MEDIEDRONNINGEN

Christine Meyer

Antall årlige medieoppslag om Konkurransetilsynet ble doblet under Christine Meyer. At hun klarte å synliggjøre tilsynets betydning og få økt gjennomslag i retten er det hun er mest fornøyd med.

Tekst: Reidun Duesund

– Å øke synligheten til tilsynet ble gjort gjennom en stille revolusjon, sier Christine Meyer.

Klokken er ni om morgenen. Håret er fortsatt litt vått etter squash-treningen. Støvlene er byttet ut med høyhælte sko, og på bordet foran seg har hun en rød termokopp med lunken te. Noe påfyll av te kan hun se langt etter. Møteplanen for dagen er stappfull. Som alltid. To kolleger har allerede vært innom og spurt om hun har to minutter. Noe hun tok seg tid til. Som alltid. Selv om hun strengt tatt ikke hadde den tiden.

I 2011 ble Christine Meyer historisk. Da hun tok over stillingen som konkurransedirektør etter Knut Eggum Johansen ble hun tidenes første kvinne med tittelen konkurransedirektør i Norge.

Med doktorgrad fra NHH, to byrådsjobber i Bergen, og jobben som statssekretær tok den da 47- årige professoren fra NHH med seg en bred erfaring inn i Konkurransetilsynet.

– Jeg var forberedt på en bratt læringskurve i tilsynet. Men jeg trives veldig godt når det er travelt og mye ukjent, forsikrer hun.

«Å øke synligheten til tilsynet ble gjort gjennom en stille revolusjon».

Det var Meyers mann, Victor Norman, som flyttet Konkurransetilsynet fra Oslo til Bergen i 2004 som arbeids- og administrasjonsminister. Meyer hadde ansvaret for saken om utflytting av statlige tilsyn da hun var statssekretær i samme departement.

Lærte alle navnene

Meyer røper at hun med en gang fikk seg en liten a-ha-opplevelse da hun kom til tilsynet.

Rett før hun startet som konkurransedirektør deltok hun på et kurs på NHH om konkurransesaker med professorene Lars Sørgard og Erling Hjelmeng.

– Vi ble presentert for flere saker på kurset. Dette var mange av de samme sakene som møtte meg da jeg kom til tilsynet. Det var en interessant opplevelse å se hvor annerledes sakene så ut da jeg kom tett på dem enn de gjorde fra utsiden, forteller Meyer.

Det vakte oppsikt i gangene da Meyer bare etter noen få dager i kontorlandskapet i Telegrafen-bygget i Bergen kunne navnene på alle de om lag 100 ansatte.

– Et bevisst valg, forteller Meyer som avslører at hun gikk med et bildegalleri i vesken der hun pugget navnene til de ansatte ved leilighet.

Strategien for hvordan hun ville utvikle tilsynet videre laget hun helt i starten, og den stod hun fast på gjennom alle de drøye fire årene som konkurransedirektør. De tre strategiske grunnpilarene var faglighet, profesjonalitet og synlighet.

– Allerede i intervjuet til stillingen som konkurransedirektør var jeg tydelig på at jeg ville få tilsynet mer ut på den offentlige arena. Jeg mente det var for usynlig, sier hun.

– Jeg møtte også flere advokater før og etter jeg tiltrådte som fortalte meg at Konkurransetilsynet stadig ble overprøvd rettslig. Det inntrykket var nok litt overdrevet og ikke helt riktig, men det hadde satt seg et inntrykk. Jeg ville ha et sterkt tilsyn som hadde høy legitimitet og som fikk gjennomslag for sakene, ivrer Meyer som tidligere i karrieren har skrevet både bok og doktorgradsavhandling om fusjoner og oppkjøp.

«Jeg ville ha flere enn meg selv ut i offentligheten».

Hun forteller at forbildet hennes på synlighet innenfor konkurransetemaet er Egil Bakke (prisdirektør og konkurransedirektør fra 1983 til 1995 red.anm.).

– Men jeg ville ha flere enn meg selv ut i offentligheten. Forståelsen av hvorfor det er viktig å være synlig satt nok ikke inne hos flere i tilsynet i starten, men det har heller ikke vært min mening at alle må ut.

Sakene var mange og innenfor mange markeder. Blant annet fikk konkurransen i dagligvaremarkedet, telemarkedet, boligutviklermarkeder, bankmarkedet og drosjemarkedet stor oppmerksomhet mens Meyer var konkurransedirektør.

– Konkurransetilsynet er et lite tilsyn med relativt få ressurser. Hvis det skal ha noen betydning for norsk næringsliv må det være ute på den offentlige arena. Der hadde daværende kommunikasjonsdirektør Torny Aarbakke en stor ære for at vi ble så synlige, forteller Meyer som sier at hun også var opptatt av at tilsynet skulle ha en vaktbikkjerolle overfor myndighetene.

Omorganiserte tilsynet

Professoren i strategi satte også i gang med en omorganisering av tilsynet.

– Organiseringen var litt kaotisk da jeg kom. Jeg ville gjøre det mer oversiktlig og enkelt.

Det gikk fra å være seks seksjoner til tre avdelinger. Seks seksjonsledere og to avdelingsdirektører ble til tre avdelingsdirektører. Ikke bare lett å takle for de som følte seg nedgradert, forteller noen.

– Jeg ville ha tydelige og klare ansvarslinjer og trygge rammer for det som var relativt unge medarbeidere, sier hun og nikker engasjert med hodet mens hun snakker.

Meyer syntes omorganiseringen gikk forbausende smertefritt, og at de greide å finne løsninger for alle som hadde vært seksjonsledere. Hun var opptatt av at de tre nye markedsavdelingene ikke skulle bli siloer, men at de skulle være rause og dele ressurser mellom avdelingene ved behov.

– Jeg ble også tidlig klar over at det knirket ganske mye mellom stabene og markedsavdelingene. Gjennom de årene jeg var konkurransedirektør var jeg fokusert på at det arbeidet måtte gli best mulig.


Trenger mer penger

Meyer lagde en stor ledergruppe på i alt elleve personer.

– Jeg ønsket god internkommunikasjon og god koordinering av det som tross alt er hjertet i Konkurransetilsynet, nemlig sakene, sier Meyer.

Når Meyer blir bedt om å fortelle om sine høydepunkt i tiden i tilsynet, trekker hun frem tre ting:

– Lagmannsrettens dom i asfaltsaken var et høydepunkt. Et annet var da NorgesGruppen godtok gebyret på 25 millioner for brudd på gjennomføringsforbudet. Også må jeg få trekke frem tilstelningene som ble laget i forbindelse med 50-årsdagen min og avslutningen min.

– Hva har vært dine største utfordringer?

– Det har vært å få større budsjett, kommer det kontant fra Meyer.

– Jeg hadde en naiv forestilling om at vi skulle få større bevillinger når vi viste at vi fikk opp effektiviteten, samt at etterspørselen fra næringslivet ble større. Næringslivet stoler på at vi tar fatt i sakene. Det har vært en hard kamp å få mer midler til Konkurransetilsynet.

«Konkurransetilsynet har knappe ressurser».

Hun forteller at det er knallharde prioriteringer i tilsynet, og at det var saker de burde tatt tak i, som de ikke hadde kapasitet til.

– Jeg synes fortsatt Konkurransetilsynet har knappe ressurser. Situasjonen er at med mange fusjonssaker som må prioriteres på grunn av tidsfristene, går det på bekostning av etterforskningssakene som vi rent objektivt burde tatt.

Store saker
Tilsynet fikk årlig inn om lag 400 meldepliktige fusjonssaker i perioden da Meyer startet som konkurransedirektør. I 2014 ble imidlertid terskelverdiene for meldepliktige fusjoner og oppkjøp økt til en milliard.

Under Meyers ledelse ble blant annet A-pressens oppkjøp av Edda Media godkjent på vilkår, det samme gjaldt TeliaSoneras kjøp av Tele 2, fusjonen mellom Sats og Elixia og St1 sitt oppkjøp av Shell ble også godkjent på vilkår. Alle disse sakene fikk stor medieoppmerksomhet.

Plantasjens oppkjøp av Oddernes Gartneri ble stoppet helt. Det ble også Norsk Gjenvinnings oppkjøp av Avfall Sør Bedrift.

Men spesielt i dagligvaremarkedet var det mange saker:

I februar 2014 varslet tilsynet stans av innkjøps- og distribusjonssamarbeidet mellom Norgesgruppen og Ica. Samme måned vedtok tilsynet å ilegge Norgesgruppen et gebyr på 25 millioner kroner for en annen sak. Det var for brudd på gjennomføringsforbudet i forbindelse med oppkjøpet av store deler av Ica Maxi.

I oktober 2014 kom meldingen om at Coop ville kjøpe Ica Norge.

I mars 2015 godkjente tilsynet Coops kjøp av Ica Norge. Coop forpliktet seg til å selge 43 dagligvarebutikker til Bunnpris og 50 butikker til Norgesgruppen for å unngå at oppkjøpet svekket konkurransen.

Rekordmange bevissikringer
Det var også flere etterforskningssaker under Meyers ledelse. Blant dem som er offentlig kjent er bevissikringen hos Telenor. Bevissikringen hos bokforlagene var en av rekordmange bevissikringer i 2014. Det året var tilsynet på bevissikringer på til sammen 17 steder, i seks ulike saker.

I den mye omtalte «Asfaltsaken» som ble startet under Knut Eggum Johansen, kom varsel og vedtaket i saken under Christine Meyer. Veidekke fikk et gebyr på 220 millioner kroner og NCC et gebyr på 140 millioner kroner for ulovlig samarbeid i forbindelse med asfaltanbud i Midt-Norge. Veidekke slapp å betale gebyret fordi de søkte om lempning (amnesti), og kom med opplysninger som førte til at saken ble oppklart. Gebyret ble til slutt på 150 millioner kroner etter at Høyesteretts ankeutvalg avviste anken fra NCC Roads AS og NCC AB, og gebyret fra Borgarting lagmannsrett ble stående.

Tok jobben med hjem

Meyer tok ofte en stor bunke med sakspapirer med seg hjem for å lese etter endt arbeidsdag.

Men det er slik hun liker det.

– Når man sier ja til en slik jobb, blir jobben også hobbyen. Det må man være bevisst på i toppstillinger. Noen perioder er roligere. Men det har ikke vært så mange av dem, ler hun og forteller at hun på fritiden liker å lage ny mat og å lese nyere engelsk litteratur.

Meyer var også en hyppig kronikkforfatter for Dagens Næringsliv, og flere av kronikkene skapte stor debatt. Blant annet kronikken «øl og fotball» som omhandlet om oppdragsgiver legger opp til en konkurranse i markedet eller konkurranse om markedet - på for eksempel flyplasser. At ølet koster like mye på alle serveringsstedene på Gardermoen ble trukket frem som eksempel.

Ellers var tilsynet også synlig i saker som flybonus og boklov.

Sakene var hun veldig involvert i, og en formulering Meyer ofte brukte var at hun «måtte få hodet rundt saken».

– Min filosofi er at det ville vært galt å ta stilling til en sak for første gang når det skulle fattes vedtak, sier hun.

Professoren ville ha faglig tyngde i alt de drev med. Blant annet har hun jobbet for at tilsynet skal få fire stjerner i Global Competition Reviews rangering av kompetansen til alle verdens konkurransetilsyn. Under Meyer klatret det norske tilsynet fra tre stjerner til 3,5 stjerner.

– Tilsynet har fortsatt som mål å få fire stjerner i GCR. Et sterkt fagmiljø er også positivt for rekruttering, det tiltrekker seg andre, forteller Meyer og legger til at hun er veldig fornøyd med at turnoveren gikk ned mens hun var i tilsynet.

– Hvorfor er konkurranse så viktig for et samfunn?

– Et godt konkurransetilsyn er alfa og omega for å ha god konkurranse i norsk næringsliv. Og da mener jeg konkurranse som et virkemiddel for at du og jeg skal kunne få lov å velge. Når konkurransen fungerer får de flinkeste vokse, mens de som er dårlig ikke klarer det, og legger til at hun også er opptatt av at de bedriftene som er i ferd med å fødes får slippe til.

Overraskende avgang

Da Meyer to år før åremålet gikk ut, offentliggjorde at hun hadde fått seg ny jobb, kom det overraskende på de ansatte.

«Som lyn fra klar himmel», sa en. «Hun virket ikke lei av jobben sin», sa en annen. «Brennende opptatt av konkurranse», sa en tredje.

Meyer nikker bekreftende, og røper at hun hadde begynt å tenke på om hun skulle søke ny periode på seks år som konkurransedirektør.

– Men så kom tilbudet fra SSB som jeg synes det var vanskelig å si nei til, men det var ikke noen enkel avgjørelse å forlate tilsynet. SSB er en del av det sterke jerntriangelet og har betydelig innflytelse gjennom ansvaret for tall, analyser og statistikk, sier hun og peker på flere faktorer som gjorde henne tryggere på å forlate de hundre kollegene sine i Bergen:

– Konkurransetilsynet var blitt sterkt og stabilt, det var mange saker, og de fikk Lars Sørgard med seg som sjeføkonom først, og senere konkurransedirektør.

– Fremtidens håp?

– For det første håper jeg bevillingene vil øke i tiden som kommer. Og at det fortsetter å være en god strøm av viktige saker inn til tilsynet å jobbe med. Jeg håper vi snart ser at paragraf 11-sakene (utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling) materialiserer seg.

«Synligheten har gitt resultater. Vi prioriterer annerledes nå enn for fire år siden. Tilsynet vinner nå flere saker i retten, og vi overprøves så og si ikke av departementet».

Og når hun ser tilbake på de vel fire årene som konkurransedirektør føler hun at det har vært en positiv utvikling.

– Synligheten har gitt resultater. Vi prioriterer annerledes nå enn for fire år siden. Tilsynet vinner nå flere saker i retten, og vi overprøves så og si ikke av departementet, sier hun.

Meyer trekker også frem juridisk direktør Karin Stakkestad Laastad.

– I og med at jeg er økonom har jeg hatt veldig behov for å ha en stø jurist, og Stakkestad Laastad var en stø rådgiver og veldig viktig for meg.

– Jeg er stolt av den jobben som konkurransetilsynets medarbeidere gjorde i den perioden jeg var konkurransedirektør, og jeg synes vi lyktes i å sette konkurranse på dagsorden og få gjennomslag i retten. Og det gav også et godt grunnlag for en dyktig ny konkurransedirektør i Lars Sørgard, avslutter hun.

Intervjuet med Christine Meyer ble gjort i 2015, og er godkjent av henne.