For ca. 3,5 år siden fulgte min søster og jeg vår pappa til hjemmet for demente. Den dagen hadde jeg en stor, tung klump i halsen og gråten satt løst. Tenkte på alle skrekkhistoriene jeg hadde hørt om dette. Det var ikke med lett hjerte vi gjorde det. Men tiden var inne.
Han trengte de trygge rammene, faste måltider og noen rundt seg hele tiden, dag som natt. Han var ikke i stand til å ivareta seg selv lenger....
Vi møtte hyggelige pleiere som vi satte oss ned og snakket litt med. Jeg kjente hele meg var lettet etter å ha møtt de omsorgsfulle pleierne som ville gjøre det beste for vår pappa. Men samtidig var det nå rart at pappa skulle være der. Stengt inne liksom. Pappa hadde fortsatt klare øyeblikk da han kom dit og kjente oss igjen med navn og alt.
Han trivdes der, han spøkte og lo. Var avdelingens spilloppmaker... Ikke minst fant han seg en flørt der...❤️.
Jeg syns det var hyggelig at de to kunne ha hverandre og passe på hverandre. Hun hadde lite språk, noe som løste seg fint siden pappa var sterkt snakkesalig og gladelig snakket for begge to....
I starten var pappa gjerne med en tur ut av hjemmet med oss. Men etterhvert ville han bare sitte ved siden av sin flørt. De to tok vare på hverandre til hun ble borte.
Da var pappa blitt mer dement, og jeg kan ikke huske han nevnte henne etter at hun gikk bort. Men sjelen husker, og sjelen savnet henne selv om han ikke husket henne. Mange tenker at de demente glemmer, og derfor gjør det ikke vondt. Men husk at selv om man er dement så har man følelser, og kanskje er de enda mer følsomme enn oss friske.
På slutten husket han ikke navn lengre, men jeg merket at han kjente meg igjen. Han så ett kjent ansikt og hørte en kjent stemme. Jeg prøvde alltid å gjøre så vi kunne le litt når jeg var der, for han likte å tulle. Det var også viktig for meg å ikke fokusere på at han ikke husket ting. Han snakket f.eks. mye om Wenche Myhre en periode.
Hun skulle visstnok ha vært på besøk, og han hadde snakket med henne. Jeg spilte bare med, det var ikke så farlig at han tok feil. Det viktigste var at vi kunne ha en hyggelig stund. Ikke fokusere på at han surret.
Min opplevelse av å ha pappa der var god. Han ble tatt vare på. Jeg følte de brydde seg. Og jeg vet at pappa likte de, og at han følte seg ivaretatt. Han skrøt faktisk ofte av de til meg. Dem er flinke! Og han skrøt også direkte til de.
Ikke minst de ansatte i kantina på andre siden av bygget. Pappa var der to ganger daglig i starten og kjøpte seg Napoleons kake. Pappa hadde et gjensyn med de for ikke lenge siden. Overraskende ville han ut en tur, så vi gikk to ganger til kantina. De ansatte hadde savnet han. Det ble klemmer og glede, og jeg kjente langt inn i hjerte at det gjorde pappa både rørt og glad å se de igjen.
Det finnes så mange fantastiske mennesker som jobber i helsesektoren.
Dette er mennesker som bryr seg. Mennesker med store hjerter og omsorg for andre.
Når pappa døde var de omsorgsfulle og trøstende. Siden vi ikke rakk frem når han døde, så fortalte de oss at to pleiere hadde sittet hos han. De hadde sunget og holdt hånden hans. Jeg er så glad for det, at han ikke var alene. For jeg ville så gjerne ha vært der...
Jeg sitter igjen med følelsen av dårlig samvittighet for å ikke ha vært der hele natten og morgningen når han døde. Men det gjør godt å vite at han ikke var alene.
Takk til de flotte pleiere og sykepleiere på Utsikten - Gjestad bo og aktivitetssenter - på Jessheim!
5.juli, var jeg og min søster på dementavdelingen for siste gang.....
Lukten er spesiell innenfor disse veggene, og nå la vi spesielt merke til den. Siste gangen vi er her. Rar følelse, rommet der pappa var er tomt. Like tomt som det føles inni meg. En avslutning på det som har vært...
Vi overleverte en stor gruppe med blomster som takk. - Men de fortjener så mye mer.......
Disse menneskene som jobber med pleietrengende mennesker. De har viktige roller i samfunnet vårt. De gjør en fantastisk jobb alle. Og jeg er dypt takknemlig for at de tok seg av pappa på den måten de gjorde.
Det er kort tid siden pappa døde. Han døde lørdag 1.juli. I dag er det søndag 9.juli. Jeg sitter med så mye tanker, tomhet, savn, ett knust hjerte, sorg...
Ja, det er mye følelser for oss alle som er berørt. Men også en stor takknemlighet for at pappa hadde en god tid på en dementavdeling.
Takk til "Utsikten"- Dementavdelingen, på Gjestad Bo- og aktivitetssenter, på Jessheim !
Takk! - Kjære Line - for at du ønsket å dele din historie om pappen din!
Vi anbefaler, mer enn gjerne, at alle følger din blogg: http://skytsengelen.blogg.no/
