Det var motstand internt, og lederne likte ikke den nye retningen mot konkurransepolitikk. – Å snu det store slagskipet var veldig tøft, sier Egil Bakke.
Tekst: Reidun Duesund Foto hovedbilde: Scanpix
– Det var en tøff start. Vi skulle legge ned det de hadde holdt på med i alle år, som de kunne, og starte med noe nytt, som de måtte lære. Lederne var ikke så begeistret for dette. Og juristene som jobbet der kunne prisene, men ikke noe om markedet.
Egil Bakke snakker om den første tiden som prisdirektør. Året er 1983, og de 200 ansatte i Prisdirektoratet og Statens Pristilsyn jobbet med å regulere priser. Folk forventet lik pris på lik vare og at myndighetene tok seg av dette.
– Det var 5000 dagligvarekjøpmenn da jeg dukket opp. De konkurrerte ikke. De tok imot veiledende priser, forteller han.
Men noe var i ferd med å skje.
To år tidligere hadde Brundtland-regjeringen uttrykt i sitt langtidsprogram at prisutviklingen burde bli bestemt av effektiv konkurranse, og bare i begrenset grad av direkte prisregulering.
– Var du enig i det som stod i langtidsprogrammet?
– Å ja. Det var jo derfor jeg søkte på jobben, fordi jeg var enig i at ting måtte snus. Journalistene lette etter ulike priser, for da kunne de avdekke noe som ikke var bra. Jeg mente det motsatte. Var det like priser var ikke det bra, sier han.
Men verken regjeringen eller Bakke selv visste hvordan de skulle innføre effektiv konkurransepolitikk.
– Vi måtte finne ut hva den gikk ut på først. Gradvis så lærte vi det. Det var en spennende tid, sier han.
Endringene skjedde imidlertid ikke uten motstand.
– Noen mislikte konkurransepolitikk, og ikke alle statsråder var enig i at dette skulle innføres. Jeg gikk derfor alltid rundt med langtidsprogrammet for å kunne slå i bordet med det, sier Bakke.
«Jeg er stort sett uenig i den kritikken som føres mot dagligvaremarkedet i dag»
Uvant leder
Den høyprofilerte, den gang 56 år gamle Bakke, kom fra stillingen som avdelingsdirektør i Industriforbundet. Som ny prisdirektør skulle han altså snu tankegangen både internt - og i samfunnet for øvrig.
– Jeg hadde en propagandajobb, sier han.
Da økonomen Bakke fikk jobben, ble han den første ikke-juristen i Prisdirektoratets 66 år lange historie.
– Jeg har hørt i ettertid at det var litt uenighet i regjeringen om jeg skulle få jobben. Det var nemlig en tidligere statsråd som også søkte på stillingen som prisdirektør. De stod høyt over oss andre. Men statsråd Astrid Gjertsen ville ha meg, smiler han.
Det var imidlertid ikke bare utdannelsen som skilte ham fra de tidligere prisdirektørene.
At Bakke som den øverste direktør gikk rundt i gangene og snakket med saksbehandlerne, stresset noen av avdelingsdirektørene. Han brøt med tjenestevei!
– Det var nok uvant for dem da jeg kom inn. Prisdirektoratet var på den tiden en stor og tungrodd institusjon. Av de 200 ansatte, var 100 i Oslo, og 100 fordelt på distriktskontorene. Det var en institusjon i splid med seg selv. Mange kritiserte hverandre, forteller han.
– Ble du motløs noen gang?
– Nei, jeg var ung og full av pågangsmot. Men når jeg ser det i ettertid var det tungt. Det måtte en del nye mennesker og økonomiske resonnement inn, forteller økonomen.
Juristene var vant med å tolke prisloven.
– Jeg sa til dem at de måtte være med i saksbehandlingen. Kan vi det da? Svarte de. Men det var også flere jurister som var interessert i konkurransepolitikk, poengterer han.
Studenter gikk i protest
Bakke var synlig i mediene. Han skrev flere innlegg og kronikker i avisene, hadde fast spalte i Aftenposten, og var med i mange TV-debatter. I Industriforbundet holdt han på det meste 100 foredrag i året, og fortsatte med mange foredrag også som prisdirektør og konkurransedirektør.
Som nytilsatt prisdirektør skulle Bakke holde et foredrag for BI. I siste liten måtte han melde avbud, og sendte i stedet avdelingsdirektør Steinar Undrum til studentene på BI.
Undrum humrer når han forteller om møtet med studentene:
– Salen var stappfull. Jeg forklarte dem at dette egentlig var en fordel for dem. At jeg kom, og ikke Bakke, for jeg hadde jobbet i Prisdirektoratet lenger enn Bakke, og kunne derfor mer om temaet, forteller Undrum.
Studentene var imidlertid ikke av samme oppfatning, og halve salen reiste seg og gikk.
– De ville ikke bare høre hva Bakke hadde og si, de ville høre Bakke, sier Undrum.
For Bakke var et kjent fjes i Norge. Den pensjonerte direktøren forteller at hans kone ikke alltid satte pris på oppmerksomheten. Spesielt at alle ville diskutere priser med ham.
– Hvis vi var om bord på en båt for eksempel, så kom de bort og spurte «Hvordan er det med prisene om bord her da?», forteller Bakke.
Synligheten kom imidlertid godt med som et strategisk virkemiddel for å gjøre konkurransepolitikk kjent.
Bakke forteller om prisloven der det var forbud mot å ta urimelige priser. Han lener seg engasjert frem og forteller at de gav beskjed til alle distriktskontorene at de ikke måtte føre saker på urimelige priser.
– For hva pokker er urimelige priser? Spør Bakke med økt toneleie. Han illustrerer poenget sitt med et eksempel:
– Jeg husker en sak om en dame som kjøpte et maleri i et galleri til 3500 kroner. Hun klagde prisen inn for Forbrukertvistutvalget i Bergen som urimelig pris. Utvalget kom til at den rimelige prisen for maleriet var 800 kroner. Men hva er rimelig pris for et maleri? Jeg skrev derfor en kommentar i Aftenposten der jeg lurte på om de i utvalget hadde direkte kontakt med Vår Herre som kunne vite dette. Dommeren mislikte innlegget, forteller Bakke.
– Men bare det at vi i dag ler av dette, er et tegn på at det har skjedd noe.
Han forteller lattermildt at Per Kleppe (tidl. Ap-statsråd) en gang sa at «Egil Bakkes styrke er evnen til å forenkle. Hans svakhet er trangen til å forenkle».
«Fordi vi er tjukke i hodet og stinne av penger». Egil Bakke til en journalist da han spurte hvorfor nordmenn var så lite prisbevisste.
Som for eksempel da en journalist sammenlignet prisene i Danmark, Sverige og Norge, og spurte Bakke om hvorfor nordmenn var så lite prisbevisste, og han svarte: «Fordi vi er tjukke i hodet og stinne av penger».
– Det sitatet ble slått stort opp, husker jeg. Journalistene var interessert i det jeg hadde å si. Jeg har alltid vært verbal. Jeg er imot å pøse på med kvasi-argumenter for at det skal se fint ut, sier mannen som i 1990 fikk påskjønnelsen Fritt Ords honnør for vedvarende og gledesspredende økonomisk publistisk virksomhet.
Lovutvalg
Etter at Bakke hadde vært ansatt i syv år, og misjonert for konkurranse, satte Kristin Clemet i 1990 ned et lovutvalg med blant andre Anders Chr. Stray Ryssdal, Einar Hope og Egil Bakke. Dette utvalget skulle utrede ny pris- og konkurranselov. En avvikling av prisregulering, og overgang til konkurransepolitikk var på trappene.
Bakke forteller at det var stor debatt i utvalget om blant annet bindende videresalgspriser.
– Jeg var uenig i at det skulle bli forbud mot det. Jeg ville ha inngrepsadgang, men ikke forbud, men dissenterte ikke på det punktet, forteller han.
Etter ti år som prisdirektør kom hans høgdepunkt i karrieren i 1994. Han ble tidenes første konkurransedirektør.
Økonomene og juristene hadde dessuten begynt å jobbe sammen. Bakke var internasjonalt engasjert i blant annet OECD, og opptatt av Chicago-skolen.
– Hvis det er et snev av konkurranse i et marked, det trenger ikke være perfekt, men konkurransen vil da regulere markedet. Bedriftene kan dermed ikke gjøre annet enn det de tror kundene vil ha.
Et av rådene Bakke gir Konkurransetilsynet i fremtiden er å være forsiktig med å gripe inn mot det som skjer i markedet.
– Det å drive konkurranseregulering er i seg selv en regulering. Det finnes to feil man kan gjøre: Man kan gripe inn der man ikke skulle grepet inn, og man kan la være å gripe inn der man skulle grepet inn. Jeg tror det første er verst.
Kritisk til reguleringer
Noen av sakene som er aktuelle i dag, var også aktuelle på hans tid, som taxi og matvarer.
Bakke forteller at han ble latterliggjort av en statssekretær da han som fersk prisdirektør tok opp at det burde bli bedre konkurranse i taximarkedet.
– Men jeg ble beskyttet av min statsråd, forsikrer han.
Den pensjonerte direktøren er engasjert og gestikulerer med høyrearmen der han sitter i godstolen i hjemmet sitt i Asker.
– Jeg er stort sett uenig i den kritikken som føres mot dagligvaremarkedet i dag. Jeg tror konkurransen er bra, ellers ville ikke Ica forsvunnet. Selvfølgelig kunne det vært mer konkurranse hvis ikke regjeringen hadde beskyttet jordbruket som de gjør. Det ville blitt bedre konkurranse på flere områder uten offentlige reguleringer, sier Bakke.
Og her kommer han inn på sitt andre råd for fremtiden:
– Konkurransetilsynet bør være aggressive med å presse myndigheter til å slutte å regulere på områder som svekker konkurranse. Selv i en eksportnæring som fiskeri er det mange reguleringer. Og jordbrukene burde ha adgang til å være entreprenører, sier Bakke.
Han følger godt med fortsatt, også på lovendringene. Den samfunnsengasjerte mannen fra Horten var skeptisk da det i 2004 ble forbud mot misbruk av markedsmakt.
– Bøter eller fengsel er vanskelig. Motstanden vil bli sterk fra partene, og de vil bruke store ressurser på å forsvare seg. Og vi vil tape, fordi det er vanskelig å få en dommer til å forstå hele bildet i slike saker. Jeg vil ha inngrepsbestemmelse, men ikke forbud.
– Hvorfor er konkurranse viktig?
– Det er meget viktig av forskjellige grunner. Konkurranse sørger for billige og varierte varer. Og det vil åpne for at det enkelte mennesket treffer beslutning om hva de skal ha. De får valg.
Derfor vil jeg ha privatisering av offentlige tjenester for å få valgmuligheter. Det er en del av vårt demokrati at vi ikke skal bli passive mottakere, men selv treffe våre beslutninger.
Han mener reklame er et nødvendig virkemiddel i så måte.
– Vi knebler markedet hvis vi stopper dette.
– Er konkurransepolitikk prioritert i Norge?
– Ja, på en måte. Men i politiske øyne må det nok vike for andre ting. Landbruket for eksempel. I industrien og servicenæringen er det i dag lettere akseptert at markedet og konkurransen vil føre til forandringer. Bøker kan vi jo kjøpe på Amazon. Bokavtalen er komisk, og til skade for bokmarkedet selv, sier Bakke.
Helt til slutt kommer han med en hyllest til Konkurransetilsynet, som har vært i Bergen i 13 år.
– Konkurransetilsynet er blitt bedre i Bergen enn det var i Oslo. Det er også positivt at de har fått så god kontakt med Akademia.
Dette intervjuet ble gjort i 2014, og er godkjent av Egil Bakke.
