Kampen om kulturkronene


Med nytt signalbygg og eget symfoniorkester har Nordland satsa tungt på kulturen. Men ikke alle er vinnere i kampen om de regionale kulturkronene.

Tekst: Marte Bjerke

– Vi må avlyse to konserter, vi har ikke fått inn nok penger, konstaterer fiolinist Trond Wika (t.h. på bildet) ved enden av det ovale bordet inne i Rana museum.

Det er årsmøte i Helgeland sinfonietta, en konstellasjon satt sammen av distriktsmusikerne på Helgeland (se bildet over). Prosjektene er mange, økonomien stram, og bare noen av søknadene til Kulturrådet er innvilga. Nå diskuteres strategien for neste runde.

Musikkultur har dratt til Nordland, et fylke journalisten jobba i som distriktsmusiker for nærmere ti år siden. Målet med reisen er å finne svar på hva som skjer med det regionale og lokale kulturlivet når dyre bygg og institusjoner kommer inn på kulturbudsjettene. Hvordan ser virkeligheten ut når statsråden har dratt, snora er klippa og den regionale pengepotten skal fordeles?

– Omvendt Robin Hood-politikk
Sett fra et skrivebord i sør, har det nordnorske kulturlivet vært i rivende utvikling de siste åra. Landsdelen har endelig fått sitt eget symfoniorkester – Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO) – og i fjor åpna et av landets flotteste og dyreste kulturhus – Stormen – i nordlandshovedstaden Bodø. Men til tross for iveren og viljen etter å satse tungt og ambisiøst på kulturen, er mange musikk- og kulturarbeidere i Nordland bekymra for framtida. Frykten er at strammere regionale budsjetter kombinert med et NOSO i vekst kan ramme det eksisterende kulturlivet.

– Å bygge ned hele musikklivet i landsdelen til fordel for ett orkester er ikke riktig, sier Bjørn Andor Drage, som har vært en drivkraft i det nordnorske kulturlivet gjennom mange år. Komponisten, organisten og konservatorieprofessoren setter ord på det mange tenker, men få våger å si høyt.

– Vi gleder oss over det arbeidet som Bodø sinfonietta og Tromsø kammerorkester gjør (de to ensemblene utgjør NOSO, red.anm.), og vi ønsker alle at symfoniorkesteret skal bestå. Men medaljens bakside er at grunnfjellet i musikklivet nå bygges ned for å finansiere NOSO. Det må derfor mobiliseres politisk vilje til å stoppe nedbyggingen. Staten driver en omvendt Robin Hood-politikk ved å stjele fra de små og fattige aktørene i musikklivet. De politikerne som ivret for opprettelsen av NOSO må utfordres til å løse denne oppgaven også, understreker han.

Nord-Norges første orkester: NOSO ble en realitet i 2009, da Tromsø kammerorkester og Bodø sinfonietta fusjonerte. Foto: Ynge Olsen Sæbbe


Nordlands nye trompet
Å ta bruken av kulturpenger opp til diskusjon er en kinkig oppgave. Folk vrir seg unna, blir vage og runde. Det verste spørsmålet du kan stille en musiker er: Hvem skal få og hvem skal ikke få? Svaret er jo at alle skal få! En sympatisk og kollegial holdning, som er rådende også blant Nordlands musikere. Men la oss ta steget ut av drømmescenarioet der alle får plass, inn i virkeligheten der prioriteringer er uunngåelige:

Nordland er landets nest største og mest langstrakte fylke. Et Norge i miniatyr, store avstander og spredt bebyggelse. Fylket har Norges største samling av distriktsmusikere, en landsdelsmusikerordning, Norges yngste orkester og landets tredje dyreste kulturhus. Stormen konserthus i Bodø er et praktbygg til 1,18 milliarder kroner, spesialdesignet for NOSOs behov. Da de flytta inn, økte husleiekostnadene deres med 3,6 millioner kroner. Beløpet ble dekt over statsbudsjettet. Økninga i husleie aleine er nesten identisk med det totale tilskuddet Nordland fylke ga til distriktsmusikerordninga i 2014.



Før Stormen sto ferdig regna firmaet Holte Prosjekt ut at Bodø kommune kom til å bruke rundt 17 millioner kroner årlig på å holde det nye Kulturkvartalet åpent, utenom lønn til de ansatte. Blant de ansatte er musikerne i jazztrioen Bodø Rhythm Group. De risikerer nå å miste jobben. Gruppa ble foreslått nedlagt i fjor, samme år som Stormen åpna.

Fjoråret var i det hele tatt begivenhetsrikt: Distriktsmusikerordninga, som har vært en fast post på fylkets kulturbudsjett, ble uten forvarsel gjort søknadsbasert. Og det semiprofesjonelle Lofoten og Vesterålen orkesterforening – en krumtapp i øydistriktets kulturliv – mista hele den fylkeskommunale støtten. Dessuten kom denne nedslående beskjeden fra daværende fylkeskulturråd Hild-Marit Olsen, gjennom et intervju i Avisa Nordland: «Fra 2017 skal vi kutte med 80 millioner kroner i budsjettet. Konsekvensen kan bli at det profesjonelle kulturlivet rammes hardt.» I artikkelen oppfordrer Olsen til debatt om hvor det kan kuttes og hvor man kan få mest igjen for pengene.

Samtidig har fylket forplikta seg til å følge opp statens bevilgninger til NOSO. Når regjeringen bevilger mer til orkesteret, må Nordland følge opp.

Usikker framtid for distriktsmusikerne
Mens NOSO er det yngste tilskuddet til det profesjonelle musikklivet i Nordland, er distriktsmusikerordninga det eldste. Den ble etablert som et resultat av distriktspolitiske visjoner på 70-tallet. Nordland har alltid vært ledende i å bygge opp regionale musikerordninger, og er fortsatt det fylket i landet som har flest distriktsmusikere. Stillingene er delt mellom undervisning og utøvende virksomhet. Musikerne er ansatt i kulturskolene, og i tillegg til å spille konserter i regionen, driver de enkeltundervisning, dirigerer korps, kor og orkestre, og samarbeider med det lokale kulturlivet.

Ordninga har brakt høyt utdannede utøvere til steder de ellers aldri ville vurdert å bosette seg. Når distriktsmusikerne rundt bordet i Rana museum blir spurt om de ville søkt på stillinga dersom den kun var en vanlig kulturskolejobb, er det ingen som rekker opp hånda.

KammeRana: Distriktsmusikerne i Rana øver til konsert. F.v. Ida Mouritzen, Elin Korneliussen, Anja Stojanovic, Eli Margrethe Hemma, Håvard Nordheim og Anne Guri Frøystein. Foto: Marte Bjerke


– Jeg søkte jobben nettopp fordi den var en kombinasjon av undervisning og utøvende. Jeg hadde aldri vært i Nord-Norge før jeg kom hit, sier trompetist Eli Margrethe Hemma, som er en av de seinest tilsatte distriktsmusikerne på Helgeland. Hun kom til Mo i Rana i 2011 fra studier ved Royal Northern College of Music i Manchester.

Nå frykter hun og kollegene for framtida. I et tildelingsbrev fra fylket i 2013 ble distriktsmusikerordninga gjort søknadsbasert.

– Hvis det ender med at vi får støtte ett år og ikke det neste, raserer man ordninga, mener kulturskolerektor og gitarist Øyvind Lunde ved Rana kulturskole.

Han påpeker at dette ikke bare får konsekvenser for enkeltpersoners arbeidssituasjon, men at hele kulturskolen og det frivillige musikklivet blir ramma.

– Det er derimot greit at det utarbeides avtaler mellom fylket og kommunene med fornuftige kriterier for hvordan tilskuddet kan brukes og med krav om årlig rapportering, presiserer kulturskolerektoren.

Distriktsmusikerne har ingen faste produksjons- eller turnémidler, og musikerne administrerer og produserer langt på vei sine egne forestillinger og turneer sjøl. Kun én av gruppene, KammeRana i Mo i Rana, har en produsent, ansatt i 50 prosent stilling.

– Man har aldri tatt ut potensialet i distriktsmusikerordninga. Når vi skal ut på turné regner man med at det skal gjøres til fots, sier Trond Wika.

– Jeg skulle ønske vi hadde det litt romsligere, at budsjettene tillot at vi kunne turnere mer med de gode konsertproduksjonene, supplerer fløytist Anne Guri Frøystein fra Mo i Rana.

Mens NOSO og Stormen er blitt bygget opp, mener distriktsmusikerne at de langsomt har sklidd ut av politikernes bevissthet i fylkeshuset i Bodø.

«Vi ønsker alle at symfoniorkesteret skal bestå. Men medaljens bakside er at grunnfjellet i musikklivet nå bygges ned for å finansiere NOSO.» Bjørn Andor Drage

Giske og millionene
– Jeg har 6,5 millioner kroner. Enten får dere dem eller så gir jeg dem til noen andre, sa daværende kulturminister Trond Giske i et lukka møte i 2008 der flere kulturaktører i Tromsø var tilstede.

Giskes ultimatum var som følger: Orkesteret i Tromsø måtte inngå et forpliktende samarbeid med Bodø sinfonietta, eller så ble pengene gitt til noen andre.

– Han la noen føringer som ga et valg som var lett å ta, i alle fall for min del, sier Rolf Lennart Stensø.

I dag er han orkestersjef i KORK og styremedlem i NOSO. Den gang var han daglig og kunstnerisk leder for Bodø sinfonietta.

Lobbet for orkester
Da Giske gjorde sitt inntog i den nordnorske kulturpolitikken, hadde landsdelen med Tromsø i spissen jobba for å få sitt eget symfoniorkester i flere tiår. Meningene om lokalisering og organisering var mange, temperaturen høy. Ord som «tvangsgiftet» ble brukt om den nordnorske prosjektmodellen. I Tromsø hadde man greid å bygge opp en stamme av strykere, men aldri kommet lenger. I Bodø hadde man Bodø sinfonietta, som opprinnelig var en distriktsmusikergruppe, men som i løpet av få år klarte å utvide de utøvende stillingene og komme inn på statsbudsjettet. Mye takket være Rolf Lennart Stensø. Han fikk med seg politikerne, først på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, så på nasjonalt plan. Da Bodø sinfonietta søkte om plass på statsbudsjettet, troppa han personlig opp på kulturministerens kontor med Bodøs ordfører ved sin side.

Før Giske reiste til Tromsø med penger til å etablere Nord-Norges første helprofesjonelle orkester, drev Rolf Lennart og Ap-politiker Roger Ingebrigtsen iherdig lobbyvirksomhet for ideen. Ingebrigtsen satt på denne tida i styret til Tromsø symfoniorkester, og ønska å få til noe mer med orkesteret.

– Vi reiste Nord-Norge rundt. Vi var i Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet, Kulturdepartementet, vi snakka med kommuner, fylkeskommuner og musikkmiljøer. Roger hadde kontakter på alle nivåer, nasjonalt og lokalt. På det stadiet var ønsket vårt å få med alle de proffe miljøene i Nord-Norge, inkludert Forsvarets Musikk i Harstad og landsdelsmusikerne i Nord-Norge. Det sa de nei til, og det gjorde prosjektet vårt vanskeligere å gjennomføre, økonomien ble mer uforutsigbar. Jeg tror og mener fortsatt at man kunne ha skapt ett orkester av alle disse musikerordningene, forklarer Rolf Lennart.

– Ble dere møtt med entusiasme eller motstand i etableringsfasen?

– Begge deler. I og med at Bodø og Tromsø var fundamentet i dette, møtte vi mest entusiasme der. Politikerne så arbeidsplasser og økonomi inn i kulturlivet. Fylkeskommunene er og var viktige aktører økonomisk, men også reint strukturelt. Der opplevde vi masse entusiasme og positivitet, mens enkelte deler av musikk- og kunstmiljøet frykta at de store organisasjonene skulle ta pengene fra resten av musikklivet. Med all respekt for kombibruk mellom profesjonelle og amatører, miljøet var overmodent for å spisses, for å satse på reindyrka profesjonelle musikerstillinger, mener Rolf Lennart.

Det kunstneriske resultatet av å takke ja til Giskes penger og en delt modell mellom Tromsø og Bodø, har toppa hans forventninger.

– Med den utviklinga som har vært i disse åra er man i ferd med å bygge en nordnorsk symfonisk identitet. Det er det ingen andre i verden som holder på med. Som varemerke er orkesteret synlig og lett å flagge. Ensemblene både i Bodø og Tromsø har fått høyere kred og status nasjonalt enn de hadde tidligere.

«Sett med et større overblikk er landsdelen tilført 50 millioner kroner.» Rolf Lennart Stensø

Den enes brød…
Mens ett orkester bygges opp, bygges et annet ned. Lengst nord i Nordland finner vi Lofoten og Vesterålen orkesterforening, med røtter tilbake til 70-tallet. Orkesteret består av musikere i alderen 13 til 80 år, og har hatt en sentral rolle i distriktets kulturliv, ikke minst med tanke på rekruttering.

– Her spiller amatører sammen med distriktsmusikere, ansatte i kulturskolene og på musikklinjene i regionen. Musikkstudenter vender hjem for å være med sammen med andre engasjerte, forteller Ingmar Wåhlberg.

Han har vokst opp i orkesteret og flytta hjem da han var ferdig med musikkstudier i Bergen. Inntil i mars var han ansatt som orkesterets produsent, en stilling som ble kutta da fylket trakk støtten.

– Det årlige driftstilskuddet på rundt 350 000 kroner fra fylkeskommunen har vært en økonomisk bærebjelke for oss. Vi kunne engasjere en produsent i 40 prosent stilling, noe som innebar en profesjonalisering av driften. Men dessverre fikk vi aldri til en skriftlig avtale, noe som gjorde at støtten kunne kuttes over natta under fjorårets budsjettbehandling, forteller Ingmar.

Nå forsøker orkesteret å gjøre produsentjobben fra kjøkkenbordet.

– Denne typen jobb tar mye tid og det er veldig krevende å gjøre den på idealistisk basis. Vi håper vi skal klare det, men jeg tror det blir vanskelig, medgir Ingmar.

Kuttet fra fylkeskommunen på rundt 350 000 kroner kom som en overraskelse.

Bør staten betale alt?
NOSO har på sin side fått en økning i tilskuddet fra Nordland på i overkant av 423 000 kroner.

Mange av kulturarbeiderne Musikkultur har snakka med mener at det regionale og lokale kulturlivet blir tapere når fylkeskommunale midler bindes opp i NOSO. Noen tar derfor til orde for at staten bør fullfinansiere et nordnorsk symfoniorkester, slik man gjør i Bergen og Oslo.

– Det er en fristende tanke å legge det neste statlige symfoniorkesteret til Nord-Norge. Prosjektet er jo stort og ambisiøst. Det er likevel mange positive sider ved den modellen vi har i dag, siden den skaper lokalt engasjement og tilhørighet, sier Rolf Lennart Stensø.

Direktør i NOSO, Tor Lægreid, mener dagens finansieringsmodell er med på å forankre orkesteret i landsdelen.

– Inntil eiere, regionale finansieringspartnere og styre eventuelt ønsker å arbeide for en annen modell, vil vi jobbe aktivt for at NOSO som landsdelens største kulturinstitusjon skal være en motor og et nav i det nordnorske kultur- og musikklivet, sier Tor Lægreid.

Nordnorsk identitet: NOSO turnerer både i Nord-Norge og utenlands. Her er de på Svalbard, sammen med sin førstedirigent Christian Lindberg. Foto: Ynge Olsen Sæbbe


NOSO er et spleiselag mellom stat, fylker og kommuner, der staten dekker 70 prosent av budsjettet og de andre tilskuddspartnerne deler på resten (se fakta lenger opp i saken). Tor Lægreid mener at det ikke er noe motsetningsforhold, men heller et avhengighetsforhold, mellom NOSO og det lokale kulturlivet.

– Jeg tror absolutt at NOSO kan bidra til å styrke det lokale musikklivet, festivaler, institusjoner og det frie feltet, gjennom kvalitet og samarbeid. Vi planlegger nå ytterligere samarbeid med universitetet og videregående skoler, og vi samarbeider med Forsvarets Musikk i Harstad og landsdelsmusikerne. I tillegg kommer et betydelig lokalt tjenestekjøp på lyd og lys, og i 2014 engasjerte vi cirka 300 personer fra det frie feltet, sier Tor Lægreid.

«Man har aldri tatt ut potensialet i distriktsmusikerordninga. Når vi skal ut på turné regner man med at det skal gjøres til fots.» Trond Wika

Inspirerende, men flyktig
Vefsn unge strykere spiller i foajeen før NOSOs konsert i Mosjøen kulturhus. Ekteparet og distriktsmusikerne Franziska og Trond Wika har sentrale roller i driften av foreningen, som blant annet arrangerer en av Norges største sommermusikkskoler for unge musikere. Distriktsmusikerne har sett fram til å høre NOSO, men er tydelige på at orkesteret ikke kan fylle den rollen de og kollegene spiller i det lokale og regionale musikklivet.

– Når NOSO kommer til Mosjøen i kveld er det nærmere tre år siden de var her sist. Vi virker her hver eneste dag, påpeker Franziska.

Kontrabassist Ingvild Pettersen er en av musikerne som står på scenen denne kvelden, som del av NOSO, i samspill med det lokale Dolstad kammerkor.

– Jobben er veldig variert. Det er noe av det jeg liker så godt. Før denne produksjonen, var vi på turné til Wien og Salzburg, med påfølgende plateprosjekt, forteller Ingvild, som holder til i Bodø.

Det har tatt tid å vokse inn i den nye konstruksjonen.

– Vi er jo med på å forme dette her. Jeg føler at folk begynner å skjønne hvem vi er og hvordan vi fungerer, og jeg opplever at befolkninga er fornøyd med å ha oss her, sier Ingvild.

Når krybba er tom…
Distriktsmusikerne rundt bordet i Rana museum er også klare på at de ønsker et nordnorsk orkester velkommen.

– Man bør være glad for alt som skjer på kulturfeltet, og det er vi også, men det er klart at det er de samme pengene vi kjemper om, påpeker kulturskolerektor Øyvind Lunde.

Rolf Lennart Stensø er kjent med bekymringa til deler av kulturlivet i Nordland.

– Det er veldig synd hvis NOSO får skylda. Sett med et større overblikk er landsdelen tilført 50 millioner kroner. La oss si at behovet for proffe musikere rundt Bodø blir dekt, og som følge av det blir noen av distriktsmusikerstillingene lagt ned. Det kan få negative følger for noen enkeltpersoner på kort sikt. Men når en så stor og tung institusjon blir etablert skjer det endringer. Det er ikke sikkert endringene er bra for alle, men totalt sett er de bra, mener Rolf Lennart Stensø.

Distriktsmusikerne har innsett at de er nødt til å bli mer offensive mot det politiske miljøet for å forhindre at de blir eliminert ved et pennestrøk.

– Reduserte statlige midler til fylket og kommunene, og økte bevilgninger til NOSO, klart det får en konsekvens. Vi må jobbe politisk og vi må ikke komme for seint. Vi må vise konsekvensen av hva som skjer hvis vi blir borte, poengterer distriktsmusiker Anne Guri Frøystein.

Kilder: Kulturdepartementet, Nordland fylkeskommune, Rapporten Gjennomgang av distriktsmusikerordningen i Nordland, Den nordnorske kulturavtalen, Avisa Nordland, Nordlys, Rana Blad

– Ingen er sikra tilskudd

– Vi må vurdere helheten i tilskuddsordningene, slik at det blir en god balanse mellom de store kulturelle organisasjonene og de mindre, sier fylkeskulturråd Ingelin Noresjø (KrF).

Noresjø (bildet) ble i mai Nordlands nye fylkesråd for kultur, miljø og folkehelse. På spørsmål om hvordan overføringene til NOSO har påvirka overføringene til resten av kulturlivet, svarer hun i en e-post til Musikkultur:

– Økningen til NOSO og de andre kulturinstitusjonene har ført til en større bredde i tilbudet til arrangører og publikum, og til at vi nå har flere profesjonelle kulturutøvere i nord. Vi har vært så heldige at økningen av de generelle rammene ikke har gått på bekostning av andre tilbud. Det er samtidig et ansvar for oss politikere å vurdere helheten i tilskuddsordningene, slik at det blir en god balanse mellom de store kulturelle organisasjonene og de mindre, både profesjonelle og frivillige. De sistnevnte skaper i samarbeid verdifulle kulturopplevelser i hele fylket, skriver Noresjø.

I regjeringens kommuneproposisjon, som ble lagt fram i 2014, foreslås det endringer av fordelingen av midler til fylkeskommunene. Nordland vil få en betydelig svekka økonomisk handlefrihet, dersom forslagene blir gjennomført, ifølge Noresjø. Nordlands økonomiplan for 2015–2018 innebærer en reduksjon av rammene på cirka ti prosent til alle sektorer. Noresjø skriver at det ikke er tatt stilling til hvor eventuelle kutt vil komme. På spørsmål om framtida til distriktsmusikerordninga, svarer Noresjø at det ikke er fremma forslag om å redusere tilskuddet til distriktsmusikerne.

– Samtidig må vi våge å ta våre tilskuddsordninger opp til vurdering med jevne mellomrom. Jeg legger nå fram et notat for fylkesrådet om hvilke konsekvenser eventuelle reduksjoner kan få, skriver Noresjø.

– Hvorfor valgte dere å gjøre distriktsmusikerordninga søknadsbasert?

– Alle som mottar offentlige tilskudd må sende en budsjettsøknad, der det redegjøres for hva tilskuddene skal benyttes til. Dette prinsippet ligger også til grunn for alle statlige tilskuddsordninger.

– Kan dette bety at noen ikke får innvilga søknaden i framtida?

– Ingen er sikra tilskudd for all evighet. Hvert eneste år behandles en økonomiplan og et budsjett. Min intensjon er at kulturlivet i Nordland skal ha gode kår også i framtida. Samtidig kan ingen forskuttere politiske prioriteringer. Samfunnet endres, og da må også vi som politikere prioritere hvilke tiltak vi mener i størst mulig grad tjener den utviklinga vi ønsker at Nordland skal ha.

På spørsmål om hvorfor Nordland fylke kutta støtten til Lofoten og Vesterålen orkesterforening, svarer fylkeskulturråden:

– Jeg var ikke del av denne prosessen i fjor da budsjett og økonomiplan ble lagt. Jeg skal ha et møte med orkesterforeningen for å diskutere framtida med dem.