Del I:
Gjennom flere års etterforskning har Tom Abrahamsen og Werner Malle fra Romerike politidistrikt sett at organiserte kriminelle er interessert i næringslivet.
De to har tidligere jobbet i et avsnitt som spesifikt tar for seg organisert kriminalitet. Tidlig på 2000-tallet begynte de å observere at kjente kriminelle i Norge hadde møter med personer i den grå utkanten av norsk næringsliv.
Det dreide seg da for eksempel om å skaffe seg innsideinformasjon som kunne brukes til å begå ran.
– De er nå interessert i næringslivet som arena. Det gir tilgang til bankkonti, kjøretøy og møtelokaler. Handel med varer og tjenester brukes som verktøy for å begå og skjule organisert kriminalitet, sier Abrahamsen.
Ulovlig arbeidskraft
Under etterforskning av større saker kaller politiet det gjerne prosjekt heller enn sak, ettersom det kan være såpass omfattende at det blir snakk om flere saker.
Arbeidslivskriminalitet, om det så kalles grov utnyttelse av arbeidskraft, sosial dumping eller regelrett menneskehandel, er gjerne en del av hele bildet i den organiserte kriminaliteten.
Abrahamsen og Malle ser at grov utnyttelse av mennesker nå blir satt i system, med skurker i bakkant som er villige til å begå alvorlige lovbrudd. De har sett litt av hvert: svart arbeid, folk som ikke melder fra om lønn de får og samtidig som de innkasserer midler fra NAV, sosial dumping og ren og skjær menneskehandel.
– Mye dreier seg om ulovlig arbeidskraft. Noe rammes av lover som gir høy straff, annet rammes lite av lover. Egentlig burde vi ha ryddet opp i loven. Man burde sett på hele feltet, sier Tom Abrahamsen.
Rammer hele bransjer
Først om fremst er det snakk om utnytting av svakstilte personer. Samtidig rammes også næringslivet av konkurransevridning. Staten frarøves velferdsmidler.
Bakmennene har ofte tilknytning til gjengmiljøer på Østlandet.
– De bygger raskt formue i inn- og utland. De som hddea mye penger en stund for så å være blakke en stund, for så å få mye penger en stund, har nå bygget seg store formuer og startet utlånsvirksomhet i det kriminelle miljøet. Vi har også sett at de tilbyr hvitvasking for andre kriminelle, sier Abrahamsen.
Man finner bakmennenes selskaper særlig innen bransjene bilvask, bygg, restaurant og dagligvare.
– Det er en grov økonomisk kriminalitet som gror frem, der hele bransjer blir rammet. Det er vanskelig for politiet å etterforske det alene, sier Abrahamsen
Han hyller samarbeid med andre statlige enheter, en type samarbeid som i større grad har kommet på plass de senere år.
Les også: Arbeidskrim-bekjempernes siste våpen
Les også: Slik vil de økonomi-snusk til livs
Fasit hos markedet
Geir Gamborg i Norsk Arbeidsmandsforbund ser daglig konsekvensene av det som skjer. Seriøse virksomheter blir utkonkurrert og at enkelte er i ferd med å gi helt opp i bransjer de kriminelle selskapene har fått solid fotfeste i.
– Flere bransjer anses som tapt. Utfordringen er at markedet etterspør disse tjenestene, og det til lavest mulig pris. Prisjaget har blitt en pådriver som støtter de kriminelle, sier Gamborg.
Også i offentlige anbud ser han at pris vektes 100 prosent. Offentlige anbud er ofte en pådriver i den nedadgående spiralen, hevder Gamborg. Han synes det er skremmende at folk inviterer arbeidere som kan være kriminelle eller ha uklar identitet innenfor døra.
– Uten folk og bedrifter som etterspør alt til lavest mulig pris, ville vi ikke hatt de problemene vi har i dag. Skal samfunnet gjøre noe med dette, må det innføres sanksjoner som gjør det lite attraktivt å kjøpe slike tjenester.
Han føler dessuten med de arbeidende menneskeskjebnene som er midt oppi det.
– Som fagforening erfarer vi at arbeidstakere som er ofre oppsøker oss hver eneste dag. De samme erfaringene gjør Kirkens Bymisjon, Seif, Røde Kors, Caritas og andre.
Les også: Haukeland-bulgarerne måtte ty til Kirkens Bymisjon for mat
Vanskelig offer-dialog
Utlendingsdirektoratet (UDI) bekymrer seg fordi det er vanskelig å komme i kontakt med ofrene i saken.
– Det er mange grunner til at ofre for menneskehandel ikke søker hjelp. Det kan være frykt for overgrep, uttransportering eller straff, represalier og skam, skyldfølelse, mistillit til myndigheter, og økonomiske forpliktelser. Alle myndigheter som kan komme i kontakt med mulige ofre har en plikt til å gjøre noe, sier UDIs Ingrid Weider Lothe.
Personer som blir identifisert som ofre for menneskehandel har en rekke rettigheter, påpeker hun, men erkjenner at dagens hjelpetiltak i hovedsak er innrettet mot kvinner som blir utnyttet i prostitusjon.
UDI har i likhet med flere andre uttrykt behov for en nasjonal instans til å koordinere arbeidet for å stanse utnyttingen, fremhever Lothe. Hun understreker at dette også er rådet fra Europakommisjonen.
– De ulike myndighetenes tiltak må virke sammen for at vi skal følge opp de relevante ofrene og straffe dem som står bak.
Del II: Lime-saken, intro
Tom Abrahamsen og Werner Malle fra Romerike politidistrikt var med på å avdekke Lime-saken. 22 bakmenn er siktet. Saken omhandler et ukjent antall straffbare forhold, blant annet menneskehandel.
– Det er snakk om svært mange siktede, svært mange forhold knyttet til organisert kriminalitet og et nettverk av kriminelle handlinger, sier Abrahamsen.
Antall dokumenter i den omfattende saken, teller så langt 5500. Et dokument kan være på alt fra hundre til tusenvis av sider, og dokumentasjonen er noe av det mest omfattende som har vært gjort. Omfanget er såpass at det kan bli tidkrevende og komplisert å legge saken frem for retten.
De anser seg ikke ferdige, selv om de er langt inne i etterforskningen. 50 etterforskere og ansatte i ulike kontrolletater jobber stadig med Lime-saken.
– Lime-saken er ikke en sak. Det er toppen av et samfunnsproblem, sier Abrahamsen.
Del III: Import av mennesker
Tidligere har noen arbeidsinnvandrere kommet til Norge som såkalte «spesialister», en mulighet næringslivet hadde for å få inn personer i landet når man trengte noen med spesiell kompetanse. Kravet var at lønna måtte være på minst 500.000. Så ble det gitt oppholdstillatelse.
Da politiet skjønte at også vanlige butikkarbeidere og kebabkokker kom som spesialister, ante de ugler i mosen.
Det tok 2-3 år fra det ble ropt alarm til spesialistordningen ble fjernet. Den ble vraket i 2013, etter at Arbeidsdepartementet erkjente at loven ble misbrukt.
Tilbakebetalt lønn
Dem som utnyttet spesialistordningen ga enten gitt et fiktivt lønnstilbud eller fant ulike måter å sørge for at mesteparten av lønna ble tilbakebetalt til arbeidsgiver.
– Oppfinnsomheten er stor, sier Abrahamsen.
Trikset med å ta ut hele den aktuelle summen kontant fant politiet fort ut av, med elektroniske spor.
Men når bakmennene tok bankkortene til «spesialistene», eller de fornærmede som politiet helst kaller dem, og brukte disse til dagligdagse småinnkjøp for egen vinning, var det ikke like lett å plukke systematisk opp.
En av de siktede i Lime-saken ble funnet med 16 ulike kredittkort på seg.
«Kjærlighetsredet» over dagligvarebutikken
Politiet har også sett proformaekteskap i stor skala. I Lime-saken kom en av etterforskerne over en leilighet der det bodde ti par på rekke og rad. Alle mennene var fra Pakistan og alle kvinnene fra Litauen.
– Da tenker vi at det er pussig at litauiske kvinner og pakistanske menn, ofte med store aldersforskjeller, finner lykken og flytter inn i denne samme leiligheten, som befinner seg rett over en dagligvarebutikk, sier Abrahamsen.
Bakmennene har også importert billig arbeidskraft ved å få dem til Norge som studenter.
– Når de kommer hit, jobber de 14+ timer hver dag, hele uka. Å fatte hva det egentlig innebærer, tror jeg ikke folk forstår.
Del IV: Aksjonen og ofrene
Dem som havner på offer-siden i disse sakene er som regel fattige og svakstilte personer, som blir rekruttert av folk i hjemlandet. Familien betaler penger til bakmennene. Det er snakk om ganske store summer for at de skal få komme til Norge. Slik var det også i Lime-saken.
– Når de kommer hit, jobber de 14+ timer hver dag, hele uka. Å fatte hva det egentlig innebærer, tror jeg mange ikke forstår. De jobber også når de er syke, for hos bakmennene finnes det ingen sykmelding, sier Werner Malle fra Romerike politidistrikt.
Pass og reisedokumenter holdes tilbake. Ofrene bygger samtidig opp gjeld til bakmennene. Bakmennene oppretter gjerne kredittkortkonti og kjøper biler i ofrenes navn. Når ofrene forsvinner ut, forsvinner gjelda med dem, og bakmennene sitter igjen med «gratis» bil.
De oppretter også selskap i ofrenes navn for å drive med mer skurkestreker.
Lime-aksjon i fjor
September 2014 gikk politiet til aksjon mot Lime etter å ha planlagt det siden våren samme år. Målet var å bringe inn bakmennene og forsøke å komme i kontakt med arbeiderne.
Tjenestemenn fra andre distrikt måtte hentes inn. Totalt var i underkant av 300 tjenestemenn fra Politiet, Tollvesenet, Politiets utlendingsenhet, NAV, Skatteetaten og UDI i sving.
Romerikes politidistrikt leide seg inn på Olavsgaard Hotell, som hadde passende lokaler. Arbeiderne ble tatt med hit. Politistasjonen var ikke egnet. Folk har en tendens til å bli redde og forsvinne om de blir dratt inn der.
De siktede ble innbrakt til politistasjonen.
På Olavsgaard foregikk det en screening-prosess, der et mottaksapparat inndelte arbeiderne i kategorier: Svart arbeid, lovlig ansatt, tilfelle av sosial dumping eller offer for menneskehandel.
Heftig apparat
Ansatte i Lime-kjeden som under etterforskningsprosessen hatt status som informanter, har etter hvert måttet formalisere sin forklaring i avhørsform, så forklaringen kan brukes i den videre etterforskningen og kanskje fremlegges retten.
Det førte til flere dilemmaer for politiet.
– Når de velger å bli med på samarbeidet og stille i formelt avhør, ser vi med en gang at disse personene på et tidspunkt må trekkes ut fra situasjonen de er i. Og da får politiet et ansvar for sikkerheten deres, skaffe dem bolig og en mulighet til å leve i Norge, forteller Malle.
UDI kjenner godt disse prosessene, og Romerike politidistrikt ba dem om råd. Etter rådføring ba politiet UDI om såkalt refleksjonstid på vegne av sine informanter. Det er en seks måneders periode som skal gi ofre anledning til å komme seg ut av sitt eksisterende miljø. Slik kan de få rom og avstand til å velge om de vil samarbeide videre med myndighetene med tanke på anmeldelse av bakmenn - uten å måtte frykte represalier.
Deretter inviterte politidistriktet seg selv til NAV, for å få hjelp til å skaffe bolig og penger til livsopphold til disse informantene.
Må ha noe å gjøre
Åtte personer i Lime-saken har fått godkjent refleksjonstid av UDI og midler til det mest nødvendige av NAV. Men selv dette holder ikke, innså politidistriktet.
– Vi snakker om to år frem i tid uten noe nettverk, med språkproblemer og uten å kunne kommunisere med venner. Det sier seg selv, at det går ikke. De må ha noe å gjøre i hverdagen, sier Malle.
Politiet har måttet tenke utenfor boksen. Løsningen for seks av de åtte har vært å få dem ut i full jobb, men denne gangen med normale arbeidsforhold.
– De har allerede vist at de er her med ønske om å arbeide, så vi har vært ute hos arbeidsgivere og presentert situasjonen. Det er et godt forankret samarbeid mellom ofrene og arbeidsgiver. De seks fungerer veldig godt, og arbeidsgiverne gir gode tilbakemeldinger, sier Malle.
Den sjuende på refleksjonstid har ikke hatt helse til å stå i arbeid, men bruker dagene på norskkurs. Den åttende unnlater Malle å nevne.
Beskyttelse
De åtte har vitnebeskyttelse utenfor Oslo-regionen.
– Det er særskilt fokus på vitnebeskyttelse, for vi skal ha dem med hele veien. Ut av informasjonsflyten i saken vet vi at det har vært stort fokus på å lokalisere ofrene og få dem til å endre forklaring, sier Malle, uten å være mer spesifikk.
Det er begrenset hvor detaljerte politiet kan være i sine uttalelser, ettersom saken er under etterforskning og taushetspliktskravet er aktivt. Men «fokus på å lokalisere ofrene å få dem til å endre forklaring» høres i alle fall ikke optimalt ut hverken for etterforskningens del eller ofrenes ve og vel.
Noen blir, noen forsvinner, noen drar hjem
De siste årene har rundt 80 ofre for menneskehandel fått oppholdstillatelse av UDI.
Noen forsvinner uten at myndighetene vet hvor, noen reiser frivillig hjem gjennom returprogrammer.
Andre får ulike typer oppholdstillatelse, for eksempel på humanitært grunnlag.
Del V: Ond sirkel
– Arbeidskriminalitet av det omfanget vi ser i dag og som vi ser øker, bidrar til å undergrave det seriøse næringslivet i Norge, sier Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet, og legger hastig til:
– Det er også med på å opprettholde og forsterke ulovlig opphold og innvandring til Norge.
Forfang påpeker at vi nordmenn kanskje ikke har sett på det hele som noe stort problem sammenlignet med sør-europeiske land som Spania og Italia. Der har slikt grums blitt en stor del av økonomien.
Og nettopp fordi en del sør-europeiske land har en stor sort økonomi som legger til rette for ulovligheter, tiltrekkes også skurker dit.
– En viktig grunn til at det er en del ulovlig innvandring i Norge er nettopp tilbudet om ulovlig arbeid og at det finnes folk som vil utnytte en slik situasjon, forteller Forfang.
Samtidig minner Tom Abrahamsen fra Romerike politidistrikt om at utsatte land som Italia, Spania og Hellas har innført en rekke gode tiltak for å gjøre samfunnsborgerne mer ansvarlige. Alt fra å henge opp arbeidernes navn på lister på byggeplasser til å tvinge restaurantgjester til å ta med kvitteringen.
Del VI: Loven
– En ting er å avdekke menneskehandel, men å bevise ut over enhver rimelig tvil at det er snakk om menneskehandel, er en ganske krevende øvelse, sier politiadvokat Line Steen Presthus.
Hun har jobbet med menneskehandelsaker siden 2007, som Oslo politidistrikt da først og fremst forbandt med prostitusjon. Det er først i senere år politiet for alvor har fått opp øynene for tvangsarbeid og overført saksområdet fra utlendingsseksjonen til enheten for organisert kriminalitet.
Vanskelig felt
Men menneskehandel er ikke så enkelt å hanskes med. Om politiet kommer til et sted der det har vært innbrudd, så er det ingen tvil om at noen har begått et innbrudd. Men om man står utenfor en bilpleiebedrift som ellers ikke ser spesielt shabby ut, er det ikke like åpenbart å konkludere med at det er snakk om et tilfelle av menneskehandel.
Man kan snakke med de ansatte. Kanskje får de for lite betalt. Kanskje jobber de lenge, 14 timer dagen. Da kan det være snakk om brudd på arbeidsmiljøloven. Men det er ikke dermed sagt at det er menneskehandel.
Ulike typer tvangsarbeid kan også være vanskelig å avdekke og håndtere. En som stjeler fra en butikk eller selger narkotika har selv gjort en straffbar handling, men kan ha gjort handlingen under tvang.
Ny lov, nye muligheter
Etter 2013 er det blitt spesifisert at tvang og press skal bero på en helhetsvurdering. Loven sier at det verken trenger være umulig eller svært vanskelig for offeret å komme seg ut av situasjonen. Offeret trenger heller ikke ha prøvd eller ønsket å komme seg ut av det. Videre er terskelen vesentlig lavere for mindreårige.
1. oktober i år trer den nye straffeloven i kraft, og da skal det bli enklere å juridisk klassifisere tilfeller av menneskehandel. Det gjøres blant annet en teknisk endring som deler det i to bestemmelser. En for «ordinær» menneskehandel – der strafferammen også økes – og en for grov menneskehandel.
«Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til tvangsarbeid eller tvangstjenester,» heter det i dagens lovtekst.
I den nye loven deles ordet tvangsarbeid opp, så bare «arbeid» gjenstår - «tvang» flyttes så det står i sammenheng med «utnytter». Ordet «forleder» legges også til:
«Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til arbeid eller tjenester,» heter det snart. (Vår utheving, red.anm.)
– Det blir spennende å se hvilke endringer dette vil medføre. At ordet tvang i tvangsarbeid er borte, og at man skiller på å tvinge noen til arbeide eller utnytte noen til arbeid, kan få betydning, sier politiadvokat Line Steen Presthus
Dømt for menneskehandel i 2008
For menneskehandelsloven, innført i 2003, spiller det ingen rolle om situasjonen oppstår i hjemlandet eller i Norge. Loven snakker om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon og utilbørlig atferd.
De to sistnevnte kan være juridisk vanskelige. Det stilles strenge krav til hva som er «sårbar situasjon», der offeret ikke har noe annet reelt valg enn å underkaste seg.
Den første dommen for tvangsarbeid i det norske rettsapparatet, falt i 2008. Tre engelske unggutter ble rekruttert som steinleggere på Vestlandet. Vilkårene var trusler, vold, lange arbeidsdager mot dårlig betaling og bolig i campingvogn.
De tre var rekruttert som gatebarn, og hadde ingen familie, ingen jobb, ingen bolig. Da politiet slo til visste ikke guttene om de var i Norge eller Sverige, og det var åpenbart at de ikke kunne komme seg ut av dette frivillig, forteller Presthus.
Vrien bevisførsel
Men det er ikke de åpenbare tilfellene Presthus og kollegene ser mest av.
– Vi ser mest situasjoner der det er vanskelig å avgjøre om det er menneskehandel eller sosial dumping, sier hun.
Det hender saker blir henlagt, men det behøver ikke dermed bety at det ikke har skjedd.
– Det betyr ikke at offeret ikke er offer for menneskehandel, men heller at vi ikke har nok bevis til å utelukke utenfor enhver rimelig tvil det som rent faktisk har skjedd. Vi må også bevise at gjerningsmannen hadde forsett.
Del VII: Ute i felt
– Det hender arbeidstakere detter sammen og begynner å gråte. De er redde for å bli arbeidsledige og miste mulighet til å forsørge familien, sier Berit Bøe fra Arbeidstilsynet.
Andre ganger får Arbeidstilsynet fingeren når de møter opp.
– Arbeidstilsynets oppgave er vern av arbeidstakere, men det å komme i prat med arbeidstakere er en kunst noen ganger. Men selv når alt ser ok ut, klarer erfarne inspektører å lese mye ut av situasjonen når arbeidstakerne ikke vil snakke.
Enkelte har fått beskjed av sjefen om å holde kjeft.
– Mange er instruert i hva de skal si til myndighetene eller får beskjed om å tie, sier Bøe.
Fikk timelistepanikk
Etter tips fra flere kilder om tvilsom arbeidstid og lønn besøkte de en gang et norsk selskap i skreifiske-bransjen med utenlandske sesongarbeidere.
Ved en inkurie fikk de en utskrift av timelistene på forespørsel fra en kontoransatt, der arbeidslederen plutselig ble agitert og gjerne ville vise en helt annen liste i stedet. Arbeidstilsynet valgte naturligvis å avslå dette tilbudet.
– Stemplingsur er noe vi har lært vi bør gå etter. Her fant vi at de jobbet fra sju til rundt klokka 19, mange dager 3-4 timer mer, sier Bøe.
At lønna var normal for fiskeindustrien hjalp ikke stort når arbeidsdagen, uten at det ble betalt for, var minst dobbelt så lang.
Attpåtil kunne de ansatte bekrefte at de hadde betalt formannen 1000 euro for å få jobb i Norge og i tillegg 10 prosent av sin månedlige bruttolønn.
– Dette kunne vært byggbransjen også, der det også skjer at deler av lønnen betales tilbake til formann eller virksomheten. Vi har også sett tilfeller der det er snakk om betydelig større summer.
Bilpleiebransjen klassiker
En gjenganger for arbeidstilsynet, er lurvete forhold innen bilpleie. En gang de kom på inspeksjon, så de to personer i et hjørne som vasket en bil, en som polerte, en som dirigerte i vaskehallen, en som hadde kontakt med kundene – og en som spurtet ut bakdøra, som politiet la på sprang etter.
Hyllene var fulle av kjemikalier som etterlot en sterk lukt. Bak hyllene sto arbeidernes spisebord. I lokalet lå en madrass på gulvet med sengetøy, klær og mat.
I denne bransjen er det vanlig med lange arbeidsdager, ofte uker i strekk, til svært lave lønninger. Arbeiderne er gjerne asylsøkere og personer uten lovlig opphold. I tillegg finner inspektørene enkelte steder også fiktive arbeidstakere. Det tyder på trygdesvindel.
Arbeidstilsynet kan avdekke ting, men ikke etterforske. Det er politiets oppgave.
Typisk avdekker slike tilsyn manglende arbeidskontrakter, svart arbeid, payback-ordninger, lav lønn – til tider under 50 kroner timen, 70-90-timers uker, mangelfullt sikkerhetsutstyr og opplæring, dårlige hygieneforhold, uverdig innkvartering og et arbeidsmiljø preget av konflikter, trakassering og trusler.
Desperate arbeidere
Blant de grovere tilfellene i nyere tid, er oppdagelsen av de som bygget 4G for Netcom for 7,5 kroner timen i Bergen. Det gjorde de under trusselen om å måtte betale gebyr på 3-4 ganger egen årslønn om de ville slutte.
Her valgte Arbeidstilsynet å anmelde etter menneskehandelsparagrafen.
– Det er mange som vil jobbe i Norge. En del er desperate og villige til å ta hva som helst. Noen blir lurt og noen tvunget, sier Bøe.
Hun påpeker at det ikke gjør saken enklere at de som ikke få betalt lønna si og vil ta saken til retten, må ta det hele privatrettslig og saksøke selv. Det kan ikke de det er snakk om gjøre i praksis. Hvordan skal vi få arbeidstakerne til å stå frem om de ikke vinner på det, spør hun seg.
Bøe har tro på flere hjelpetilbud.
– Vi trenger flere hjelpe- og veiledningstilbud. Vi kan ikke dekke alt. Vi er glade for at det har komme en del tilbud, men det er ikke tilstrekkelig.
(Frifagbevegelse har forsøkt å komme i kontakt med forsvareren til den hovedsiktede i Lime-saken, men har foreløpig ikke fått respons på vår henvendelse.)
