Regionreforma kan føre Møre og Romsdal tilbake til middelalderen. Den gang kontrollerte grådige lensherrer og en priviligert kjøpmannsstand i Trondheim og Bergen all skattlegging og handel på Møre. Ladested- og kjøpstedstatusene til Kristiansund, Ålesund og Molde forandra alt, sikra sjølråderett og la grunnlaget for det nye fylket. Skal makta gis tilbake til Bergen og Trondheim etter 300 år? Går møringene frivillig tilbake til føydalherrene?
Vil Kristiansund og Nordmøre bli et mer vekstkraftig utviklingsområde som del av
en større trøndelagsregion med base i Trondheim? Nei.
Vil Ørsta/Volda og Ulstein/Herøy få styrka sin betydning som del av en stor vestlandsregion med base i Bergen? Nei.
Vil Nordmøre og og Søre-Sunnmøre ha større nytte av å knytte seg sterkere til en konsolidert Møre-region, der aksen Ålesund-Molde-Kristiansund er selve lokomotivet
i utviklinga av hele regionen? Ja.
Aksen for den nye sterke landsdelregionen Møre og Romsdal vil være strekningen Ålesund-Molde-Kristiansund. Slik er det bare. Gjennom samferdselsprosjektet Møreaksen kan strekninga Ålesund-Molde-Kristiansund i framtida bli et mer eller mindre sammenhengende tettstedsområde og et felles bo- og arbeidsmarkedsområde, som vil representere selve motoren i region Møre. Det er selve geografien og samfunnsstrukturen som forsterker denne aksen. Den representerer en vinn-vinn-situasjon. Møreaksen snur opp-ned på fylket – og skaper den neste store byregionen i Norge.
Dette kan man like eller ikke like på Indre Nordmøre og på Søre-Sunnmøre. Men det vil bli et faktum. Det er kommunene rundt denne aksen som må bestemme seg for om de vil koble seg på eller av…
Sunndal/Surnadal, Ørsta/Volda, Herøy/Ulstein, Rauma, vil være mye bedre tjent med å knytte seg til denne aksen enn å bygge seg ut mot Trondheim og mot Bergen. Det er bedre å slutte seg til vinnerlaget i Møre enn å bli tapere i Bergen og Trondheim. Dette må folk, beslutningstakere og næringsliv i hele fylket ta inn over seg.
Da blir ikke det store spørsmålet om administrasjonsbyen skal være Molde… eller Ålesund.. eller Kristiansund. Spørsmålet blir om folk i området også i framtida ser seg best tjent med at demokratibygging, oppgaveløsning, offentlige tjenester og tilbud og næringsutvikling foregår og blomstrer nært der folk bor og arbeider.
REGION
Møre og Romsdal er ikke en øy. Fylket er vevd sammen i et større fellesskap med hele landet og er helt avhengig av samhandling og kontakt, så vel innenfor fylket som ut over fylkesgrensene. Denne kontakten blir styrket når bl.a. nye samferdselsprosjekter gjør det lettere og raskere å reise. Dette er en god utvikling for alle.
På viktige samfunnsområder som helse (sjukehus) og nå i det siste innenfor høyskole/universitet, bygges det allianser ut over fylkesgrensene, og stikkordene er konsolidering, videreutvikling og kvalitet. Helseforetaket Midt-Norge har sprengt Møre og Romsdal fylke sitt tradisjonelle ansvar for sjukehussektoren. Høgskolen i Ålesund har vendt seg til NTNU i Trondheim, Høgskolen i Molde vurderer beilere. Det samme gjør Høgskulen i Volda. Tunge offentlige aktører, som f.eks. Statens Vegvesen, er blitt regionalisert.
Men denne utviklingen mot en sterkere sammenveving regionalt og nasjonalt innebærer ikke at Møre og Romsdal som et sterkt og enhetlig administrativt område, eller som en felles bo- og arbeidsmarkedsregion, har tapt sin rolle og betydning. Tvert om.
FORNUFT OG FØLELSER
Samfunnet er dynamisk, og for beslutningstakere og planleggere gir nye tanker om store landsdelregioner et momentum for endring. Alle har sikkert edle hensikter med sin endringsiver. De vil samfunnsutvikling.
Spørsmålet om nye regioner handler om to ting: Fornuft og følelser. I Kristiansund og i deler av Nordmøre er man lei av å tilsynelatende tape alle kamper om lokalisering av offentlige tjenestetilbud og arbeidsplasser i fylket. Fylkestinget har ingen kredibilitet lenger. Tilhørigheten forvitrer.
Noen tror at denne situasjonen vil endre seg til det bedre om man blir del en større trøndelagsregion. Da vil Nordmøre få sin rettmessige del av samfunnskaka og nordmøringene vil få styrket påvirkning, bedre tilgang og kortere vei til mange offentlige tilbud og tjenester. I tillegg sier noen at de føler seg mer som trøndere enn som vestlendinger. Følelsen av tilhørighet knytter seg mer mot Trøndelag enn sørover og vestover.
Lenger sør, på Sunnmøre, tenker de som Ålesunds bypatriot Harald Grytten, som sier: "Eg er vestlending – ikkje midt-norging”. Ålesund vil styrke rollen som Nordvestlandets viktigste by. Hos noen lever fortsatt drømmen om Sunnmøre eget fylke.
Både i Kristiansund og i Ålesund er man lei den makta som tilligger embedsmannsbyen Molde, med sin arroganse, forfordeling og selvtilfredshet. Får ikke sunnmøringene eget fylke vil de i stedet ha en ny grense ved Romsdalsfjorden. Da kan de forholde seg til Bergen som maktsenteret, heller enn til de småskårne byråkratene på Molde.
REELLE ULIKHETER
Ulikhetene i folkelynne, orientering og tilhørighet mellom fogderiene i Møre og Romsdal er relle. De er ikke et moderne påfunn eller skapt av media. Folk på Møre har ekset seg opp mot hverandre og krangla seg illsinte siden vikingtida:
Kongen over Mørafylke, Huntjov, og sønnen hans, Solve Klove, gikk en gang på 800-talet mot rikssamleren Harald Hårfagre, sammen med kongen av Romsdalen, Nokkve. Hårfagre vant dette slaget og småkongene falt. Så etter at nordmøringer og romsdalinger hadde slåss seg trøtte mot overmakta, ble selvsagt sunnmøringen Ragnvald Mørejarl satt til å råde for Mørafylka og Romsdalen. Da hadde Harald i lengre tid prøvd å skaffe seg kontroll over det stridbare og uregjerlige Møre, mens innfule og surmaga trøndere satt og mullet i sine hov om hvordan de skulle fravriste Harald makta, og stoppe Ragnvald og de balstyrige møringene en gang for alle. Men de greidde det ikke. På Bremsnes på Averøya klipte Ragnvald Mørejarl skjegget på den lurvete kongen Hårfagre – møringene hadde nakketak på makta alt den gangen.
Dette har ikke blitt noe annerledes gjennom hundreårene; fiskerbønder har alltid reist seg mot maktsjuke embetsmenn, grådige futer eller sleske prelater. En gang på 1600-talet måtte Møre deles mellom Danmark og Sverige for å få fred. Da seilte bondehøvdingen Store-Rasmus til Vestnes og presset bordenden inn i den koloniale svenskefuten så han mistet matlysten for resten av dagen. Svenskene reiste hjem.
Til Møre kom nye impulser fra utlandet først; ny tro, nye skikker, nye varer. Hit kom irske munker, hit kom hanseatiske kjøpmenn, hit kom tørrfiskhandlere fra Spania og Portugal, hit kom hollandske trelastskuter, hit kom engelske handelsmenn – og hit kommer gjestearbeidere den dag i dag.
Fogderistrid er ikke noe nytt. For omkring hundre år siden krangla nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer i årevis om jernbane. Det gjaldt hvor banen fra Dombås til Møre og Romsdal skulle gå. Anklagene og mistanken satt løst i amtstinget mellom representanter fra de tre fogderia. Avisene fyrte opp under. Da Amtstinget sommeren 1910 skulle fatte en endelig beslutning om jernbanesaka tok representanten Vartdal ordet og sa:
"I 15 aar har der nu uavbrudt været jernbanekrig her i amtstinget; nu trodde jeg, at vi tilslut skulde faa fred, men jeg er blit skuffet. [..] nogen misfornøielse er der jo, og naar man er misfornøiet, vil man gjerne søke efter den skyldige. [..] Og saa vil jeg si: ta alt i den bedste mening, begynd ikke en krig, som bare vil føre til skade og elendighet. Vi maa nok allesammen se at fire lidt paa vore meninger; det blir det bedste."
De var uenige, men gikk videre sammen. Det er læring her.
De siste åra har sjukehussaka tapetsert lokale media. Mange skriver med store bokstaver - noen klorer i affekt utkrøpne kommentarinnlegg inn under avisenes nettartikler, der nordmøringer, romsdalinger og sunnmøringer tillegger hverandre de simpleste motiver.
Men motsetningene er altså ikke noe nytt. Kanskje er de snarere en forutsetning for å være møring? Vi er i samme båten, alle som bor her langs den karrige kyststripen ut mot Nord-atlanteren. For å komme videre er vi nødt til å ro i takt, men vi krangler for hvert åretak.
SJØLRÅDERETT
Nordmenn er et starrig folkeferd. Folk har kjempa for sine nærmiljø, herred, sokn og valgkretser mot ivrige regionutbyttere og sentraliseringsbyråkrater. Kom ikke her! Vi vil bestemme sjøl. Vi vil ikke bli styrt – vi vil styre sjøl. Det er dette som har terget opp strategene. Men sjølråderett og likhet ligger djupt i den norske folkesjela. Det tjener nordmenn til ære.
I over tre hundre år har Møre og Romsdal vært en administrativ enhet. Før den tid styrte Bergen og Trondheim - Møre var en utkant. Det kan fylket bli igjen om man ikke sammen ser verdien i å bygge regionen Møre og Romsdal – nordmøringer, sunnmøringer og romsdalinger i fellesskap.
Folk og miljø fra ulike deler av fylket samhandler hver dag. Det er dette som må styrkes. Bygg sammen byer og kommuner gjennom nye samferdselsløsninger, etablér et samla utdanningstilbud, dann Møre-Universitet, legg grunnlaget for et bunnsolid høykvalitets sjukehustilbud, skap sterke bo- og arbeidsområder, legg til rette for enda mer kulturutveksling og lag nye arenaer og møteplasser.
Rent pragmatisk kan man spørre hva folk i Møre og Romsdal oppnår ved å oppgi fylket? Hvordan tjener det mørebyene at det avgis makt til Trondheim og Bergen? Hvordan tjener det befolkningen i Møre og Romsdal?
Dagens demokratiske prosesser er nok bredere enn da lensherrene i Bergenhus og Trondhjems stift allierte seg med priviligerte bykjøpmenn om å holde de foretaksomme møringene nede. Men tyngdekrafta gjelder fortsatt; både i et politisk- og et næringsperspektiv. Regionparlamenter i Trondheim og i Bergen vil neppe i større grad enn fylkestinget bidra til økt oppmerksomhet rund store utviklingsoppgaver i Møre og Romsdal – snarere tvert imot..
Noen vil hevde at det aldri ville blitt en Atlanterhavsveg med en region Trondheim. Ikke Ormen til Møre. Ikke fire flyplasser, godt ferjenett. Det vil neppe bli noen Møreakse om grensa mellom Bergen og Trondheim går over Romsdalsfjorden. Ikke Halsafjordsamband. Ikke Hafast. Ikke nytt sjukehus. Mange vil hevde at det nettopp er politikere med forankring i Møre og Romsdal, med lokalt ansvar, som har kjempet fram dette.
Kanskje er tiden inne til at Molde må begynne å kjempe for Kristiansund. Ålesund må begynne å kjempe for Molde. Kristiansund og Molde må ta en fight for Ålesund. Kanskje bør Volda/ytre søre sterkere vurdere fordelene ved å knytte seg til den konsoliderte strekningen Ålesund/Molde/Kristiansund - heller enn å se sørover til Bergen? Kanskje er Sunndal/Surnadal-området like tjent med å styrke kommunikasjoner og relasjoner til Kristiansund/Molde - heller enn å se nordover?
Mange vil si at det er nå eller aldri om man vil bygge den robuste regionen Møre og Romsdal. Nå eller aldri er tiden for å kjempe for hverandre ...ikke for Trondheim og Bergen. Nå eller aldri er tidspunktet for å sette fogderistrid på vent.
Det er mye å tape. Gripes ikke muligheten nå, kan fremtidsbildet være en marginalisert kyststripe som regionmaktene ikke bryr seg nevneverdig om.
