Innerst inne er du klar over det. Allikevel så sitter du som pårørende, og fortrenger det som skjer. Du gruer for det siste åndedrag. Du kommer til å miste den du er så glad i. Det eneste som egentlig lever, er håpet...
Fra dagen da diagnosen kom, så har du alltid vært redd for øyeblikket.
Opplevelsene, historiene, erfaringene og de gode øyeblikkene tar slutt. Alt er brått over. Mennesket du var så glad i er borte. Du vil aldri igjen få muligheten til å snakke med den som betydde så mye for deg. Du vil aldri mer få høre latteren eller formaningene. Du vil aldri mer få se de skøyeraktige blikkene. De gode øyeblikkene er historie. For alltid. Tilbake er bare minner.
Tilbake sitter du og trodde det var noen uker igjen. Slik at også du fikk tid nok til å ta farvel - på din måte..
Dagen da håpet fremdeles levde..
Dere snakket sammen. Dere ga hverandre en klem, men du prøvde å skjule tårene. Det ble sterkt for dere begge. Det du ikke visste, var at på dette øyeblikket var du den svake. Dagen etter meldte døden sin ankomst. For den avdøde så var dette øyeblikket et farvel. Utenom at det ble sagt.
Underveis, i tiden mellom håp og døden, så visste du kanskje lite om hva den avdøde og personalet snakket om. Ofte er det lettere for den døende å snakke åpent med helsepersonell, enn med sine nærmeste.
Døden var egentlig vel forberedt. Den avdødes siste ønske var kanskje at dere skulle skånes mest mulig for den triste avskjeden, og heller ha fokuset på å fortsette livet. Å fremdeles ha fokus på håp og opplevelser..
Akkurat som du selv kanskje vil ønske - når din tid kommer.
Tiden etter døden - og begravelsen - kommer du til å slite ofte. Du vil innimellom kjenne lukten av den du savner. Du hører av og til stemmen. Latteren. Du vil ofte tenke at du må ringe vedkommende, før virkeligheten slår inn.
Du sitter kanskje tilbake og tenker at "hvis bare" du fikk sagt det du egentlig ønsket å si. At du kunne gjort noe, for at du selv kunne føle det annerledes. Akkurat nå. Tenk heller at du gjorde det som føltes riktig - der og da. Det er mer enn godt nok.
Det var kanskje ikke bare du som hadde vansker med å ta farvel....
