Tibor og Veras
siste reise

Seint på natta 3. mars 1943 ankommer nok en transport den tyske utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. Ut stiger Tibor Taglicht (13). Han tar et fast tak i hånda til lillesøster Vera (10), slik han hadde lovet mamma. Den lange reisen som de to påbegynte fra fosterhjemmet på Nesjestranda i januar er kommet til veis ende: Barna sendes rett i gasskammeret.

"La juletreet stå til vi kommer tilbake", var den siste ønsket fra Tibor og Vera da de en kald januardag 1943 hadde tatt et tungt farvel med pleieforeldrene Aksel og Astrid Kragset i prestegården på Nesjestranda. Barna hadde da i et års tid vært en del av familien Kragset og hadde funnet seg til rette med skole og kamerater i nærmiljøet. Men fra 1942 ble jødeforfølgelsene i Norge intensivert. Barnas identitet og bosted ble avdekket. De kunne hvilken dag som helst bli innhentet av en rasistisk og morderisk ideologi og dens håndlangere.

26. november 1942 ble den første store deportasjonen av norske jødiske medborgere med Donau gjennomført. Samtidig ble flyktningebarna ved det jødiske barnehjemmet i Oslo berget over til Sverige i en dramatisk aksjon. Sigrid Helliesen Lund og hennes medhjelpere i Nansenhjelpen (som på det tidspunktet var gjort ulovlig av myndighetene) rettet deretter søkelyset mot de jødiske flyktningebarna som bodde hos norske pleieforeldre rundt om i landet.

Ved juletider 1942 var en plan lagt for å berge Tibor og Vera. En utsending fra Nansenhjelpen, Ole Presterud, var inkognito kommet til bygda for å ta med seg barna til Oslo. Derfra skulle de følge en flyktningetransport over til sikkerhet i Sverige. Reisen med båt til Åndalsnes og tog videre til Oslo var nøye planlagt. Dekknavn for identitetskontroller osv. var terpet inn. Barna hadde meslinger på den tiden, og kuréren måtte vente noen dager på Nesjestranda før de kunne reise. Dagen for avreise var vesle Vera fortsatt litt pjusk, men likevel i god nok form til å reise. Nå vinket de farvel til vennene og gikk de 6-700 metrene fra prestegården i Vikbukta til rutebåtkaia på Nesjestranda sammen med en fremmed med ryggsekk, anorakk og knickers. 

I Oslo lå Tibor og Vera noen uker i dekning hos prestefamilien Nina og Johan Prytz på Majorstua, før de fikk plass på en flyktningetransport som skulle gå fra Lillestrøm til Sverige. Barna var fullt på det rene med alvoret i situasjonen. En motstandsmann forkledd som politi kom og hentet barna på Majorstua og fulgte dem til Lillestrøm, hvor transporten skulle gå. Ved første forsøk måtte flukten oppgis nær grensen, og de returnerte til Lillestrøm hvor de fikk nattely hos en familie. Men akkurat de dagene hadde en infiltratør avdekket flyktningetransporten og fluktruten. Gestapo ble informert og barna ble om morgenen til 11. februar arrestert i huset hvor de overnattet. 

Tibor og Vera Taglicht var de eneste jødiske barn i Norge under krigen som ble arrestert mens de var på flukt.

Barna ble deretter anbrakt i Bredtvedt fengsel, hvor de ble oppmuntret av å møte jødiske venner fra Nesjestranda, som de ikke hadde sett på et år. Etter to uker på Bredtdvedt ble Tibor og Vera sammen med en gruppe på 156 jøder deportert med transportskipet Gotenland, som seilte fra Norge i morgentimene 25. februar 1943. Ferden gikk til Stettin i Tyskland, via Berlin og videre derfra med jernbane til den tyske utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. 

I disse dager er det nøyaktig 75 år siden deportasjonen, der sju av de jødiske flyktningene fra Nesjestranda var med.

I Auschwitz 3. mars 1943 ble Tibor Taglicht, Vera Taglicht og Nora Lustig sendt rett i gasskammer, mens Robert Weinstein døde av mishandling, utmattelse og sykdom i Warszawa-ghettoen i august 1943. Leo Eitinger, Hans Lustig og Fritz Lustig overlevde konsentrasjonsleirene. 

Da jødene fra Nesjestranda ble deportert til Auschwitz var alt en stor gruppe norske jøder blitt myrdet der, etter flere store transporter senhøstes 1942. Den største deportasjonen fant sted med transportskipet Donau den 26. november, da 532 kvinner, barn og menn ble sendt. Totalt ble det under krigen deportert 767 jøder fra Norge, nesten alle til Auschwitz. 30 overlevde. De øvrige jødene i Norge klarte å rømme til Sverige og noen til Storbritannia. Noen få overlevde i skjul i Norge.

Senter for jødisk liv

For Tibor og Vera startet den store reisen allerede høsten 1939, i skyggen av nazi-styre og forfølgelse i hjembyen Bratislava i Slovakia. Bratislava var før krigen et senter for jødisk liv og kultur i Øst-Europa. Tidlig på 1930-tallet bodde det 15000 jøder i byen, omkring 12 prosent av byens samlede innbyggertall. Søsknene Taglicht levd et liv nær det store jødiske miljøet i byen. Familien bodde i gaten Kozie 23, ved det jødiske kvartalet. I området var det to store synagoger, en stor jødisk grunnskole og gymnasium, et stort jødisk sykehus samt eldrehjem og barnehjem. Langs gatene dominerte jødiske butikker og kjøpmenn.

Majoriteten av den jødiske befolkningen i Bratislava tilhørte tradisjonelt den ortodokse synagogen i Zamocka-gaten, men den reformerte Neolog-synagogen i Zidovska-gaten var fra 1930-tallet i sterk vekst.

Det jødiske miljøet i storbyen var mangespråklig: Seg imellom kunne de tale jiddisch, hverdagsspråket benyttet av jøder i øst- og sentral-Europa. Det religiøse språket var hebraisk. I det daglige snakket de ellers tysk og ungarsk. Den unge generasjonen snakket også mer og mer slovakisk, ettersom trykket fra madjariseringen avtok.

Mens han bodde i Norge hadde Tibor levende skildret det fargerike oppvekstmiljøet i Bratislava; det livlige folkelivet i gatene i det jødiske kvartalet, den storslåtte synagogen, bålene som brant ved bredden av Danube (Donau) og båtene som gled langs den mektige floden om sommerkveldene. "Jeg skal nok lett kjenne meg igjen i Bratislava, ja, når jeg kommer tilbake etter krigen", sa han lengselsfullt til kameratene på Nesjestranda.

Totaliteten av holocaust er slik at det er ytterst få kilder som kan gi informasjon om barnas liv før krigen. Det er også knyttet en viss usikkerhet til noen kilder - det må derfor tas forbehold - men de sparsomme opplysningene som foreligger antyder dette:
Foreldrene til Tibor og Vera var trolig Leo Taglicht (f. 1895) og Juliane (eller Julianna) Taglicht (f. Wagner 1909). Faren ættet fra en stor Taglicht-slekt som fra midten av 1800-tallet spredte seg ut over flere landbyer rundt det vestslovakiske kommunesenteret Malacky ca. 40 km nord for Bratislava (ca. 50 km nordøst for Wien). I landsbyen Vel´ké Leváre, der flere fra Taglicht-klanen bodde, utgjorde den jødiske minoriteten i 1919 knappe 100 personer av et totale på 3000 innbyggere. Der var en liten synagoge på stedet, og derfra ble det drevet en jødiske skole som underviste i religion og hebraisk. En del av Taglicht-familien etablerte seg også i kommunesenteret Malacky, noen få kilometer unna. Rundt 1900 bodde det 400 jøder i den byen. På den tiden ble Malackys storslåtte nye synagoge i maurisk stil reist. Rabbinatet favnet om de 17 landsbyene i området og inkluderte ved siden av synagogen, skole, mikvah (rituelt bad), schächtning (rituell slakting) samt jødisk gravplass. Sentralt i byen drev Gabriel "Gabor" Taglicht og Julia Taglicht, som i følge kildene trolig var farfar og farmor til Tibor og Vera, et stort vertshus. 

Etter opplysningene som finnes vokste altså Leo Taglicht - far til Vera og Tibor - opp i dette jødiske miljøet i småbyen Malacky. I voksen alder dro han til storbyen Bratislava for å finne arbeid. Han var oppført å være bilmekaniker. I Bratislava traff han Juliane Wagner, som var oppvokst i en veletablert jødisk familie i storbyen, som en av to døtre av Jozsef og Adele Wagner. Leo og Juliane ble kjærester. De giftet seg i Bratislava 18. desember 1927, samme dag som det første Hanukkah-lyset ble tent det året og skriftordene fra 4. Mosebok lød. De nygifte etablerte seg i leiligheten i Kozie 23 ved det jødiske kvartalet i byen. Så ble Tibor født i 1929 og Vera i 1932. Flere familiemedlemmer ble etter hvert boende på samme adresse; blant disse bestefar Gabriel Taglicht (f.1859) og Alzbeta Taglicht (f. 1889).  

Jødeforfølgelser

 Etter Münchenforliket i september 1938 annekterte Nazi-Tyskland i oktober tsjekkiske Sudetenland, som lå som en smal randsone mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia. Tsjekkoslovakia hadde erklært unntakstilstand og mobiliserte. Hitler truet med full krig. 15. mars 1939 ble også Böhmen og Mähren okkupert og omgjort til tysk protektorat. På samme tid ble staten Slovakia opprettet som et tysk lydrike. Trykket mot jødene i området økte voldsomt. Nazi-styret i Slovakia, ledet av presten Jozef Tiso, førte en antisemittisk politikk og så gjennom fingrene med økende trakassering og voldsutøvelse mot jødene. 

Det var den jødiske befolkningen i Bratislava som først fikk merke trykket. En lykkelig barndom for Vera og Tibor Taglicht i Bratislava endret seg brått: Fra våren og sommeren 1939 erfarte den jødiske befolkningen stadig økende forfølgelser. Ungdommer fra det "Det tyske partiet" sammen med enkelte nasjonalistiske slovaker smadret jødisk eiendom og gikk til fysisk angrep på jøder på gatene. Myndighetene fulgte opp med å si opp jødiske ansatte i offentlige stillinger, frata jødiske leger og advokater lisensene, utvise jødiske studenter fra lærestedene og frata jødiske eiere butikker og næringsvirksomhet. Hundrevis av jødiske familier ble tvunget ut av leilighetene sine og kastet på gata, mens staten overtok eiendommer og eiendeler, eller de ble overtatt av slovakere og tyskere. De jødiske innbyggerne stod ribbet tilbake, frastjålet alt - og måtte i mange tilfeller klare seg gjennom støtte og husly hos de jødiske institusjonene i Bratislava.

Det internasjonale pressebyrået Jewish Telegraphic Agency hadde egen reporter på plass i Bratislava under urolighetene, og 27. august 1939 rapporterer han slik:

"Terroren driver gjennom gatene i de jødiske bydelene i Bratislava og andre slovakiske byer, feid fram av en bølge av vold mot den jødiske befolkningen som begynte tidlig i måneden. Klimaks ble nådd fredag ​​11. august, med seks timers systematisk ødeleggelse i Bratislava, og fortsatte gjennom "protektoratet" i form av overfall på jødiske fotgjengere på gatene og sporadiske angrep på jødiske butikker [...] Så grov er terroren blitt at dersom jøder ser folk med hakekors på jakkeslaget, så flykter de inn nærmeste døråpning og løper vekk.

Bølgen av vold begynte den første uken i august. Den "normale" mengden overgrep mot jøder, som å spytte på dem og dytte dem ut av fortauene, økte plutselig. Så ble det roligere fram til fredag 11. august. Klokka 21 den kvelden dannet det seg en mengde på 600-800 personer foran den progressive synagogen (Neolog-synagogen på Zidovská-gaten, forf. anm.) og begynte å synge på tysk "Schluss mit dem Juden" (Ferdig med jødene, forf. anm.) og rope antisemittiske slagord. Medlemmer i den jødiske menigheten ble drevet ut og jaget i gatene, mens mobben herjet i den tre-etasjes bygningen i to timer: Dører ble revet av hengslene, steiner kastet gjennom alle vinduer og hvert eneste møbel knust. Lampene ble ødelagt og baldakinen og alle andre tekstiler ble revet i filler. Hellige bøker ble revet i stykker, inkludert gamle pergamentruller og  historisk verdifulle arkiver. Tora-rullene ble revet i laser og restene slynget over lysekronene. Til sist ble vannkranene åpnet og vannrørene knust. Mobben forlot ikke stedet før synagogen stod under flere fot vann."

Senere på kvelden marsjerte mobben i nærmest militær formasjon inn i det jødiske kvarteret, hvor de kastet steiner inn i vinduene på jødiske butikker og gikk videre til den ortodokse synagogen, den jødiske skolen og et hjelpesenter for nødlidende, hvor absolutt alt ble ødelagt. Grupper brøt seg inn i privatboliger og smadret inventaret. Slik holdt de på til langt på natt. De følgende dagene fortsatte volden i flere byer i Slovakia, ved at fotgjengere i de jødiske kvartalene ble jaget og banket opp, det ble kastet steiner inn i butikkvinduer og brannbomber ble slynget inn i synagoger og jødiske eiendommer. 

Flukt og deportasjon

Slik var situasjonen i Bratislava og i Slovakia sommeren og høsten 1939. Mye kan tyde på at også Tibor og Veras familie ble utsatt for forfølgelsene. I følge kildene bodde familien Taglicht på fire da sammen med flere av Leos nære familie i leiligheten i Kozie 23. Fortvilelsen og angsten bredte seg i den jødiske befolkningen og utover høsten 1939 forsøkte jødiske foreldre fortvilet å sende barna sine i trygghet til andre land. 

Odd Nansens kone, Kari, og Nansenhjelpens aldri hvilende sekretær, Tove Filseth, var kommet til Praha allerede i januar 1939. I februar 1939 reiste Odd Nansen selv etter. De tre forsøkte å danne seg et bilde av flyktningesituasjonen, som hadde eskalert kraftig etter okkupasjonen av Sudetenland høsten 1938. Siktemålet deres var å skaffe 200 flyktninger visum til Norge, etter avtale med norske myndigheter. I sin bok Langs veien beskriver Odd Nansen den pressede situasjonen og de kummerlige forholdene mange flyktninger og asylsøkere i byen levde under.   

7. mars 1939 reiste Nansen og kona til Bratislava, der situasjonen for jødene var like vanskelig. Han oppholdt seg der noen dager og så forfølgelsene på nært hold. Han så hvordan forsvarsløse jødiske medborgere ble fratatt alle sine rettigheter, ble bokstavelig talt kastet ut at leilighetene sine og hundrevis måtte klare seg utendørs i konsentrerte oppsamlingsområder under elendige forhold. Han beskrev hjem til myndighetene i Norge og til internasjonale institusjoner de fortvilte og farlige forholdene den jødiske minoriteten levde under. 

En av strategiene til Nansenhjelpen var å fremforhandle gjennomreisevisum for flyktninger som ville videre til USA eller Canada. En del jødiske familier hadde oppnådd såkalte "Affidavits"; dvs. at de var i en kvote som etter hvert ville få innreise til USA. Tanken var at barna i familien i påventa av dette skulle oppholde seg midlertidig i trygge Norge, men foreldrene deres skulle forsøke å emigrere. Deretter skulle barna komme etter. Allerede sommeren 1939 begynte derfor Nansenhjelpen arbeidet med å få organisert transport av jødiske barn ut av Tsjekkoslovakia.

I Taglicht-klanen var det flere som først på 1900-tallet hadde utvandret til Milwaukee-området i USA, og det er mulig at foreldrene til Tibor og Vera hadde kontakt med disse og så etter en mulighet til å komme seg dit. I desperasjon fikk foreldrene til Tibor og Vera gjennom Nansenhjelpen sendt barna til det de trodde skulle være en sikker tilflukt i fredelige Norge. Rikke Flovikholm har gjenfortalt hvordan moren fulgte de to barna til jernbanestasjonen for å sende dem av gårde. Alene stod hun tilbake med hendene foldet. Det siste moren sa til Tibor før hun vinket barna av gårde, var å innstendig be ham passe godt på lillesøster og ikke slippe taket i hånden hennes. Det skulle han alltid huske.

Familien til Tibor og Vera i Bratislava trodde at barna ville være i trygghet i Norge - et håp som senere skulle bli knust.

Vi kjenner ikke til hvordan foreldrene til Tibor og Vera klarte seg i månedene etter at barna var sendt til Norge, men vi vet at forfølgelsene fortsatte. Store deler av den jødiske befolkningen i Slovakia ble mellom 1940-42 kastet ut av leilighetene sine, fikk konfiskert eiendeler og ble sendt til påtvungne arbeidsleire rundt om i landet, hvor de ble satt til hardt arbeid under ringe forhold. Våren 1942 startet de store deportasjonene av slovakiske jøder til de tyske utryddelsesleirene øst i Polen.

Etter de opplysninger som foreligger ble foreldrene til Tibor og Vera deportert i ulike transporter i mai og juni 1942 til tyske utryddelsesleire øst i Polen, der de ble myrdet. Mor Juliane ble deportert i slutten av mai 1942, 33 år gammel og gikk etter kort tid til grunne; sannsynligvis myrdet i utryddelsesleiren Sobibor. Far Leo ble deportert i april 1942 og ble drept i Auschwitz i juni 1942, 47 år gammel. Det er sannsynlig at også barnas besteforeldre, tanter og onkler ble deportert. 

Det er derfor grunn til å anta at Tibor og Vera var foreldreløse og uten nær slekt det siste året de bodde på Nesjestranda. Men denne tragiske informasjonen hadde neppe nådd fram til barna i Norge.

Vera og Tibor i Norge

Vera og Tibor Taglicht kom til Norge 26. oktober 1939, som del av en gruppe på 39 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia. Det var Nansenhjelpen som organiserte hentingen og mottaket. Arbeiderpartiregjeringen førte en restriktiv innvandringspolitikk og betraktet ikke jøder som politiske flyktninger. Jødiske barneflyktninger var "den uheldigst tenkelige form for immigrasjon", mente byråsjefen ved Centralpasskontoret. Nansenhjelpen måtte kjempe hardt med norske myndigheter for i det hele tatt å få barna inn i Norge.

Nansenhjelpen hadde vært aktiv i Tsjekkoslovakia fra tidlig 1938, og flyktningeorganisasjonens sekretær, Tove Filseth, var utstasjonert i Praha, der mengder av flyktninger fra Tyskland og Østerrike strømmet til. Etter okkupasjonen av Sudetenland i oktober 1938 og opprettelsen av protektoratet Böhmen og Mähren og proklamasjonen av marionettstaten Slovakia våren 1939, økte også den interne flyktningestrømmen. Forholdene ble kritiske.

Det var i denne situasjonen at Nansenhjelpen fikk organisert at 39 barneflyktninger skulle få innreise til Norge. Arbeidet med å velge ut hvilke barn som skulle være med i gruppen og å organisere selve reisen, begynte allerede sommeren 1939.

Kildene spriker litt om reisen fra Tsjekkoslovakia til Norge. Det er klart at de fleste barna reiste med tog fra Praha, fulgt av to Sigrid Helliesen Lund, Marie Lous Mohr og to jødiske barnepleiere. Noen kilder sier at de 12 barna fra Bratislava, medregnet Tibor og Vera Taglicht, reiste med tog direkte fra Bratislava til Berlin, fordi de ikke fikk innreisetillatelse til Böhmen og Praha. 

I Berlin var hele gruppen med barneflyktninger samlet, og derfra gikk reisen videre til Østersjøen, med ferje fra Sassnitz over til Sverige, og med tog videre derfra til Oslo. 

Se og hør Sigrid Helliesen Lund og Berthold Grünfeld fortelle om transporten med barneflyktningene

Reisen gjennom Europa var krevende. I Berlin ble gruppen møtt av rabbineren. Siden ingen offentlige transportmidler ville ta med de jødiske barna, gikk rabbineren først og gruppen etter fra den ene jernbanestasjonen, via synagogen, til den neste jernbanestasjonen. Underveis ble de skjelt ut, bombadert med papirkuler og spyttet på, forteller Sigrid Helliesen Lund, som ledet gruppen sammen med Marie Lous Mohr. Den senere kjente legen Berthold Grünfeld var ett av disse flyktningebarna som hadde reist sammen med Tibor og Vera helt fra Bratislava:

"På veien fra det jødiske menighetshuset til jernbanestasjonen i rikshovedstaden fikk vi beskjed om ikke å provosere folk på gaten ved å se på dem. Istedenfor skulle vi vende blikkene enten ned i fortauet eller mot husfasadene, slik at berlinerne skulle slippe å se våre jødiske ansikter. Det var vår avskjed med Mellom-Europa for drøye 50 år siden", forteller Grünfeld.

Vel framme i Oslo ble de jødiske flyktningebarna tatt hånd om av lokale hjelpere og etter hvert fordelt til jødiske barnehjem og pleieforeldre i Norge. Tibor og Vera bodde først noen få dager i Røyken kommune utenfor Oslo, deretter kom de til et barnehjem på Grorud, og til sist, like før jul 1939, ble Tibor og Vera plassert hos jødiske pleieforeldre i Trondheim. Der bodde de fram til sensommeren 1941.

"Vi fulgte hverandre i drøye to år. I den tiden lærte jeg som 8-9-åring søsknene Taglicht å kjenne på den måten barn blir kjent med hverandre. Ingen dypere innsikt i hva de tenkte og følte, annet enn at jeg skjønte at de to holdt svært meget av hverandre, følte seg knyttet til hverandre som bror og søster kan gjøre på det beste. Tibor var den eldste, den som beskyttet sin yngre søster når det gjaldt. Det var noe ridderlig tappert og kjekt over ham. Det hjalp henne sikkert mang en gang. For som fremmede barn hadde de sine problemer og vansker å stri med", forteller Berthold Grünfeld.

Flyktet for livet

Alt den høydramatiske krigsvåren 1940 kom de første voksne jødiske flyktningene til Nesjestranda. Som jødiske medborgere i Tsjekkoslovakia var de ved den tyske innmarsjen i Sudetenland i oktober 1938 og ved okkupasjonen av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 blitt fratatt sine statsborgerlige rettigheter, og var utsatt for økende trakassering og forfølgelse av nazistene. Til slutt ble det livsnødvendig å flykte. Gjennom norske kontakter hadde de oppnådd rett til såkalte Nansenpass, og til sist ble disse utstedt av myndighetene og de fikk utreisetillatelse til Norge. Sammen med større grupper jødiske flyktninger fra besatte områder i sentral-Europa var de kommet til Norge i november 1939. De ble tatt imot av venner og fikk opphold ulike steder i Oslo-området. For noen ble det sørget for opphold i en leilighet i Bygdøy Allé i Oslo.

Blant de tsjekkisk-jødiske flyktningene som kom til Norge før jul 1939 var Nora Lustig og tvillingsønnene Hans Lustig og Fritz Lustig, Leo Eitinger, Otto Eisler, Hugo Eisler og Helene Eisler. Forretningsmannen Robert Weinstein var kommet til Norge trolig allerede i oktober 1938.

Flukten til Nesjestranda i bomberegn

Ved det tyske overfallet 9. april 1940 oppholdt flere av flyktningene seg fortsatt i leiligheten i Bygdøy Allé. De norske vennene insisterte på at de snarest burde komme seg i sikkerhet, og 11. april tok de siste tog fra Oslo mens tyske tropper marsjerte opp langs perrongen. Turen gikk opp Gudbrandsdalen hvor de fikk installert seg på Marie Lous Mohrs hytte ved Lesjaskogsvatnet. Marie Lous Mohr var en nær medarbeider av Nansenhjelpens Sigrid Helliesen Lund. De hadde samarbeidet om bistand til statsløse flyktninger, og slik var de blitt kjenninger med både Nora Lustig og Leo Eitinger. Gjennom 1930-tallet ledet Lous Mohr den norske seksjonen av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og var medlem av hovedstyret i den internasjonale organisasjonen, der også Nora Lustig var et aktivt medlem.

Umiddelbart etter at flyktningene var vel installert på Lesjaskog ble engelske jagerfly stasjonert på det islagte vannet, men 25. april ble disse bombet av tyske fly. I kamphandlingene ble flyktningene da flyttet til en gård like ved hovedvegen, hvor de så britiske styrker trekke seg tilbake mot Åndalsnes. Mennene i flyktningegruppen bestemte seg for å følge med, i håp om å kunne bli med engelske marinefartøy over til England slik at de fikk verve seg til krigstjeneste der. De stoppet en norsk offiser og presenterte seg med sitt ønske. De ble avvist med at det ikke var deres krig og at de ikke var skikket. Eitinger og Eislers kunne presentere seg som offiserer - som til og med hadde kamperfaring - men dette ble avvist. 

De fikk imidlertid bli med konvoien som rullet ned Romsdalen under tidvis beskytning og flyangrep. Utpå ettermiddagen ankom de Åndalsnes, som hadde stått under fullt bombardement. Stasjonsbyen var i ferd med å bli utslettet etter tysk bombing. Lastebilen de fulgte fortsatte uten stopp gjennom Åndalsnes sentrum til Åfarnes, og stanset ved ferjeleiet der. Først neste dag kom flyktningene seg tilbake til Åndalsnes, for å bli med de engelske fartøyene, men da var de seilt derfra. Gruppen returnerte derfor tilbake til Åfarnes, med sikte på å nå engelske skip i Molde, men de måtte vente på ferja - og det var vanskelig å komme seg videre. De fikk opphold på gården Sandnes på Åfarnes. Derfra kunne de se Molde stå i flammer etter intens tysk bombing de siste aprildagene 1940. Det ble ikke mulig å nå Molde og de engelske skipene hadde forlatt byen.

Etter noen få dager tok to av flyktningene ferja over fra Åfarnes til Sølsnes. De ble møtt av sokneprest Aksel Kragset, som bodde i prestegården i vika straks bortom ferjeleiet. Kragset var Nansenhjelpens kontakt i området. Han snakket norsk og tysk og fikk en dialog med flyktningene, som etter en periode i Norge allerede hadde plukket opp en del norsk vokabular. Etter å ha blitt kort orientert om situasjonen for flyktningene fulgte han dem et stykke på veien bortover til Hotel Solstad i Hamnevika på Nesjestranda, et par kilometer unna, og ba dem ta kontakt med bestyreren, Rikke Flovikholm. Slik er Rikkes egne ord om dramatikken da flyktningene kom:

"To menn, den ene typisk jøde - den andre var ikke påfallende - men jeg var helt sikker på at det var flyktninger. – Vi er fem i følge, de andre tre er borte i Åfarnes. Kan vi fem få bo her? – Ja, svarte jeg. – Takk, takk, takk. Vi kommer tilbake senere.
Men før de kom tilbake var det kommet 10 soldater - de fleste offiserer. En av de var syk og fikk værelse for seg selv. Men så kom tyskerne. De var også 10. Offiserer. Først kom en tysk militær inn med en nordmann som tolk. De skulle ha sengeplass for 10. – Nei, sa mor. – Nei, sa Rikke. Tyskeren ble mørkere og mørkere. De skulle ha plass. Da kom en norsk offiser, bad om å få snakke med mor. – Dere må la de få plass, for ellers vil dette komme til å gå ut over oss norske offiserer. De fikk et stuegulv.

Og så kom de tsjekkiske flyktningene - for det var dét de fem var: Robert Weinstein, Leo Eitinger (disse som var her på formiddagen) og ingeniør Eisler og frue, med grønn fluenetting over ansiktet, - og så bror av ingeniør Eisler; arkitekt Otto Eisler, en av Tsjekkoslovakias beste arkitekter, som straks før krigen ble tilbudt stilling som professor i Amerika.

Neste dag dro tyskerne, og bare de norske offiserene og tsjekkerne var nå i huset. Dagen etter fikk de norske offiserene ordre om å møte på kaia. Mor og jeg fulgte dem til kaia. En motorbåt kom for å hente dem. Første oppholdssted Åndalsnes. Videre til Tyskland, tror jeg.

Nå var huset tomt - kun tsjekkerne - og de kom ned, smilende og trygge. Robert gikk bort til vinduet, men da ble ansiktsuttrykket et annet. To av Hitlers aller nærmeste og dyktigste menn stod nedenfor huset. – Kom dere opp - gå inn døren til venstre! Stå der og hør etter når vi snakker: Er jeg blid i stemmen, ingen fare – men blir jeg hard og mørk, da spring til skogs, en trapp ut fra kjøkkenet.

Så kom de. Jeg hadde ikke hatt slike folk før og håper jeg ikke får se dem mer. To kraftige pene menn, men de uniformene... det var så mange dødningehoder. Det var helt uhyggelig.

Mens Rikke snakket med SS-mennene, stod flyktningene i spenning bak loftsdøren. Tyskerne tok noen bilder ute på verandaen, og Rikke forklarte og pekte samtidig som hun holdt et øye med loftstrappa. Skrøt av utsikten. Så forlot de hotellet.

I den fortettede og spente situasjonen på hotellet de første okkupasjonsdagene, kunne flyktningene bare bo der noen dager. Den tyske tilstedeværelsen ble snart mer merkbar, og det ble fór utrygt å oppholde seg der. Kragset og Rikke tok kontakt bort til Malogårdene, omkring 5 km lenger øst og ble enige med eierne om at flyktningene var tryggere der.  På Malo ble de tatt vel imot og det ble ordnet med innkvartering. Ved sjøen nedenfor gårdene var det et stort sagbruk, og etter hvert skulle flere av mennene få seg arbeid der.

Etter at de første flyktningene hadde funnet seg til rette på Malo, kom Nora Lustig med tvillingsønnene etter i juni.

På Ole Malos gård bodde: Otto Eisler, Hugo Eisler, Helene Eisler, Robert Weinstein. På Torvald Malos gård bodde: Leo Eitinger, Nora Lustig, Hans Lustig og Fritz Lustig.

En ung gutt, Felix Pisk, (Leo Eitingers søstersønn) var også innom Nesjestranda noen uker. Etter det tyske overfallet på Norge ønsket foreldrene hans at han reiste tilbake til Tsjekkoslovakia - og han gikk til grunne i holocaust.

Leo Eitinger hadde 4. april blitt tilbudt stilling som assistentlege ved Rønvik sykehus i Bodø, og etter noen dager på Malo reiste han dit opp via Oslo. På reisen...

Etter at det norske nazi-regimet høsten 1940 inndro alle jøders arbeidstillatelse, ble han fratatt legelisensen og kunne ikke praktisere lenger. Sent på året 1940 returnerte han til vennene på Malo.

Hvem var disse menneskene som måtte flykte fra hjemlandet sitt og søke tilflukt i et fremmed land? Hvilke liv kom de fra? Hvorfor valgte de å flykte til Norge og hvordan kom de seg hit?

Robert Weinstein 

Robert Weinstein (1901-1943) - blant venner kalt Bob - var eneste sønn av David Weinstein og Irma Weinstein (f. Pollak) fra byen Opava i Tsjekkoslovakia. Faren David kom fra byen Olomouc, mellom Brno og Opava. Han var sønn av kjøpmann Israel Weinstein og kona Netti, som var eiere av et stort vinutsalg i Olomouc. David flyttet som ung mann til Opava, der han traff Irma Pollak, datter av den jødiske industrimannen Sigmund Pollak og kona Emilie, som bl.a. eide en stor papirfabrikk i området.
David og Irma giftet seg i 1900 i den nye synagogen i Opava (bygd 1896). I 1901 ble Robert født, som deres eneste barn.

David Weinstein gikk i 1898 i kompaniskap med den jødiske entreprenøren Max Breda og skapte firmaet Breda & Weinstein, som spesialiserte seg på draperier, strikkevarer og garn- og trådhandel. De skaffet seg en bygning knyttet til de gamle bryggeriet i Opava og mellom 1908-1913 ekspanderte virksomheten kraftig og etablerte filialer i byene Adelsdorf, Kravarích, Solingen og Wien. I 1911 kjøpte David Weinstein hele bryggerieiendommen og flyttet familien inn i ny leilighet der. Nå ble det også plass til å utvide virksomheten med produksjon av undertøy. 1914 døde Max Breda, og Weinstein overtok hans eierpart og ble eneeier av hele virksomheten. Weinstein kjøpte i 1921 en herskapelig villa beliggende ved tinghuset på Wilson Square i Opava, og etter en del tilpasninger flyttet familien inn der.

Robert Weinstein utdannet seg som jurist, med spesialitet økonomisk juss - og ved endt utdanning gikk han inn i selskapet til foreldrene. Mot slutten av tjueårene gikk han også inn i ledelsen av familiebedriften.

Selskapet Breda & Weinstein gjorde i 1927 sitt største løft: De gamle fabrikkbygningene ble revet, og den berømte arkitekten Leopold Bauer i Wien tegnet et signalbygg av et varehus, som da var det største varehuset i den tsjekkoslovakiske republikk. Det hadde en grunnflate på 1536 m2 og fylte et helt kvartal. Bygget hadde seks etasjer over bakken og to etasjer under. Bygget ble reist på 14 måneder og stod klar til den store juleutstillingen og julesalget i 1928.

Bygningen var ikke bare laget for forretningsformål, men fungerte også som fabrikk, der det ble sydd klær, store tepper mm. Det var tegnet etter mønster av de store varehusene i USA, med stor glasskuppel sentralt i bygget, rulletrapper, store kjøpmannsdisker, moderne utstillingsmontre og andre moderne bekvemmeligheter. Plassen foran varehuset var den travleste i byen, og sikret mange kunder.

30 år gammel (1931) ble Robert Weinstein formelt oppnevnt til prokurator i konsernet. Det innebar at han gjennom sin juridiske og økonomiske utdannelse fra da av ledet forvaltningen av virksomheten og representerte selskapet utad. Til å lede den daglige driften i varehuset satte han den mangeårige betrodde medarbeideren Quido Preuss. Weinstein sikret også en emisjon ved at den sveitsiske industrimannen Theodore Reiser gikk inn som aksjonær.

Selskapet hadde nå sin blomstringstid. Et stort antall medarbeidere i flere land var ansatt i selskapet og verdien av selskapet lå på 1930-tallet rundt en halv milliard kroner regnet i dagens pengeverdi.

Opava, eller Troppau, var før andre verdenskrig en multi-etnisk og livlig småby på omkring 25.000 innbyggere. Majoriteten av innbyggerne var tyskættet, men med betydelige innslag av ulike andre etniske grupper. Det jødiske innslaget utgjorde omkring 1000 av byens innbyggere. 

Weinsteins var en avholdt og respektert familie i Opava, og virksomheten de drev betydde mye for mange innbyggere i byen. Robert Weinstein var et multitalent, og ved siden av å være en dyktig forretningsdrivende var han en aktiv bidragsyter i byens kulturliv. Gjennom en sentral rolle i Rotary, som var etablert i byen i 1934, fant han en arena for å bruke sine talenter. Her bidro han med sang, teateroppsetninger, foredrag, diskusjonskvelder og utflukter. Han var en underholdende forteller, en sylskarp kommentator, en stor humorist og ikke så lite av en playboy. Damene svermet rundt ham. De bevarte fotoalbumene forteller om mange venninner. I sin omgangskrets ble Robert Weinstein regnet som en trofast venn og en stor patriot.

Frarøvet alt av nazistene

Vendepunktet kom plutselig for familien Weinstein. I oktober 1938 ble den tsjekkiske delen av Sudetenland tvunget inn som en del av Nazi-Tyskland, og hjembyen Opava - som tyskerne kalte Troppau - ble 10. oktober invadert av tyske tropper. Troppene ble hilst av fanatiske folkemengder med tyske innbyggere som erklærte byen "Heims ins Reich"(hjemme i riket).

Den tyske Reichskommisären, Konrad Henlein, erklærte umiddelbart "arianisering av jødisk eiendom" i hele området. Han var også ansvarlig for å organisere den store november-pogromen, eller Krystallnatten, 9. november 1938. I Opava gikk lokale pøbler løs på jødiske hjem og forretninger og smadret dem. Synagogen i Opava, der Roberts foreldre giftet seg i 1900, ble samme natt satt i brann. 

Den tyske borgermesteren i Opava satte allerede 12. november 1938 Weinsteins mangeårige betrodde medarbeider, tyskeren Quido Preuss, til å bestyre overtakelsen av selskapet Breda & Weinstein - noe han ikke trengte å overtales til. Overtakelsen ble gjennomført ved nazistenes konfiskeringsvirksomhet Treuhand. Weinsteins tekstilfabrikk i Pribor ble også tvangsovertatt.

Wehrmacht under kommando av general Gerd von Rundstedt besatte samtidig Weinsteins villa i sentrum av Opava og opprettet der tysk politistasjon, med kontorer for Gestapo med torturkammer.

Hele det påfølgende året pågikk ´de-jødifisering´ av økonomien i Sudetenland, der forretningsvirksomhet og eiendommer som tilhørte jøder ble konfiskert.

Familien Weinstein forstod med en gang hvilken akutt fare de stod i. Det er sannsynlig at David Weinstein og kona allerede i Opava ble utsatt for forhør og brutal behandling av tyskerne, men de greidde å komme seg ut av Opava og Sudetenland og til Praha, som ennå ikke var okkupert. Der leide de seg inn på et hotell gjennom vinteren. 15. mars 1939 ble Böhmen og Mähren gjort til tysk protektorat og tyskerne okkuperte Praha. 

Trolig hadde Robert Weinstein allerede før besettelsen av Opava i oktober 1938, greidd å flykte fra landet til Norge. Reiseruten er ikke kjent, men fotoalbumer antyder at han var innom både Berlin, København og Stockholm, før han endte opp i Oslo. Han hadde forretningsforbindelser i byene og kunne støtte seg på sine gode kontakter. 

Foreldrene, David og Irma Weinstein, som hadde kommet seg ut av Opava, maktet ikke ta løs på enda en ny flukt. I den fortvilte situasjonen de stod i, med tiltagende forfølgelse, mistet de gradvis forhåpninger for framtiden. Det er ikkje kjent om at de også under oppholdet i Praha var utsatt for forhør og mishandling av Gestapo, men dette kan ikke utelukkes.
4. august 1939 tok de overdoser av morfin. De ble fraktet til et jødisk sykehus i Praha, men livene stod ikke til å redde. Ingen kjenner til hvor de ble stedt til hvile. Robert Weinstein i Norge ble underrettet av familiens advokat om de tragiske hendelsene. Robert kontaktet myndighetene i Praha for å få ordnet med gravsted til foreldrene, men fikk til svar at man bruker ikke penger på jøder.

Hele familien Weinsteins eiendommer, formue og verdier ble slukt av nazistene. Da freden kom var de fleste i slekten drept. Etter 2. verdenskrig ble det store varehuset i Opava nasjonalisert etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948. Ved kommunismens kollaps på 1990-tallet ble bygget kjøpt for en slikk og ingenting av nyrike spekulanter. Det står fortsatt i Opava - men er i en sørgelig forfatning.

Nora Lustig

Nora Lustig (1899 - 1943) ble født i 1899 i Opava (tysk: Troppau), i et område (dagens Tsjekkia) som på den tiden var en del av keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Dette var samme by som Robert Weinstein vokste opp i, og vi må anta at Nora og Robert kjente hverandre fra ungdommen.

Foreldrene til Nora var Karl Weinreb og Josefina Weinreb. Nora hadde også en to år yngre søster, Hilde. Opava fikk sin nye store synagoge i 1896, og familien var en aktiv del av det voksende jødiske miljøet i byen. Faren, Karl Weinreb, hadde tilknytning til den østlige chassidiske tradisjonen, en ortodoks gren av jødedommen. Moren Josefina kom fra familien Löw-Beer, et navn som er sterkt knyttet til  industri, handel og kultur i Mähren og Schlesien. 

Nora ble gift med forretningsmannen Sigfried Lustig og paret bosatte seg etter 1. verdenskrig i storbyen Brno, sør for Opava. Der ble også tvillingsønnene Hans og Fritz født i 1922. Den velstående familien var aktiv i byens kultur- og samfunnsliv og omgangskretsen var preget av intellektuelle og kunstnere. Vennskapene førte også med seg at Lustigs bygde opp et stort kontaktnett i inn- og utland.

Nora Lustig var et meget aktivt medlem i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet og i Liga for menneskerettigheter. Gjennom engasjementet ble hun utover 1930-tallet involvert i hjelpearbeid for politiske flyktninger fra Tyskland og senere Østerrike, som i tusentalls strømmet til Tsjekkoslovakia for å unnslippe den økende nazistiske forfølgelsen. Etter de opplysninger Rikke Flovikholm gir, åpnet Nora og mannen også sitt eget hus for flyktningene. Da Sudetenland kom under tysk kontroll fra oktober 1938, og ikke minst da Böhmen og Mähren ble tysk protektorat fra mars 1939 og okkupert, innebar dét at Noras flyktningearbeid ble langt mer utsatt. I følge Rikke ble Nora Lustig arrestert for sitt flyktningearbeid og satt kort tid i fengsel i Tsjekkoslovakia. Etter en tid slapp hun ut og innså at hun selv måtte flykte.

Ligaen for menneskerettigheter hadde over en periode hatt et samarbeid med den norske Nansenhjelpen. Raskt etter at det tyske protektoratet var opprettet, tok Nora kontakt med Nansenhjelpen, med sikte på å skaffe familien såkalte Nansenpass. Det var landets myndigheter som utstedte disse passene - etter finslepne diplomatiske forhandlinger med Nansenhjelpen, som i en viss (dog liten) utstrekning var økonomisk understøttet av norske myndigheter. Nansenhjelpen hadde vært aktiv i Østerrike og Tsjekkoslovakia fra 1938, og Nora brukte nå sitt kontaktnett for å forsøke å komme seg ut. 

Sommeren 1939 strammet nazistene grepet om de tsjekkiske provinsene Böhmen og Mähren, og innførte en rekke begrensninger og påbud overfor jøder. I 1939 ledet SS Ubersturmführer Adolf Eichmann arbeidet med deportasjon av jøder fra Wien og Praha. I august utstedte han ordre om at alle jøder måtte evakuere de tsjekkiske provinsene og flytte til Praha. Siktemålet var å sikre oversikt og kontroll over den store jødiske befolkningen i området og derigjennom øke den jødiske emigrasjonen. Målet var at 200 jøder hver dag skulle forlate Tsjekkoslovakia.

Nora Lustig kjente nå at det brant under beina. Hun visste at Leo Eitinger allerede hadde fått avslag på en tidligere søknad, men hun prøvde likevel - og lyktes i å komme ut, etter en særdeles dramatisk flukt, som gikk via Østerrike og Tyskland.  Tvillingsønnene Hans og Fritz, hadde kommet seg ut noen uker tidligere, mens mannen Sigfried Lustig ikke fikk utreisetillatelse. 

I den vesle gruppen flyktninger fra Brno som i løpet av høsten 1939 fikk visum til Norge var ved siden av Nora Lustig, Leo Eitinger, arkitekten Otto Eisler, Hugo Eisler og Helene Eisler. I Oslo tok de opp kontakten med det tsjekkoslovakiske eksilmiljøet, deriblant Robert Weinstein, som Nora kjente fra barndommen i Opava. Robert var kommet til Norge på forretningsreise trolig allerede i oktober 1938.

I den tiden Nora Lustig bodde i Norge gjorde hun inntrykk med sin sterke personlighet:

– Nora var en helt uvanlig kvinne, høy og meget vakker, hun var en som ble lagt merke til hvor hun enn var. Klar og ofte skarp var hun, men også så fylt av varme og godhet, det var alltid en berikelse å være sammen med henne, skriver Sigrid Helliesen Lund.

Leo Eitinger

Leo Eitinger (1912 - 1996) vokste opp i småbyen Lomnice nær Brno. Han var den yngste av seks søsken. På 1930-tallet var han student ved Masaryk-universitetet i Brno. Gjennom sitt tidlige engasjement som sionistisk sosialist ble også han knyttet til det jødiske-intellektuelle miljøet rundt familien Lustig, og han ble huslærer for tvillingsønnene Hans og Fritz Lustig. Leo ble etter hvert også involvert i flyktningearbeid og ble en nær medarbeider for Nora Lustig innen dette arbeidet. Gjennom det ble han også fra 1938 kjent med de sentrale norske aktørene i Nansenhjelpen; Odd Nansen, Sigrid Helliesen Lund og Marie Lous Mohr.

Se og hør Leo Eitinger fortelle om sin oppvekst og om tiden i konsentrasjonsleir (intervju i NRK 1973)

I 1937 tok Eitinger medisinsk embetseksamen, og ble etter endt utdanning innrullert i den tsjekkiske hæren som offiser. I forbindelse med Sudetenland-krisen ble han mobilisert og stasjonert på en flystasjon nær den ungarske grensen, hvor han opplevde bombing og krigshandlinger på nært hold. 

Etter et mislykket forsøk på å skaffe seg Nansenpass lyktes han til sist, og kunne i november 1939 reise til Norge via Østerrike og Tyskland - sammen med 

Om Leo Eitinger skriver Sigrid Helliesen Lund: Det var en stor, stor glede da han kom til Norge, bare noen uker etter at vi var kommet tilbake hit med barna (forf.anm.:november 1939). Han har vært til hjelp og trøst i mange vanskelige stunder, klok og fin som han alltid har vært.

Alle disse kom så sterkt inn i mitt liv under og etter krigen..., skriver Helliesen Lund.

- Husker alle

– Jeg husker godt Robert Weinstein og Eislers, som fikk husrom hos oss, forteller 89-årige Magnar Malo, sønnen på Malo-gården. – Robert bodde på den østlige kvisten og Eislers på den vestlige. I det stresset som disse menneskene mentalt levde under kom de ikke alltid like godt overens. 

– Robert minnes jeg som en dannet, beleven og humoristisk person. Alltid i godt humør og vennlig mot alle. Hver morgen kom han nynnende gjennom huset for å hente vann til morgenstellet. Han var svært begavet, delte av sine store kunnskaper og var lett å snakke med. Robert underholdt på helselagsmøter, med solosang i kirka, og han arrangerte skirenn. Han hadde også et lite kontaktnett i Molde som han pleiet. 

Robert og de andre mennene fikk snart arbeid på sagbruket ved sjøen nedom gårdene. Selv om flere av de jødiske flyktningene var akademikere, fikk de meget raskt tak på det praktiske arbeidet og hadde glede av det: – På sagbruket skulle de bl.a. snekre kasser av húnveden på tømmeret. Dette var noe som Robert etter kort tid behersket med stor selvfølgelighet, forteller Magnar Malo. 

Også tyskerne besøkte sagbruket. Fra myndighetenes side hadde det kommet "tvangsbud om levering av trelast til tyske festningsanlegg." Det skulle leveres et betydelig antall plank til bunkere og soldatene ble beordret til dette arbeidet.
De jødiske flyktningene holdt seg i bakgrunnen når tyskerne var i området, men noen ganger kom det til direkte møter. Magnar Malo forteller om da et tysk militært kjøretøy kom kjørende opp vegen fra sagbruket til heimen på Malo:
Ut steg to tyske offiserer. Samtidig kom Robert Weinstein ut på trammen. Den ene tyskeren og Weinstein ble stående og se på hverandre... lenge.. som lammet. De var to gamle kjenninger fra før krigen, som nå møtte hverandre igjen under helt andre betingelser. De samtalte en stund, og tyskerne forlot stedet. Det skjedde ikke noe mer. Men flyktningene på Malo følte seg tidvis utrygge. Øverste etasje i Hotell Solstad i Hamnevika, som Rikke Flovikholm bestyrte, ble i perioder et alternativt skjulested.

De første to årene av okkupasjonen levde de jødiske flyktningene tilnærmet som nordmenn flest, men hele tiden med angsten som knyttet seg til å bli sirklet inn av nazistene - eller angitt. De hadde arbeid på sagbruket, gikk på skole (Tibor og Vera) og bidro med kultur- og samfunnsengasjement i lokalmiljøet. De brakte også med seg kompetanse fra bl.a. medisin, juss og arkitektur, som kom bygdefolket til nytte. Leo Eitinger gjorde en stor medisinsk innsats lokalt. Flyktningene fikk mange venner blant folk i grendene på Nesjestranda.

Hver torsdag kveld var flyktningene samlet i prestegården i Vikbukta hos familien Kragset, til samtaler om krigssituasjonen og andre påtrengende spørsmål og utfordringer. Da var også de øvrige støttespillerne i bygda med. Blendingsgardinene var nede i alle vinduer, slik det var strengt påbudt. Under en slik samling banket det en kveld på døra, og to morske tyske vakter stod på trammen og ville inn. Aksle Kragset lukket stuedøra og gikk raskt ut i gangen for å komme dem i møte. De påpekte at det sivet lys ut fra vinduene. Han lovet å ordne dette og tyskerne gikk videre. Innenfor pustet de lettet ut. Tidlig i krigen kom nordmenn flest sammen og lyttet til radiomeldinger fra London, men fra sommeren 1941 ble dette forbudt og radioapparater ble samlet inn. Torsdagsmøtepunktene ble da enda viktigere for flyktningene, som fikk høre siste nytt fra de som lyttet ulovlig på radio. 

Flyktningene var velinformert, hadde et stort kontaktnett i inn- og utland og var ytterst urolige over situasjonen for forfulgte i de tyskbesatte områdene. Tidlig under okkupasjonen var det en utstrakt brevveksling mellom miljøet på Nesjestranda og bl.a. nøkkelpersoner i Nansenhjelpen (noe bl.a. arkivet etter Rikke Flovikholm viser): 16. desember 1941 mottok sekretær i Nansenhjelpen, Tove Filseth, et brev fra Nora Lustig og Leo Eitinger. De fremholdt at tsjekkiske jøder som de kjente var deportert til Polen, og de ba Filseth kontakte Røde Kors for å etterlyse disse.

De jødiske flyktningene på Nesjestranda hadde sine to viktigste støttespillere i sokneprest Aksel Kragset og hotellbestyrer og organist Rikke Flovikholm. Stadig gikk de strekningen på noen kilometer fra Malo og over til Vikbukta og Nesjestranda for å fritte nytt og samtale med Kragset og Flovikholm. Øverst i Vikdalen, ovenfor prestegården, hadde flyktningene også sin faste frisør: 

– Jeg husker godt at de jevnlig kom opp her. De kom i samlet tropp. En av flyktningene hadde et stort arr over ansiktet, fortalte Ole Granli, som vokste opp der. Mannen med arret var Otto Eisler, som hadde vært soldat under 1. verdenskrig. Etter opplysninger fra Magnar Malo* kjempet Eisler mot tyske styrker også den gang. Da er det nærliggende å tenke at han på et tidspunkt må ha blitt tilsluttet De tsjekkoslovakiske legionene, som var frivillige væpnete styrker (i all hovedsak tsjekkere), på det meste på omkring 200.000 mann, som kjempet på Ententens side og for en fri og uavhengig tsjekkoslovakisk stat*.

De tjueårige tvillingene Hans og Fritz Lustig ønsket å komme videre med utdanning og yrke, og ved nyttår 1941 reiste Hans til Malos trevarefabrikk på Kleive, mens Fritz ble elev ved en handelsskole i Eide på Nordmøre. 

De tre fra familien Eisler forlot Nesjestranda sommeren 1941, og reiste tilbake til Oslo. Derfra greide Hugo Eisler og kona Helene å flykte til Sverige. Otto Eisler forsøkte også å komme seg til Sverige, men ble skutt etter og skadet under flukten, like ved grensen, arrester og sendt til sjukehus. Han satt som fange på Grini inntil han ble deportert høsten 1943. Otto Eisler overlevde konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald og var en del av dødsmarsjene på slutten av krigen. Han overlevde.

Sent på høsten 1941 flyttet også Nora Lustig og Leo Eitinger fra Malo til pensjonatet Hotell Solstad i Hamnevika. De fikk sine rom i øverste etasje.
På pensjonatet bodde det periodevis tysk befal i første etasje, Rikke Flovikholm bodde i andre og jødene i tredje. 

I denne dramatiske situasjonen ble det bygd et skjult rom oppe i øverste etasjen. Ved kritiske situasjoner kunne flyktningene raskt gå i skjul i dette rommet. I rommet ble også gjenstander som kunne identifisere flyktningene oppbevart.

Flyktningene hadde avtalt et signal med Rikke: Så lenge hun snakket vanlig til tyskerne var det ingen fare. Med en gang hun hevet stemmen måtte derimot beboerne i tredje etasje rømme til skogs - over en gangbro som gikk ut fra tredje etasje i bygget og ut i den skrående naturen bak hotellet. Situasjonen var presserende og belastende, og i flere nattaksjoner ble jødene i 3. etasjen flyttet over til Malo-familiene. Flyktningene samrådde seg nå med presten Kragset om mulige fluktruter ut av landet, vestover havet eller østover, men planene ble oppgitt.

De jødiske flyktningene på Nesjetranda 

Tibor og Vera til Nesjestranda

Siden desember 1939 hadde Tibor og Vera Taglicht bodd hos flere jødiske familier i Trondheim. Byen hadde opp mot 2. verdenskrig et stort og vitalt jødisk miljø, med 260 medlemmer i Det Mosaiske Trossamfunn. Her trivdes de to barna; de gikk på skole i byen og gjennom miljøet rundt synagogen ble de kjent med jevnaldrende jødiske venner. 

Men det skulle ikke vare: I april 1941 ble synagogen i Trondheim beslaglagt av tyskerne, omgjort til kaserne og sterkt ramponert. Parallelt begynte okkupantene god hjulpet av norske medløpere å kartlegge hvor jøder i byen bodde. Situasjonen ble stadig mer utrygg. Nansenhjelpen holdt tett kontakt med pleieforeldrene og vurderte flyktningebarnas situasjon fortløpende. For Tibors del, som begynte å bli ungdom, fant de det tryggest at han ble flyttet til et sikrere sted. Kontakten med Aksel Kragset på Nesjestranda var tidligere etablert, og familien ble nå forespurt om de kunne ta imot Tibor. 

I august 1941 reiser Leo Eitinger og Robert Weinstein med rutebåten til Molde for å hente Tibor Taglicht. Han er ventet til byen med buss fra Trondheim. I Molde får Leo Eitinger samtidig ordnet med noen bestillinger på apoteket og Robert Weinstein får levert inn en klokke til reparasjon. Mens de vandrer rundt i byen, som fremdeles i stor utstrekning ligger i ruiner, blir de stanset av Gestapo, som fatter interesse for de to fremmede og ber om ID-kontroll. Passene viser at de er tsjekkiske jøder. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde kjent til det tsjekkiske eksilmiljøet på Nesjestranda helt siden sensommeren 1940, blant annet gjennom etterretningsinformasjon fra Tsjekkoslovakia. Fra nå av blir flyktningemiljøet holdt ytterligere under oppsikt.

- Tibor min beste venn

Tidlig på sommeren 1942 kom også Tibors lillesøster, Vera Taglicht, til Nesjestranda for å bo sammen med broren sin om sommeren. Tanken var at hun skulle reise igjen til høsten, men da tiden kom ville ikke Vera dra, og familien hadde blitt så glad i den vesle jenta; de ønsket også at hun skulle bli - og slik ble det. Der det er hjerterom er det også husrom. 

De to pleiebarna ble en integrert del av familien; det var far og mor og søsken. De delte alt. Vera delte rom med datteren i huset, Åse, og Tibor med sønnen, Alf-Rikard. Kragset så til at de jødiske pleiebarna ikke fikk servert svinekjøtt og at de fikk overholde sine religiøse skikker. Tibor hadde vært elev ved Bergsvika-skolen fra høsten 1941 og Vera begynte på skolen der ved semesterstart 1942. Skolevegen fra presteboligen i Vikbukta til skolen i Bergsvika var en liten kilometer bygdeveg som svingte seg i idylliske omgivelser med velpleid kulturlandskap skrånende nedover mot fjorden. Sentrum i Hamnevika, med Hotell Solstad, lå hundre meter ovenfor skolen. Hundre meter overfor der igjen lå ungdomshuset Veøyheim, som tyskerne hadde beslaglagt og benyttet som kaserne. 

Det var i dette vesle lokalmiljøet Tibor og Vera skulle leve, bli godt kjent og få mange venner. Tibor var en ledertype. – Da vi møtte ham første gang spurte han; "skal vi gå på kino, gutter". Men vi visste jo ikke hva kino var.., fortalte Anders Hilde, en av skolekameratene til Tibor.

Sønn av presten Aksel Kragset, Alf Rikard, ble bestevennen til Tibor Taglicht, og de to guttene holdt sammen i fritiden: - Tibor var fem år eldre enn meg og jeg så veldig opp til ham. Vi holdt det gående med olabiler, skigåing, båtliv og alt mulig som var moro. I kjelleren hjemme hadde vi snekkerverksted og Tibor var en kløpper med hendene, så vi fikk laget mye fint; seilbåter, kjelker, sverd og skjold, pil og bue. 

Jenny Nesje, som den gang var hushjelp på prestegården, har fortalt at Tibor fort gled inn i miljøet. Han var som en sønn i huset og snakket om "vår gard, vårt hus, vår båt…".

Og hjemmemiljøet til de to barna var en riktig gard. Både Aksel Kragset og kona Astrid hadde sine røtter fra fiskerbondemiljøer på Søre-Sunnmøre og var vel kjent med livberging og å utnytte ressursene naturen bød på. På prestegården ved sjøen i den lune Vikbukta drev soknepresten småbruk i full skala, ved siden av å utøve prestekallet. Der var det jord nok til litt krøtter, båt og vegn til fiske til eget bruk, hage til frukt og grønt - og oppe i dalen skog som skulle skjøttes. Oppe i bakken, hundre meter fra prestegården, lå soknekirken, nye Veøy kirke (b. 1904) og en kort rotur inn fjorden lå gamle Veøy kirke fra høymiddelalderen.   

Naturalhusholdet ble en understøttelse for Kragset da han, som de fleste norske prester, i 1942 la ned den statlige delen av embetet i protest mot nazimyndighetenes politikk. 

Vera fant seg best til rette sammen med Astrid Kragset, som ble hennes morsskikkelse. Vera var med i alt som foregikk i og rundt huset, hun var med på matlagingen, hun lærte strikking og sying, spinning og veving. Hun fulgte med i fjøsen og hun fulgte fostermor i hennes møter. Og så hadde hun selvsagt Åse som storesøster

Vikdalen - løpestreng - Tibor viste "dolk" med gult skjefte til Ole Granli. Speiderkniv fått til jul. Tibor og Alf Rikard satte håndavtrykket sitt med maling på låvedøra. 

Begge barna ble innskrevet som elever ved den vesle skolen i Bergsvika. Læreren på Bergsvikskolen var Ole Hansen Vikhagen (1891-1968). Han var også kirkesanger og dessuten underoffiser. Sokneprest Kragset og skolemester Vikhagen samarbeidet nært, og Kragset hadde snakket med lærer Vikhagen om at de to jødiske barna som begynte ved skolen skulle få fritak for kristendomsundervisning.

De to karene var også involvert i motstandsarbeid. Sokneprest

20. februar 1942: – 12 000 av landets 14 000 lærere undertegnet en erklæring der de nektet å medvirke til den nazifiseringen av landets ungdom Quisling-regjeringens lover av 5. februar la opp til.

- Tibor var min beste venn, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva som skjedde da han plutselig forsvant - jeg ville ikke tro det, sier Alf Rikard, som de senere årene har oppsøkt Auschwitz for å se med egne øyne der hans lekekamerat ble myrdet.

Fra våren 1942 ble grepet om jødiske medborgere i Norge strammet vesentlig, og også de jødiske flyktningene på Nesjestranda var i sterkere grad overvåket. Nazi-myndighetene hadde ....  gjeninnført jødeparagrafen i Norge og samtidig måtte alle jøder fylle ut registreringsskjema for jøder i Norge og se til at en rød J var stemplet i identifikasjonspapirene.

Fengsel Molde - Ålesund

Arrestasjonen mars 1942.  Molde - Ålesund. Oppholdet i fengselet i Ålesund. 

Med båt til Trondheim.

Falstad

Det fryktelige oppholdet på Falstad fra sommeren 1942. Mishandling og terror. 

Øyenvitnebeskrivelser. Like ille som de verste konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen.

Nora var overført til kvinneavdelingen på Falstad (2. etg) noe senere på høsten enn mennene.

Badderen

I august 1942 ble Robert Weinstein, Fritz Lustig, Hans Lustig og flere andre jøder fra Falstad tranporert til den nyopprettede fangeleiren Veiskaret ved Baddereidet i Nord-Troms. De ble del av en arbeidskommando som skulle bygge snøtunneller over den værutsatte fjellovergangen. Arbeidene var organisert av Organisation Todt; en halvoffentlig organisasjon opprettet i Nazi-Tyskland i 1938.  Todts oppdrag var å konstruere og bygge militære installasjoner og veier som tålte trafikk av tunge stridsvogner. Slavearbeiderne ble bevoktet av Wehrmachtsoldater og holdt i piggtrådsperrede brakkeleire under usle forhold.

I løpet av sommeren var også omkring 100 lærere som var internert i Kirkenes sendt til Badderen. Lærerne var blitt internert pga. at de nektet å melde seg inn i det Nasjonal Samling-opprettede Norges Lærersamband og nektet å underskrive en lojalitetserklæring om at de aktivt skulle arbeide for å skape forståelse hos elevene for livs- og samfunnssynet i Nasjonal Samlings program. Under trussel om sperret lønn og oppsigelse fulgte de fleste av de 14000 lærerne i Norge parolen om å nekte å slutte seg til nazifiseringen av skolen. For mange lærere over hele landet endte det med internering i Kirkenes. 

Det var 100 av disse lærerne som fra august 1942 ble Robert, Hans og Fritz leirkamerater i fangeleiren i Veiskaret. Blant medfangene var også flere andre jøder som kom sammen med dem fra Falstad samt jøder fra Tromsø.

Fangegruppen i Badderen var en del av til sammen 400 fanger fordelt på leirene Veidalen på Kvænangs­fjellet og Veiskaret på Baddereidet. 

Se mer om fangearbeidet på Kvænangsfjellet og Baddereidet

Fangearbeidet i Nord-Norge varte fra 14. august til 11. november 1942, da fangene ble sendt tilbake til sine tidligere leire.

Under oppholdet i fangeleiren i Veiskaret skriver Robert Weinstein og brødrene Lustig flere brev til sine jødiske venner på Nesjestranda. Brevene er underlagt streng sensur. De kan ikke skrive fritt hva den tenker og føler. Men brevene er likefullt sterke dokumenter om mennesker i hardt pressede livssituasjoner.

Trass i barske forhold senhøstes i fjellet i Nord-Norge hadde fangene det noe lettere der enn på Falstad. Den voldelige terroren og mishandlingen de daglig var utsatt for på Falstad var ikke like fremtredende. De mange norske som arbeidet som sivile på anlegget delte med fangene det lille de hadde av mat, klær og andre nødvendigheter som kunne gjøre situasjonen litt mer utholdelig. Røde Kors i Tromsø var også aktive med pakker og oppfølging for fangene. I brev til vennene skriver Robert og guttene at de "etter forholdene har det bra", at de trenger varme klær, og at de  

Arbeid. Forholdene. Sensur. Brevene fra Robert og brødrene Lustig.

FOTO: Fjellovergangene i Nord-Troms var militærstrategisk viktige for den tyske okkupanten. For å sikre transport av tropper og materiell ble det besluttet å bygge snøskjermer og snøtunneller i tre-konstruksjoner over Kvænangsfjellet og over Baddereidet. Prosjektet ble organisert av det nazistiske Organisation Todt og det ble etablert to fangeleirer i området for å sikre arbeidskraft: Veidal fangeleir ved Kvænangsfjellet og Veiskaret fangeleir ved Baddereidet. 400 krigsfanger ble sendt nordover fra Grini til Kvænangsfjellet. Til Badderen kom fanger fra Falstad og Nord-Norge. Snøtunnelen over Kvænangsfjellet var 6 km lang, mens tunnelen over Baddereidet var på på 800 meter. Arbeidene pågikk fra august til november 1942. Høsten 1944 ble tunnelene brent da tyskerne benyttet den brente jords taktikk under tilbaketrekningen fra Finnmark og Nord-Troms.

Bredtvedt

Da de jødiske flyktningene i slutten av november 1942 ble sendt med tog fra Falstad til Bredtvedt fengsel ved Oslo, var det igjen Sigrid Helliesen Lund som tok regien og skaffet hjelp. Hun møtte opp da toget med flyktningene ankom sent om kvelden 26. oktober. Hun forteller om hvor dårlig kledd fangene var og hvor skremt den vanligvis tapre og rolige Nora Lustig var. Oppholdet på Falstad hadde gjort noe med henne. 

Helliesen Lund fikk i flere sammenhengende dager brakt varme klær og mat til fangene på Bredtvedt. "Det var forresten betagende å se det samholdet som var mellom dem alle. Allerede de første dagene var det ordnet med litt undervisning for de unge. Og de gamle ble stelt med så omsorgsfullt og vennlig som vel mulig. Mitt inntrykk var at Nora Lustig og hennes fire "gutter" (forf.anm; Leo, Robert, Hans og Fritz) var sentrum og sjelen i denne innsatsen, jeg så henne aldri fortvile for sin egen del, men nok for "guttene", skriver Helliesen Lund i sine memoarer ´Alltid underveis´

Bar Mitzvah - for Tibor

Auschwitz

Gotenland 28. februar 1943 - storm i Skagerak - Sassnitz - drama i Berlin - kuvogner til Auschwitz

Robert Weinstein hadde en meget hard tid i Auschwitz. Til å begynne med hadde han dysenteri (han hadde også hatt et snev av tuberkulose i ungdommen og hadde den gang et sanatorieopphold for å komme seg), men kom seg for en stund og fikk noe lettere arbeid (portner)...

Etter oppstanden i Warszawa-ghettoen sommeren 1943 ble han sendt dit til oppryddingsarbeid i en tvangsarbeidsleir. Han overlevde ikke de forferdelige forholdene og anstrengelsene. 

Etter 2. verdenskrig

Leo Eitinger