God jul fra Antarktis

Han går visst aldri lei. Nå er Svein Østerhus på plass i isødet igjen. Med nye måleinstrumenter som skal samle viktig kunnskap om nedsmeltingen.

                                                                          Av Andreas R. Graven

Antarktis kan ha fremstått usårlig der det ligger, dette området av øde land - dekket av opptil 4 kilometer tykk is som siger ut mot havet rundt Sydpolen.

Så langt unna klimaendringene i nord, i skyggen av fokuset på Grønland, Arktis, isbjørner. En gang på 1990-tallet trodde forskere at det ikke skulle skje de helt store endringene i isen lengst sør på kloden. 

Men nå smelter deler av Antarktis raskere enn noen gang.

Svein Østerhus er forsker i Uni Research Klima, og samarbeidsarenaen Bjerknessenteret. Han brenner for å dokumentere utviklingen, og forutsi bedre hva som kommer av endringer.

– Forståelsen og kunnskapen om Antarktis er dårligere enn om forholdene i nord. Det er dyrt å forske her, men det er viktig at vi følger med, sier han. 

– På et tidspunkt vil for eksempel det internasjonale klimapanelet i større grad ta med endringer i Antarktis med i sine beregninger for havnivåstigning. Da har vi gode og viktige data tilgjengelig, gjennom en innsats lagt ned over mange år.

Østerhus var førstereis sørover i 1985. Det er 30 år siden. Til sammen har det blitt 12 turer, men noe jubileumsprat vil han ikke høre snakk om.

En lederrolle 

Den erfarne klimaforskeren snakker derimot gjerne om hans prosjekt de siste 30 årene: Å jobbe for et havobservatorium ikke bare i Arktis, men også i Antarktis. 

– I Antarktis ønsker vi et forsknings- og varslingssystem i havet og under isbremmene. I tillegg til sensorer i havvannet vil vi også måle smelting og frysing under isbremmen, den delen av isdekket som flyter på havet. 

– Uni Research Klima har tatt en lederrolle i å bygge opp et europeisk konsortium som kan påta seg denne oppgaven, forteller Østerhus.

Dagen før avreise gjorde den erfarne klimaforskeren de siste små forberedelser. Han virket ikke rammet av reisefeber, snarere en hoste som beleilig nok var på retur.

Slik sett kunne Østerhus kanskje trengt skjerfet som pingvin-kosedyret i en av hyllene hans hadde rundt halsen. Men han var ferdigpakket, og klar for nye 2,5 måneder i isen, idet vi andre begynte å stresse med juleforberedelser.

Med på ferden tar Østerhus med seg nyutviklede måleinstrumenter fra Aanderaa Data Instruments, et tradisjonsrikt Bergen-firma som nå er innlemmet i Xylem Inc. Helt siden 1960-årene har Aanderaa utviklet målere som forskerne har hatt nytte av. 

Denne sesongen skal instrumentene settes ut under sjøisen, og den neste sendes de ned i 600-700 meter dype hull i isen.

Enda noen hundre meter lenger ned registrerer målerne farten på havstrømmer, temperatur og saltinnhold og oksygeninnhold i det tidvis svært kalde vannet i Antarktis. 

Østerhus har fortsatt verdensrekorden i å måle laveste temperatur i havvann som ikke er frosset: Minus 2,6 grader.

-Vi følger med på hva som skjer av endringer fortløpende, men parallelt undersøker vi lange tidsserier, sier Østerhus.

De kommende årene skal Uni Research ha ansvaret for tre langtidsobservatorier, to under den gigantiske Filchner-Ronne isbremmen og ett i havvannet utenfor.

Forskjellen på øst og vest

Han vinker meg nærmere pc-en med mild gestikulering. En Power Point full av figurer og grafer lyser mot oss.

Østerhus viser forskjellen på øst og vest i Antarktis. Det er vesentlig forskjell på de to områdene, selv om man innimellom kan få inntrykk av at hele Antarktis smelter. 

I realiteten smelter isen i vest, særlig ved Amundsen Sea, mens tykkelsen faktisk øker i øst.

I øst trykker vinden det varme vannet så langt ned i havdypet at dette vannet ikke kommer høyt nok til å gå under isbremmen, den delen av Antarktis-isen som flyter på havet, og som strekker seg ut i polhavet mot den bevegelige sjøisen.

Forskerkollega Elin Darelius i Uni Research Klima, og Bjerknessenteret, jobber i det samme prosjektet.

Mens Østerhus tilbringer vintermånedene på den tyske isbryteren Polarstern i det «kalde» Weddellhavet skal hun reise med et Koreansk skip til det «varme» Amundsenhavet for å sette ut lignende instrumenter der.

– I Weddellhavet er vannet på kontinentalsokkelen på frysepunktet. Det varme vannet som finnes ute i dyphavet har inntil nå hatt veldig begrenset mulighet til å strømme inn på sokkelen og frem til isbremmen. 

– I Amundsenhavet strømmer det varme vannet rett inn under isbremmene og derfor smelter de raskt her, sier Østerhus.

Selv om Amundsenhavet er «varmt» blir det neppe bading for Darelius eller kollegene hennes. Det er kun snakk om + 1°C . Likevel er det nok til at isen smelter raskt.

– Skikkelig pionerarbeid

Den nye typen målebøye Svein Østerhus tar med seg, er laget av Aanderaa Data Instruments, og er en videreutvikling fra tidligere utgaver fra 1960-tallet. 

Den gangen var det blant annet Thor Kvinge og Arne Foldvik, fra Universitetet i Bergen, som dro. På den tiden satte de opp målere langt unna isbremmen.

– Det var et skikkelig pionerarbeid. Vi koblet en vanlig batteridrevet kjøkkenklokke til strømmåleren, for å holde styr på tidspunkter, forteller Kvinge.

Han har nettopp hatt et hjertelig gjensyn med Foldvik, Tor Gammelsrød, Elin Darelius og Østerhus i lokalene til Aanderaa på Midtun, noen kilometer øst for Bergen sentrum.

Her står de og beundrer de nye instrumentene som skal senkes ned gjennom mange hundre meter tykk is og registrere hva som skjer i polhavet.

– Det har alltid vært et godt samarbeid mellom forskningsmiljøene i Bergen og Aanderaa Data Instruments, påpeker Østerhus.

Under det internasjonale polaråret (IPY) ble Aanderaa med i det største norske prosjektet i IPY, et prosjekt som ble ledet av Gammelsrød og Østerhus.

I dette prosjektet samarbeidet Aanderaa Data Instruments og Østerhus om å utvikle måleplattformer for langtidsobservasjoner av havklima i polarområdene. Resultatet ble målebøyen SmartSub.

– Faktisk er dette det eneste kommersielle produktet som kom ut av de 300 millionene Forskningsrådet brukte på IPY-programmet, sier Østerhus.

Nå er måleteknologien videreutviklet, og Aanderaa klar med et nytt instrument.

– Det går en rød tråd fra da Kvinge i 1968 setter ut de første Aanderaa instrumentene i Antarktis, via Foldvik og Gammelsrød sin utforskning av havstrømmene i området, fram til vår bruk av de nyutviklede instrumentene, sier Østerhus.

Den gangen på 1960- og 1970-tallet, kartla pionerne Kvinge, Foldvik og Gammelsrød den superkalde havstrømmen som kommer ut fra undersiden av isbremmen.

De oppdaget at at dette vannet strømmer over eggkanten og fosser ned i dyphavet med stor fart. Det er en av kildene til det vannet som danner bunnlaget i alle verdenshavene. I nyere tid som Østerhus kaller det, hvilket betyr fra 1980-tallet og utover, har man studert mye nærmere denne superkalde havstrømmen.

Spesielt har forskerne undersøkt hvordan strømmen går, og frysing/smelting under isbremmen. 

Dette har man gjort ved å bore hull gjennom den mange hundre meter tykke isbremmen og sette ut måleinstrumenter i havvannet under.

Større havnivåstigning

Den varmen som havvannet bringer med seg under isbremmen forårsaker smelting av undersiden av isen. Foreløpig er den liten, cirka 20 centimeter i året, i tillegg til kalving - men det er en fin balanse her. 

– Noen klimamodeller viser at denne smeltingen vil øke til 4 meter i året. Dette vil føre til at isbremmen blir tynnere og dermed avtar den motkraften som hindrer den landfaste innlandsisen i å gli ut i havet, forklarer Østerhus.

– Da vil få mye større utgliding av isen i Vest-Antarktis og større havnivåstigning som resultat. Det mest dramatiske vil være dersom hele det vestlige området smelter, da vil det bli en havstigning på 2-3 meter. 

– Men det er "worst case". Mye skal gå galt for at det skal skje, sier han.