Etter 49 år som laborant i bakgården på Frogner apotek i Oslo, lukker Ulf Rød døra for godt. Samtidig lukkes døra for et stykke norsk apotekhistorie og produksjon av drogebaserte legemidler i Norge.
Tekst og foto: Vetle Daler
I bakgården på Frogner apotek i Oslo ligger et stykke godt skjult apotekhistorie. Her har Ulf Rød produsert legemidler siden 1967. Nå stenger han dørene for godt og går av med pensjon. I løpet av en lang karriere har han vært med å produsere en lang rekke legemidler, med hovedvekt på drogebaserte preparater. Siden 1985 har Frogner vært det eneste produksjonsstedet som har brukt droger i produksjonen. Når Ulf Rød lukker døra for siste gang, avsluttes dermed også produksjonen av drogebaserte legemidler i Norge.
Vemodig
– Det er selvfølgelig vemodig – jeg har jobbet her i 49 år, og har både tegnet og bygget mye av anlegget her. Men mer vemodig er det at hele apotekfaget blir borte. Drogeproduksjon er nå borte fra Norge, droger som var det opprinnelige apotekproduktet. Det er trist, mener Ulf Rød. Han har klare meninger om dagens apotekbransje.
– Fram til den nye apotekloven i 2001 var det et krav at alle apotek måtte ha egen produksjon. Hvis ikke fikk apoteket status som filial. Etter 2001 er det ikke et eneste apotek igjen, etter min målestokk. Nå er det mer beauty shop, sier apotekveteranen.
Bodde på jobben
Frogner apotek har eksistert siden 1909, og har hatt egen produksjon siden starten. I 1958 ble denne betydelig utvidet med tanke på salg til andre apotek. Frogner ble da ett av fem L-apotek, apotek med leveringstillatelse. Ved årsskiftet ble produksjonen på Frogner avsluttet.
– De siste produktene som forlot lokalene i bakgården var solhattinktur, ammete og Senega diluendum – et uttrekk av senegarot, som brukes som virkestoff i hostesaft, forteller Ulf Rød. Han kjenner lokalene på Frogner som sin egen bukselomme, og har til og med bodd i samme gård som apoteket.
– Ja, jeg bodde så å si på jobben. Det luktet penicillin opp i leiligheten. Det var apotekeren som eide gården, og vi var flere kollegaer som bodde der. Vi jobbet sammen, bodde sammen, og festet sammen, mimrer Ulf Rød, og innrømmer at det også ble mange sene kvelder på jobb. Apoteket hadde dessuten et mekanisk verksted i kjelleren, hvor mye arbeidstid ble brukt til vedlikehold av maskiner.
– Etter hvert flyttet jeg noen hundre meter unna, til Skillebekk. Da fikk jeg i hvert fall skiftet fra arbeidstøy til vanlige klær før jeg tok kvelden, humrer han.
200 millioner tabletter
På det meste var det 18 ansatte i produksjonsavdelingen på Frogner, som produserte over 400 forskjellige produkter.
– I toppårene 1973 og 1974 slo vi 200 millioner tabletter her, forteller han. Apotekveteranen stråler når han forteller om gleden ved å følge hele prosessen fra råvarene kom inn døra til ferdig produkt.
– Det kunne for eksempel begynne med bark, som vi trakk ut virkestoffet fra, blandet, tørket, slo tabletter og pakket dem i små blikkesker, forteller han.
Regjerte alene
Utover 70-tallet ble apotekproduksjonen spesialisert og sentralisert, og NAF-laboratoriene ble etablert med produksjonsanlegg i Elverum og Oslo. Som følge av utviklingen ble antall ansatte på Frogner kraftig redusert, og Ulf Rød ble etter hvert gående alene, sammen med to teknikere til dispensering.
– Lokaler som før var arbeidsplass for 18 var redusert til 3 samt en provisor for kontroll. Det gjorde at jeg i stor grad kunne legge opp arbeidet selv, og styre hele produksjonen. Jeg satte pris på å være mye alene, innrømmer han.
Familiens sorte får
Interessen for botanikk og kjemi har han hatt siden han guttunge. Samtidig meldte den tekniske interessen seg.
– Jeg begynte i 7-8-årsalderen, med å plukke fra hverandre vekkerklokker og støvsugere. Etter hvert ballet det på seg, sier han med et smil.
Kombinasjonen av interesse for kjemi, botanikk og teknikk skulle vise seg å være veldig nyttig da han fikk ansvaret for både maskiner og legemiddelproduksjon i bakgården på Frogner.
– Jeg skulle vel egentlig blitt rørlegger som min far, men det hadde jeg ikke lyst til. Jeg ble «familiens sorte får», som isteden skeiet ut med farmasi. Det var egentlig en tilfeldighet – jeg bodde rett nedi gata her, og fikk en telefon fra apotekeren, som hadde hørt at jeg var opptatt av botanikk og kjemi. Dermed begynte jeg her, og tok etter hvert apotekteknikerutdanningen for å få høyere lønn. Begynnerlønna var 815 kroner i måneden, minnes Ulf Rød.
Ikke bekymret
Mange lange arbeidsdager med tungt fysisk arbeid har gjort sitt til at helsa ikke lenger er helt på topp. Bedre ble den ikke av å puste inn lufta i produksjonslokalet gjennom flere tiår.
– Vi visste ikke at ting var farlig å puste inn. Det ble man ikke klar over før på 80-tallet, forteller han.
Når apotekveteranen nå takker av, er han ikke bekymret for at tida skal gå sakte.
– Nå skal jeg nyte mitt otium, er det ikke det man sier? Nei, jeg har mer enn nok å gjøre – jeg har en leilighet som skal vedlikeholdes, en kolonihagehytte hvor jeg dyrker frukt, bær og legemiddelplanter, og et hus i Aremark i Østfold hvor jeg går på jakt.
Båt, bil og traktor
Ulf Røds datter er gartner, arbeider ved Folkemuseet på Bygdøy, og steller urtehagen utenfor Farmasihistorisk museum, som er en del av Folkemuseet. Selv har han vært Farmasiforbundets representant i styret for Farmasihistorisk museum siden 1985. På toppen av dette har han båt, en gammel Volvo Amazon og en Gråtass-traktor som han skrur på – og i fjor kjøpte han en staselig grill som han har plassert på terrassen ved huset i Østfold.
– Men den har jeg ikke hatt tid til å bruke ennå, humrer Ulf Rød.
