litteraturfestivalen i Reykjavik. Samtidig markerte han seg på flere områder som en sentral kulturformidler mellom Island og Norge – et engasjement som har vart til denne dag. Fra hands hånd er det kommet en rekke bøker om den norske-islandske kulturkretsen, mange oversettelser begge veier, mye kontaktbygging og formidling. Islands tidligere president, Vigdís Finnbogadóttir, har æret ham med tilnavnet "Islands svigersønn" for denne innsatsen og dekorert ham som kommandør av Den Islandske Falkeorden. Forøvrig en av mange ordener Ødegård har fått, fra mange land.

Internasjonal

I sitt syttiende leveår er Knut Ødegård i høyeste grad fortsatt aktiv og står mer sentralt enn noensinne i den norske og internasjonale dikterverden, med et engasjement, et kontaktnett og en skaperkraft som kan ta pusten fra en. Fra sine to baser; barndomshjemmet i Molde og hjemmet i Reykjavik, reiser han flittig, står sentralt i det internasjonale forfattermiljøet og er en drivende kraft for intellektuelt engasjement i menneskerettighetsarbeid. Han har hatt en større internasjonal karriere enn de fleste i Norge er klar over. Hans lyrikk har oppnådd internasjonal anerkjennelse og han er i dag den nålevende norske lyriker som er oversatt til flest språk. Det finnes i dag diktsamlinger av Ødegård på 30 språk. Høsten 2013 ble han re-lansert med nyoversettelse på ungarsk og våren 2014 kom han for andre gang med diktsamling på kinesisk. Lars Roar Langslet sier i en anmeldelse at "Knut Ødegård hører til de viktigste i samtidens norske poesi”.

– Hvorfor er du blitt så hyppig oversatt, tror du?

– Jeg tror jeg oppfattes som en viktig stemme fordi jeg skriver om det som er felles for alle mennesker, verden over. Det lokale blir universelt eller det universelle lokalt. Vi fødes, lever og dør overalt på denne kloden. Det poetiske språket, om det er godt, tvinger deg til å se medmennesket i den fremmede - ingen er ukjent. Derfor taler kanskje diktene mine like mye til utenlandske lesere?

Jeg var også heldig og ble tidlig oversatt til engelsk. Når diktene først finnes på verdensspråkene, åpner mange dører seg.

Ødegård står bak en betydelig litterær produksjon. Siden han debuterte som lyriker i 1967 har han utgitt 29 diktsamlinger, romaner og fagbøker, han har gjendiktet til norsk et stort antall utenlandske lyrikere og forfattere og han står bak en omfattende portefølje av essays, litteraturteoretiske arbeider, redigeringer, kommentarer osv. Siden 1989 er han statsstipendiat.

Hans omfattende kontaktnett gjør at han har medlemskap og tillitsverv i et utall organisasjoner og han er tildelt et stort antall nasjonale og internasjonale ordener, priser og utmerkelser. Han var noen år konsul for republikken Slovakia og er nå generalkonsul for republikken Makedonia:

– Når det gjelder Slovakia, var det slik at landets første ambassadesjef i Norge var poeten Milan Richter. Han er jødisk og har vært svært oppmerksom på Bjørnsons arbeid for minoritetene. Det var det bjørnsonske som førte oss sammen og som utløste at han bad meg ta vervet. Men så ble Richter sendt hjem til Bratislava uten forklaring og uten ny stilling, da Slovakia fikk en koalisjonsregjering av nasjonalister og gammelkommunister. Da nedla jeg mitt verv i lojalitet til min jødiske venn Richter – han er min venn for livet.

Katolikk: I barndomshjemmet har Knut Ødegård minner og gjenstander som knytter an til hans katolske tilhørighet. – I den katolske messen finner alt det splintrede og kaotiske i livet sine sammenhenger, og alt som er nedbrutt finner sin oppreisning, sier han.  FOTO: Svein Magne Harnes

Realisme

På 1990-tallet kom det til et vendepunkt i Knut Ødegårds diktning. Samlingene "Kinomaskinist" og "Buktale” innvarslet en dristig realisme som våger å blande "det høystemte, sakrale med det heslige og tarvelige”.

Hva skjedde?

– Hm, hva skjedde..? Vel, jeg foretok et livsoppgjør på den tiden. Jeg konverterte til den katolske kirke, noe jeg hadde forberedt i tiår. Men livsoppgjøret involverte også et oppgjør med kunstneren. Mer enn å kunne fremvise nokså god dikterkunst, ble det overveldende viktig for meg å endelig få sagt det som var nødvendig for meg å si – hensynsløst, ærlig, rett frem. Å dikte er for meg et hekseritt. Bilde legger seg på bilde og jeg befinner meg i et grenseområde mellom syn og forstand. Det er som en vårflom når demningen brister. I disse diktsamlingene måtte jeg åpne for det som var viktigst for meg og som presset seg frem i meg.

Som en videreføring fulgte den nyskapende samlingen "Missa” (1998), som bygger på den katolske messen. Her klinger det i nynorsk og latin i samme åndedrag:

– Jeg er overbevist om at både nåden og poesien skal omfatte alt menneskelig. I "Missa” samler jeg trådene fra alt det mørke og vonde som vi alle får vår del av, og der det eneste håpet vi skimter er kjærligheten i messeofferet. Jeg fører det hele inn i den katolske messen, fordi jeg er overbevist om at nettopp i messen finner alt det splintrede og kaotiske i livet sine sammenhenger, og alt som er nedbrutt finner sin oppreisning der.

Skrive livet

– Jeg er en poet som også er kristen. Men ingen apologetikk eller teologi kan hindre diktets frie flyt. Alt som er menneskelig har også en plass i poesien; både det mørke og skitne og det rene og opphøyde.

Min poetiske hensikt er å skrive livet slik jeg har erfart det. I flere dikt har jeg skildret medmennesker med Downs syndrom, i andre dikt finner en medmennesker som lider av psykiske sykdommer. Dette er mine venner, mine søstre og brødre, medvandrere i verden. Hvor ofte har jeg ikke sett himmelen speile seg i øynene til psykiatriske pasienter og såkalte utviklingshemmede. Ofte har disse en langt større evne til å forstå medmennesker og til å ta vare på hverandre.

– Jeg omgås mange mennesker som har fått slike merkelapper, flere tilhører mine nærmeste venner. Jeg har en datter med diagnosen schizofreni. Hege og jeg har et nært og fortrolig forhold. Hun er en viktig læremester. Vi har daglige samtaler, også når hun er psykotisk og hører stemmer. I noen av diktene i "Missa” fikk jeg bruke de bildene og stemmene som hun ser og hører i psykosen. De er skrevet ordrett ned. En enorm tillit fra hennes side. Også i "Det blomstra så sinnssjukt” kommer hennes syner frem.

Sang om kjærlighet

– Diktene mine uttrykker en konsekvent solidaritet med de små og undertrykte, med de som har vanskelig for å uttrykke seg, de som lider av psykisk eller fysisk sykdom og de som er kommet skjevt ut i livet. Dette er en solidaritet som har mangt til felles med klassisk sosialisme, men som i mitt tilfelle har sin inspirasjon og kraftkilde i min kristne tro og katolske praksis. Jeg tror det speiler det kristne evangelium, som i sin kjerne er en sang om Guds kjærlighet til hele skaperverket og til alle mennesker, også de ugudelige og fremmedgjorte. Hvem er interessert i teologiske kabaler som går opp når man kommer med sitt miserable liv? Dette er vel egentlig et tyngdepunkt i min diktning; at livet ikke er så enkelt. For våre forfeilede liv er det solidaritet og medlidenhet det lengtes etter, ikke teologi.

– Så kan man også gjerne tolke diktene mine som et oppgjør med design-barn og abort av barn med uønskede egenskaper. Det er noe dypt ukristelig og opprørende inhumant over dette at mennesket skal velge hvem som skal fødes og bestemme hvilke egenskaper som dømmer et foster til død. Det er i slekt med nazistisk og stalinistisk menneskesyn.

"Å dikte er for meg som et hekseritt. Bilde legger seg på bilde og jeg befinner meg i et grenseområde mellom syn og forstand. Det er som en vårflom når demningen brister"
Sammenheng:  I vinterhagen i barndomshjemmet finner Knut Ødegård roen. Her forstår han seg inni en sammenheng og åpner for diktningen som favner både det jublende sommerlyset og de kjellermørke gåter.  FOTO: Svein Magne Harnes

Sommerlys og kjellermørke

Helge Torvund skriver et sted at noe av det viktigste vi kan lære av Ødegård er "den opne haldninga til realitetane; til jubelen i sommarlyset og dei kjellarmørke gåter”.

– Du har vært begge steder?

– Livet mitt har også hatt sin del av motgang og kriser. Min datters psykiatriske lidelse har tynget meg. Mang en gang har jeg kneppet hendene til Vårherre for henne.

– Selv har jeg heller ikke gått fri; jeg er plaget med tidvise depresjoner som kan bli nokså tunge. Da sitter jeg i den grønne stolen der borte og bare stirrer. Da nytter det ikke å skrive.

Jeg har også vært til behandling på psykiatrisk institusjon. Jeg har hatt hjerteinfarkt tre ganger og én gang hjerneslag. Nå er også kona mi, Thorgerdur, blitt alvorlig syk. Prøvelser kjenner vi til.

– I mitt liv og min diktning kjenner jeg meg litt igjen i rollefiguren fra ”Spellemann på taket”; han aksepterer å måtte spille livets forskjellige toner, men vender av og til blikket opp mot Vårherre som for å spørre: Hvorfor?

– Hva har lyrikken å bety for folkesjela?

– Mye. Men i vår tid blir det mindre og mindre plass til den smale litteraturen. For ikke å nevne poesien, den blir jo henvist til krokene, hvis den i det hele tatt er å finne..

I min barndom og ungdom skjelnet vi mellom dikterkunst og kiosklitteratur. I dag er også litteraturfeltet mer og mer kommersialisert. Da blir det lite av diktsamlinger og mye av detektivfortellinger mellom stive permer. Det er sjelden detektivfortellingene går i dybden i å forstå mennesket, filosofisk og estetisk. Dermed fortrenger vi visdom, sjeleliv, skjønnhet, medmenneskelig forståelse. Min gymnaslærer Per Amdam sa: ”Underholdning betyr å holde mennesket under”.

– Du skriver all lyrikk på nynorsk. Hva betyr målformen for din diktning?

– Det er helt enkelt slik at nynorsk føles mest naturlig ut fra dialektbakgrunnen. Jeg synes jeg da kan få uttrykke meg mer direkte i forhold til opplevelser og følelser.

– Jeg kan godt skrive en intellektuell artikkel på riksmål, men jeg kan ikke skrive et dikt på riksmål uten å miste noe av meg selv. Det må være min pust og mitt hjerteslag i diktet, ellers blir det utvendig.

Jeg er ingen målfanatiker og mye av faglitteraturen har jeg skrevet på riksmål. De årene jeg var litteraturanmelder i Aftenposten skrev jeg konsekvent nynorskanmeldelser om nynorsk litteratur og riksmål om bokmålslitteratur. En gang på Theatercafeen fikk jeg et kompliment fra André Bjerke: ”Du er den blant de unge som skriver det reneste og vakreste riksmål”. Det synes jeg var en brukbar attest å få for en nynorsk-poet. Men jeg skulle nok ønske at flere kunne snakke nynorsk i det offentlige rom. – Selv snakker jeg i det daglige i lange perioder islandsk. Samtidig dikter jeg på nynorsk. Jeg tror nok min nynorsk-stil er påvirket av islandsk, som er et veldig strukturert språk.

I Bjørnsons ånd

I 1992 ledet Ødegård arbeidet med å etablere den første faste litteraturfestivalen i Norge, Bjørnsonfestivalen i Molde. I Bjørnsons ånd ønsket han å etablere en arena der ansvarligheten for undertrykte mennesker og folkeslag ble satt i sammenheng med litteratur og forfattere.

Hans brede engasjement og kontaktnett brakte en hel perlerad av verdensnavn fra den internasjonale forfatterscenen til Molde; nobelprisvinnere, internasjonale bestselgere, sentrale menneskerettighetsforkjempere, kunstnere.

– Det at vi i en festival kunne kombinere et program med noen av verdens fremste diktere og samtidig belyse både internasjonale konfliktområder så vel som mer prinsipielle etiske dilemmaer, tror jeg var meningsfylt for mange.

– Jeg glemmer aldri da jeg sammen med min gode venn Jahn-Otto Johansen fikk arrangert det førte virkelige tater-seminaret i Norge. Taterlederen Martinsen stod frem og holdt en tale en statsminister verdig. Vi var også tidlig ute med å belyse Israel/Palestina-konflikten og en rekke andre internasjonale stridstema. Og vi var svært nøye med å vektlegge balanse i program og deltakere. Å få være vertskap for så mange fremragende forfattere og kunstnere gjennom ti år var en sann glede og et privilegium.

Etter ti år trakk du deg ut?

– Da syntes jeg at det fikk være nok. Jeg var sliten også. Noen mente muligens jeg hadde satt mitt bumerke på festivalen mer enn godt var. Min stil kunne kanskje også irritere mange, for jeg likte å lage litt teater, med gallamiddager, fredslund osv. Vi kjørte en høy profil en stund; med nobelprisvinnere og statsledere fra flere land. De som kom etter meg ville ha det de kalte en mer folkelig stil. Jeg var vel mer opptatt av idéene og aktører som står fremst i verdenslitteraturen.

Så ble du initiativtaker til Bjørnsonakademiet?

– At Norge hadde behov for et litteraturakademi som kunne gå smalere og dypere inn i problemstillingene, var tanker som jeg hadde syslet med en stund og også lansert mens jeg var president for Bjørnsonfestivalen. En festival skal gå i bredden, men et akademi må gå i dybden. Norge hadde ikke noe uavhengig litteraturakademi fra før, og da jeg lanserte tankene mine for folk jeg kjente og respekterte, var tilbakemeldingene så gode at vi gikk videre med planene. Jeg fikk med Jahn-Otto Johansen, Thorvald Steen, Eugen Schoulgin, Kari Vogt, Marit Bjørnson Barkbu, Jostein Sæbøe. Men det er ingen motsetning mellom Bjørnsonakademiet og Bjørnsonfestivalen. De utfyller hverandre.

Ødegård har vyer for Bjørnsonakademiet og føler at man ennå ikke er kommet dit man ønsker, men sier satsingen er ung og at det trengs tid for å bygge seg opp. – Vi har imidlertid fått stor respons, også i utenlandske medier, på den årlige Bjørnsonprisen, som regnes som en av de viktigere priser i Norge. Vi bruker mye arbeid på å finne de rette kandidatene. Men postadressen Molde er et tveegget sverd, for det blir stadig vanskeligere å få riksmedia til å interessere seg for det som skjer uti "hutiheita” som dronningen sa det. Det er et signal om at media blir stadig mer provinsielle – det er Oslo-provinsen som teller.

Edda for vår tid

Knut Ødegård står i dag midt inne i et stort arbeid med gjendikting av samtlige edda-dikt med kommentarer. Det skal bli et trebindsverk som skal fullføres i 2015. Første bind er utkommet og rost som "norrøn visdoms- og visjonskunst, språklig modernisert for vår samtid”.

Hvorfor er dette arbeidet viktig for deg?

– Jeg har satt meg fore å fullføre dette, som det siste store arbeidet mitt med islandsk og norrøn litteratur, som ligger meg så nær. Dette er en litterær arv som Norge og Island har felles og som må tas vare på i fellesskap og videreføres til nye generasjoner. Det forsøker jeg å gjøre. Det vi vet, er at edda-diktene ble nedskrevet på Island på 1200- og 1300-tallet. De har røtter tilbake til førkristen tid og enkelte dikt forteller historier som går helt tilbake til folkevandringstiden. En antar at noen av eddadiktene oppstod i Norge og at landnåmsmennene brakte dem med til Island, der de kan ha blitt forandret ved at de gjennom generasjoner ble muntlig overlevert. I Voluspå finner vi den gamle gudelæren med skapelsesberetning og forholdet mellom guder og mennesker, men også skremmende apokalyptiske skildringer som kan tolkes som advarsler til vår tids mennesker om at gull og grådighet, krig og drap fører til verdens undergang. Så har vi Håvamål, som langt på veg er en lærebok i skikk og bruk.


Inspirert

Knut Ødegård fyller sytti i november. Han blir fortere sliten, men prøver å opprettholde både arbeidsrutiner og reiseaktivitet. Til våren skal han til Kina og Israel. – Det blir tyngre og tyngre å reise. Jeg gruer meg mer enn før. Jeg ser ikke videre fram til lange flyreiser. Samtidig gleder jeg meg veldig til å treffe kunstnervenner og publikum. Kontakt med kunstnere og intellektuelle og å bygge nettverk har alltid vært viktig for meg. Det inspirerer meg, sier forfatteren, som kobler av ved å jobbe i vedskogen, stelle frukttrærne og å lese. I barndomshjemmet. På odelsjorda. Oppi Moldelia. På planeten Tellus.