FLYTTEGENERALEN

Knut Eggum Johansen sier han måtte «bite tennene sammen» da han skulle overvinne sin skepsis til flyttingen av Konkurransetilsynet fra Oslo til Bergen. Han tok likevel fatt på oppgaven, og angrer ikke på det i dag.

Tekst: Reidun Duesund

– Bergenserne er ville handelsfolk. De ringte meg til alle døgnets tider da vi skulle flytte tilsynet til Bergen. Søndag morgen kunne de ringe og tilby leie av lokaler, kontormøbler og hybler. En av dem var Kurt Oddekalv. Han ringte en søndagsmorgen og sa at «jeg har akkurat det du trenger». Han ville leie ut kontorlokaler i Sandviken, smiler Knut Eggum Johansen.

At den tidligere konkurransedirektøren i dag kan se tilbake på flyttingen som en positiv opplevelse og en suksess er slett ingen selvfølge. For da han som øverste leder i tilsynet fikk beskjeden om å flytte hele tilsynet med hundre ansatte fra Oslo til Bergen var han skeptisk. Og det var flere med ham som ikke var helt fornøyd.

– Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Men det var bare å bite tennene sammen og ta fatt på oppgaven, sier han.

Sa opp 50 i distriktet

Men la oss først spole noen år tilbake: For flyttingen til Bergen, som ble besluttet i 2003, visste Eggum Johansen ingenting om da han i 1999 ble utnevnt til landets tredje konkurransedirektør. Hovedkontoret var da i Oslo.

– Det var en gjeng flinke, samvittighetsfulle folk i tilsynet, sier han om førsteinntrykket av sin nye arbeidsplass. Den da 54 år gamle Eggum Johansen kom fra jobben som ekspedisjonssjef og leder av administrasjonsavdelingen i Finansdepartementet - hvor han hadde jobbet i ulike avdelinger i nesten 30 år.

Norge fikk en ny og moderne konkurranselov i 1994. Den nye konkurransepolitikken var i gang med å finne sin form, og Eggum Johansen skulle videreføre jobben.

En av de første oppgavene den ferske konkurransedirektøren fikk var å avvikle tilsynets åtte regionskontor. I år 2000 gikk stortingsflertallet ikke imot regjeringens forslag i statsbudsjettet for 2001 om å avvikle regionskontorene.

– Regionskontorene hadde hatt viktige oppgaver i årene etter 2. verdenskrig da priskontroll var en del av den økonomiske politikken, forteller han.

Beslutningen rammet om lag 50 personer, som var en tredjedel av tilsynets ansatte.

— Det er alltid krevende å følge opp folk i slike omstillinger. Det var regjeringen som tok beslutningen. Min og administrasjonens jobb var å gjennomføre dette, sier han – og legger til at prosessen var god trening til flyttingen av hele tilsynet, som begynte tre år senere.

Tolv år med mange saker

Som konkurransedirektør ble han hevet inn i store saker helt fra starten av. Han husker spesielt godt mediekjøret.

«Et konkurransetilsyn skal synes. Vi har plikt til å informere om konkurranseloven og konsekvensene av å bryte den».

– Det var nytt for meg, etter en lang karriere som «anonym byråkrat». Jeg var litt redd for mediene og engstelig i starten. Men så lærte jeg å se på mediene som medspiller. Et konkurransetilsyn skal synes. Vi har plikt til å informere om konkurranseloven og konsekvensene av å bryte den, sier han.

Flere saker fikk stor oppmerksomhet. Blant annet fusjonen mellom bankene Dnb og Gjensidige Nor som ble godtatt på vilkår, og fusjonen mellom Statkraft og Agder Energi som ble stoppet (beslutningen ble senere omgjort av Regjeringen). Konkurransen i dagligvaremarkedet og bokbransjen fikk oppmerksomhet også den gang.

Konkurransetilsynet vedtok i februar 2007 å ilegge Tine et overtredelsesgebyr på 45 millioner kroner for utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling og samarbeid som begrenser konkurransen. Tine aksepterte ikke gebyret, og saksøkte Staten ved Konkurransetilsynet. Saken gikk helt til Høyesterett, der Tine fikk medhold.

Den såkalte «Asfaltsaken» ble også startet under Knut Eggum Johansen, der NCC til slutt måtte betale 150 millioner kroner for ulovlig samarbeid med Veidekke i forbindelse med asfaltanbud i Midt-Norge.

Flere flysaker

I løpet av de tolv årene Knut Eggum Johansen var direktør var det flere store saker innen luftfart.

En av sakene som fikk mye oppmerksomhet på begynnelsen av 2000-tallet, var fusjonen mellom SAS og Braathens.

– Vi hadde varslet et «nei» i saken, men «falittbedriftsforsvaret» fikk anvendelse etter det som skjedde 11. september 2001 i USA. Det skapte stor usikkerhet i luftfartsmarkedene. Derfor kunne vi ikke stoppe fusjonen, sier Eggum Johansen engasjert, og blar ivrig i papirbunken han har foran seg.

Saken ble overtatt av departementet som kom til samme konklusjon.

Både før og etter avgjørelsen var det stor debatt i mediene. Blant annet kom tidligere konkurransedirektør, Egil Bakke, med sterk kritikk av tilsynets avgjørelse - som han kalte for «pysete» i et intervju med NRK i oktober 2001.

Eggum Johansen var imidlertid ikke redd for å stå for standpunktene sine, beskriver en av dem som jobbet sammen med ham, Bjørn Braathen, tidligere administrasjonsdirektør i Konkurransetilsynet.

– Han var ofte langt foran oss andre i visjonene, sier han.

Våren 2002 vedtok tilsynet et forbud mot tildeling av Eurobonuspoeng på norske innenriksruter.

– Monopol i norsk luftfart var et faktum, og tilsynet hadde vært i kontakt med flere aktører for å kartlegge hva som skulle til for å utfordre monopolet, forteller han.

Høsten 2002 startet Norwegian med fly på de fire største innenriksrutene. Dette var etter at SAS' kjøp av Braathens gjorde at Norwegians avtale med Braathens om regionale flygninger på Vestlandet opphørte.

– Vi fulgte utviklingen i norsk luftfart nøye, sier Eggum Johansen.

Våren 2004 gjennomførte Konkurransetilsynet en bevissikring i SAS Braathens lokaler på Fornebu. Det var stor medieoppmerksomhet, og flere avisoppslag om at «Konkurransetilsynet undersøkte om SAS Braathens bryter forbudet mot misbruk av dominerende stilling ved å sette prisen under kostnadene for å eliminere konkurransen».

– Det ble avdekket at SAS hadde hatt ulovlig adgang til informasjon om Norwegian. Saken ble tatt opp av Økokrim, og gikk helt til Høyesterett i 2007. SAS fikk bot for ulovlig industrispionasje og måtte betale Norwegian en betydelig erstatning, forteller han.

Store pågående saker, og den nye konkurranseloven som kom i 2004 var til hjelp i flytteprosessen som nå stod foran dem.

– Selv om det var krevende å ha store saker i en flytteprosess, gjorde det at folk ble lenger i tilsynet, fordi de hadde spennende oppgaver. Det å ha kontinuitet i arbeidsstyrken under flyttingen var avgjørende for at vi skulle klare å opprettholde driften, sier Eggum Johansen.

– En ny lov gjorde det også attraktivt å bli lenger i tilsynet for unge og ambisiøse jurister og økonomer, sier han.

I den nye loven ble det blant annet innført forbud mot misbruk av dominerende stilling, og mulighet til å gi lempning (amnesti). Tilsynet kunne også ilegge gebyr selv.

Klart oppdrag ved flyttingen

Høsten 2002 varslet den nylig tiltrådte Regjeringen Bondevik hvor Victor D. Norman var statsråd med ansvar for konkurransepolitikken at det skulle fremmes en «flyttemelding». Flere tilsyn skulle flyttes, og Konkurransetilsynet skulle til Bergen.

– Jeg var skeptisk. Vi hadde jo nettopp avviklet regionkontoret i Bergen, sier Eggum Johansen.

– Jeg måtte gå flere runder med meg selv før jeg bestemte meg for å påta meg flyttejobben. Jeg følte et ansvar for Konkurransetilsynet som en etat med ansvar for viktige virkemidler i vårt økonomiske system. Samtidig følte jeg også et ansvar for å ta vare på mine medarbeidere.

«Å flytte virksomheter er som å stå i en slalåmbakke. Hvis man begynner å tvile, detter man».

– Ansatte var misfornøyde. Vi hadde flere utfordringer underveis i prosessen. Men jeg var aldri i tvil om at vi skulle klare det. Å flytte virksomheter er som å stå i en slalåmbakke. Hvis man begynner å tvile, detter man, sier den tidligere konkurransedirektøren.

Allerede før stortingsvedtaket ble fattet startet planleggingen i ledergruppen.

Etter et turbulent halvår med opphetet debatt i massemediene besluttet Stortinget at flyttingen skulle gjennomføres, og være fullført innen utgangen av 2006.

– I ettertid tenker jeg at jobben var enkel, for målet var så klart. Vi skulle til Bergen, og flest mulig skulle med. Alle linjelederne gjennomførte medarbeidersamtaler med sine ansatte for å kartlegge flyttepreferanser. Vi måtte prøve å holde på «kritisk kompetanse». Vi brukte ulike former for belønning som studiepermisjon og bonus for å få medarbeiderne til å være med på kompetanseoverføring til nytilsatte i Bergen, forteller han.

Konkurransetilsynet hadde fortsatt lokalene i Strandgaten i Bergen der regionkontoret hadde holdt til. Lokalene ble brukt ved intervju av folk til ledige stillinger i Bergen - og de startet opp der.

Flyttingen skjedde i tre faser, over tre år.

Og med buekorps i oppgangen åpnet Konkurransetilsynet i Telegrafen-bygget i mai 2004.

Åtte - ti medarbeidere fra Oslo hadde sagt seg villige til permanent eller midlertidig å bli med til Bergen for å bygge opp et nytt tilsyn. Oppgavene ble gradvis overført til Bergen etter hvert som antall ansatte og kompetansen økte der.

Eggum Johansen forteller at de tidlig fikk på plass en tung ledergruppe, med blant andre Lars Sørgard, Jostein Skaar og Magnus Gabrielsen. Det var viktig for rekrutteringen videre.

Og det manglet ikke på søkere til de nye jobbene i Bergen, med opptil 340 søkere til én stilling.

– Det var turbulent og krevende å skifte ut folk i teamene som jobbet med en sak. Det sluttet folk, og vi måtte fylle på med nye som trengte opplæring. Det var viktig for oss å prøve å holde på stabile team i de største sakene.

– Hvor befant du deg?

– Det første året var jeg like mye i Oslo som i Bergen. Det ble mange videokonferanser, for vi hadde flere prosjekter der både ansatte i Oslo og Bergen var med.

Etter en kontinuerlig flytteprosess i nærmere to og et halvt år var hele ledergruppen i Konkurransetilsynet samlet i Bergen fra 1. september 2006. Ved årets utgang hadde nesten 90 personer sitt arbeidssted i Bergen. Noen få ansatte var igjen i Oslo på midlertidig basis.

Spilte piano for besøkende

Eggum Johansen fikk seg både leilighet og stamrestaurant i Bergen – i tillegg til flygel på jobben.

Mange faglige diskusjoner fortsatte på ettermiddagstid på stamstedet Zupperia, hvor det ryktes at de fortsatt savnet ham flere år etter at han sluttet som konkurransedirektør.

På ettermiddagstid kunne man også høre direktøren spille fra flygelet i tilsynets lokaler. Han spilte på korøvingene til noen av de ansatte og på tilstelninger som juletrefest.

Da alle var på plass i Bergen, scoret Konkurransetilsynet høyt på evalueringer av flyttingen.

– Flyttingen gikk veldig bra for oss. Vi fikk det til på tid, og holdt budsjettet. Jeg opplevde prosessen som veldig spennende, og ser at det er blitt et mer faglig, kompetent tilsyn etter flyttingen, sier Eggum Johansen, som trekker frem Bjørn Braathen, som da var administrasjonsdirektør, som en viktig medarbeider i flytteprosessen. Han omtaler også samarbeidet med akademia i Bergen som «enestående».

«Tante Ågot»

I vedtaksråd og andre møter spurte Eggum Johansen saksbehandlerne: «Hva ville du sagt til tante Ågot?»

– Jeg ville at de skulle kunne forklare «tante Ågot» hva som er saken og hva som er problemet. Hvis dyktige jurister og økonomer ikke klarer å fremstille problemet på en måte som er forståelig for folk flest, da må de jobbe mer.

Han var også opptatt av å følge med på konkurransepolitikken internasjonalt, spesielt samarbeidet i Norden og i EØS. Han deltok på rundt 30 møter i OECD (The Organisation for Economic Co-operation and Development) i tiden som direktør.

– Når spørsmålet stilles om hva vi skal leve av i fremtiden, må velfungerende markeder være et hovedsvar. Det må være krav om effektiv bruk av ressurser. Det å «plukke vinnere» er en umulig myndighetsoppgave. Her må markedene hjelpe til, forteller han engasjert.

Hvor mye som skal overlates til markedsmekanismer er et politisk spørsmål, fortsetter han.

– Balansen mellom plan og marked er ikke en ny diskusjon. Den norske eller skandinaviske «modellen» fremheves av mange som forbilledlig, sier Eggum Johansen som mener konkurransepolitikk er prioritert i Norge.

– Jeg ser tilbake på tiden som konkurransedirektør med glede. Det var spennende og viktige oppgaver og ikke minst veldig mange dyktige, arbeidsomme og hyggelige medarbeidere, avslutter han.

Dette intervjuet ble gjort i 2014, og er godkjent av Knut Eggum Johansen.