All behandling er avsluttet. Kroppen min tåler ikke mer. Nå venter jeg på å dø. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg har akseptert at livet går mot sin slutt.
Jeg er glad for mye, men samtidig også trist. Jeg er glad for at jeg akkurat nå er på Hospice Lovisenberg, og får lov til å bli inntil jeg dør. Jeg føler meg trygg her. Selv om jeg ikke skal hjem til meg selv noe mer, så føles det godt å vite at jeg blir tatt godt hånd om.
Frem til nå har utviklingen av sykdommen gått fort. Fortere enn både jeg og alle rundt meg hadde trodd. Mitt håp var å reise til familien i Nord-Norge til jul, men jeg skjønner jo nå at det ikke er realistisk.
Jeg er glad for alle de gode opplevelsene som livet har gitt meg. Jeg er glad for alle gode minner, som jeg fremdeles lever med. Samtidig føles det trist, i det å vite at jeg ikke lengre skal være en del av livet.
I løpet av den siste tiden, så har jeg kjent på mange tanker. Jeg er egentlig ikke redd for døden. Jeg vet den kommer om ikke så lenge. Allikevel må jeg få lov til å kjenne på min sårbarhet, over det å skulle dø.
Det er ingen som har overlevd døden, og akkurat nå befinner jeg meg i et slags vakum: - Når skjer det? Hvordan skjer det? Hva vil jeg tenke? Hva vil jeg føle?
Jeg dør ikke i dag. Jeg dør ikke i morgen, men allikevel føles døden så nær. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen. Det er kanskje bare snakk om dager..
Det eneste jeg vet er at håpet, om å leve inn i fremtiden, er ute.
Jeg håper det kommer noen ord til fra meg før jeg dør, men det kan jeg ikke love. Derfor velger jeg å forteller dere nå, at jeg har satt pris på alle tilbakemeldingene dere har gitt meg.
Tusen takk for all omtanke, og gode hilsener.
Beste hilsen fra Gry
