Du som jobber når vi andre sover. Du kommer med de gode ordene, selv når mørket er på sitt mørkeste. Natten. Når kroppen har tid til å kjenne på sårbarheten, og tårene kommer. Allikevel smiler du. Hjelper og trøster.
Nattvaktene. Mennesker som synes ekstra godt i den mørke natten, med sine hvite uniformer. De som sørger for at den mørke natten ikke blir så mørk som fryktet.
Du jobber i stillhet. I mørket. Vaktene er lange, og timene går sakte. Noen tror du har en enkel jobb. Det er det motsatte av sannheten. Du er den som kommer med det etterlengtede glasset med vann. Den nødvendige smertestillende medisinen. Du er den som setter deg ned. Snakker om dagen, som er blitt historie. Om gledene. Om sorgene. Om opplevelsene - eller mangel på sådan.
Du er den som serverer de enkleste brødskiver med ost. Til de som venter på at en av sine kjære skal dø. De pårørende. Du vet de har sittet der lenge. Du føler med dem. De er tynget av alvoret. Av sorgen - men de er sultne. Du skulle ønske du kunne gjøre så mye mer. Allikevel så gir du de det de trenger akkurat nå. Oppmerksomhet. Trøst. En klem. Medfølelse. Og brødskiver...
Du lytter. Forstår. Trøster. Selv når klokken er halv fem på morgenen, og du selv er på ditt aller trøtteste. Du våker over de syke. De døende. Deres pårørende. Du sørger for at livets avslutning, blir en verdig avslutning. Selv om klokken viser natt.
Nattvaktene. Englene som drar hjem, når vi andre våkner opp...
Kjære nattvakt: God vakt!
