Når jeg setter meg ned og skal prøve å fortelle litt om hvordan det er å jobbe med døende mennesker, så må jeg la spørsmålet synke litt inn, før jeg i det hele tatt klarer å tenke på det selv. Skuldrene må senkes. Hverdagen må nullstilles. Hodet må være klart.
For folk flest er døden skremmende. Noe man ikke ønsker å tenker på, eller snakker om, før vi må forholde seg til den. Døden oppfattes kanskje som et nederlag..
Jobber du på en lindrende enhet, kommer ikke døden som en overraskelse. Man møter alvorlig syke mennesker, og deres pårørende, som lever med døden hengende over seg. Som et tungt skydekke.
«Velkommen hit» sa jeg ofte tidligere, da jeg tok imot pasientene. Det sier jeg ikke lengre. Det lærte jeg kraftig da jeg ønsket en pasient velkommen. Svaret lød: «Nå har jeg opplevd det også. Å bli ønsket velkommen for å dø..» Man skal være varsom med ordene. Spesielt før man kjenner vedkommende.
Det er et eller annet som skjer med oss, når døden blir et tema i livet vårt. Vi åpner oss. Veldig. Mer enn vi aner, før tiden kommer. Enten som døende selv, eller som pårørende.
Vi er alle forskjellige, og vi lever livet forskjellig. Det er noe i det at vi dør som vi lever..
Jeg husker godt gutten tidlig i 20-årene som skulle dø. Jeg husker alene-pappaen på 40. Jeg minnes «gamlemor»( hun kalte seg det selv) på 94 som ville leve evig, men som så frem til å dø - helt på slutten av sitt liv.
Den unge gutten på noen-og-tjue inviterte fotballkompisene til et «Farvel-party» på rommet sitt, før han ble så syk at han ikke klarte å få med seg noe av det som skjedde. Det ble lagt ned forbud, av gutten selv, om å snakke om døden. Det ble lagt ned forbud om å gråte. Han ville heller FEIRE alt det han og kompisene hadde opplevd sammen. Han ville ha en siste god tid med Gutta Boys..
De spilte musikk. Skravla. Det var latter og glede. De tok noen øl, og diskuterte hvilket fotballag som var best. Det var dette som var viktig i livet. Sammenblandingen fotball, kompiser og øl, var det som betydde mye. Han ville takke for seg, på den måten som var naturlig for han selv.
Alene-pappaen var opptatt av at barnet tidlig i tenårene skulle få en god og trygg ungdomstid. Et godt liv. Han hadde planlagt mye for barnets fremtid. Han gjorde alt det han kunne gjøre. De tok farvel, mens de holdt rundt hverandre.
Så har vi hun på 94, som var et festfyrverkeri av ei dame. Vi fikk et nært forhold den tiden hun var hos oss. Hun tok farvel med meg dagen før jeg skulle ut i tre ukers sommerferie. Vi klemte hverandre, og jeg lovet henne at jeg aldri skulle glemme henne. Begge tenkte at hun ikke ville leve når jeg kom tilbake. Så feil kan man ta.
Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake fra ferien, var å gå inn på rommet hennes. Jeg hadde fått rapport om at hun lå på sitt siste. Jeg bøyde meg ned over sengen. Strøk henne på armen, sa navnet hennes. Ingen reaksjon. Intet tegn til liv. Jeg tenkte mitt. Nå har hun sluppet taket. Det gikk noen sekunder etter at hun hørte stemmen min, før hun sa: « Lurte deg nå. Det er liv i meg enda..» Det var den siste latteren vi fikk sammen. Det ble hennes siste stjerneskudd i fyrverkeriet av livet som skulle ta slutt.
Døden kommer for oss alle, men den ankommer forskjellig. Akkurat som vi lever livene våre forskjellig. Noen dør unge. Andre blir gamle, og lever lenge på overtid. Felles for oss alle er at vi må respekteres for det mennesket vi er. Den personen vi er.
Like lite som at gamlemor på 94 ville drikke øl og snakke om fotball, ønsket heller ikke den unge gutten å ta farvel med sine, på samme måte som hun som hadde levd nesten 4 ganger lengre enn han selv. Og det er nettopp det døden – og livet – handler om. Vi er alle forskjellige. Helt til siste åndedrag.
Når man har som jobb å møte mennesker som er på slutten av sitt liv, så må jeg erkjenne at - Joda, det gjør noe med deg. Enten du vil eller ikke.
Du henger deg kanskje ikke så mye opp i bagateller, som du gjorde tidligere. Du blir mer bevisst på hva som er viktig for deg. Det er ingen av oss som overlever dette livet, og det å jobbe med døden gjør deg mer oppmerksom på hva – og hvem – som er viktig for deg.
Frykten for døden er borte. Jeg vet at min dag også kommer. Helst vil jeg leve noen år til, men det har jeg ingen garanti for.
Det finnes en død som ingen kan planlegge. En brå død. Med skoene på. Det er kanskje den mest behagelige død. I alle fall for den det gjelder, om enn ikke for de som står nær.
Jeg kan ikke tenke meg et annet yrke, enn det å møte døende og deres familier. Det å gjøre den siste tiden så god som overhodet mulig.
Omsorg handler om så mye mer om enn medisiner, og noen ganger er den beste medisinen å få mulighet til å dø slik du lever..
