Jeg var på vei hjem fra jobben min i Fransiskushjelpen. Jeg følte meg sliten. En pasient jeg hadde fulgt en lang stund, var i ferd med å dø. Vi to hadde fått så god kontakt, men jeg skjønte at dagene var talte. Det gikk inn på meg. Sammen hadde vi snakket om så mye. Om alt. Vi hadde underveis hatt med oss en journalist for å skrive om hvordan dagene er å leve, mens man er i ferd med å dø.
På lokaltoget, på vei hjem, fikk jeg en telefon. Jeg skjønte at noe var galt. Min lillesøster var funnet død. Døden kom brått. Helt uventet. Å gå fra det å jobbe med døden, til å havne midt opp i den, lærte meg mye.
Jeg går tilbake i tid. Jeg var 25 år. Jeg hadde akkurat flyttet til hovedstaden. Det var en lørdag i mai. Jeg var på jobb. Dette var en god stund før mobiltelefonen var allemannseie. Telefonen ringte på arbeidsplassen min. Min far var død. Funnet i senga. Helt uventet. Han døde også brått.
Han ble 48 år. Jeg var bare 25. Den gang syntes jeg at 48 var ganske gammelt. Sånn er det å være ung. Nå er jeg selv snart 48...
Jeg dro hjem fra jobb etter at den telefonen kom. Jeg forstod egentlig ikke hva som hadde skjedd. Går det virkelig an at mennesker dør uten forvarsel? Nå vet jeg bedre. Jeg var så ung. Bare 25..
9. februar 2016...
Jeg satt på lokaltoget, på veien hjem. Jeg var sliten. Ikke fysisk, men psykisk. Jeg hadde snakket med en døende pasient - om døden. Begge visste vi hvor nære den var. Lite visste jeg hvor nær den skulle komme til å bli for meg.. Døden var ikke langt unna. Det skulle bare en trikketur til. - Og halvveis hjem med lokaltoget. Jeg skjønte at noe var galt da telefonen ringte. Jeg svarte på sms at "Ringer deg når jeg er fremme".
Jeg kom frem. Jeg fant frem telefonen. Trykket på "ring tilbake". Jeg husker ordene så klart: "Det har skjedd noe forferdelig. Lena er død".
Jeg husket brått tilbake til maidagene i 1995. Telefonen om at min far var funnet død. Totalt uventet. Nå hadde det også skjedd med lillesøsteren min. Det var nesten ikke til å tro.
Ryktene gikk som ild i tørt gress. Midt i sjokket, så måtte jeg forholde meg til alle meldingene som rant inn i innboksen på Facebook. Alle kondolansene. Det gjorde sitt til at jeg måtte annonsere dødsfallet på profilen min, dagen etter at Lena døde. Det føltes både greit, men samtidig ugreit. Greit ,for at da slapp folk å spørre meg om det virkelig var sant, når jeg møtte dem på butikken. Ugreit, for at det skjedde raskere enn jeg var komfortabel med.
Men - Der satt jeg. Jeg jobbet i Fransiskushjelpen. Jeg jobbet tross alt med døden til hverdags. Jeg skulle være den profesjonelle. Jeg skulle takle døden . Uansett. Det sies at døden er en del av livet, men noen ganger kommer den litt for brått.
Selv om jeg hadde døden som jobb, så ble dette litt for mye for meg. Jeg minnet meg selv på alle de gangene, der jeg hadde fortalt de etterlatte om at "Alt kommer til å gå bra - etterhvert.." Jeg møtte meg selv i døra. Enda mer lærte jeg at man kan aldri kan være forberedt på døden, selv om man jobber med den.
Dagene gikk. Følelsen av at tiden drøyde og gikk var der. Lena døde brått. Hun ble funnet død. Allikevel måtte vi vente på obduksjonen - i håp om å få svar. På grunn av obduksjonen, så skulle det ta hele to uker før bisettelsen kom. Det føltes som en evighet. Det ble to lange uker.
Tilbake til jobben. Jeg hadde vondt av den døende pasienten jeg fulgte i Fransiskushjelpen. Jeg ønsket å være tilstede når døden inntraff. Sånn ble det ikke. Denne personen døde bare tre dager etter min lillesøster. Jeg hadde, av naturlige årsaker, brukt en "egenmelding". Jeg kunne ikke være tilstede for denne personen, selv om jeg mer enn annet ønsket akkurat det. I stedet havnet jeg selv midt opp i døden. I mitt eget liv.
Vi vet aldri når døden inntreffer. Enten den er ventet, eller ikke. Døden er en del av livet. På godt og vondt. Noen ganger oppleves den som befriende. Andre ganger kommer døden som et sjokk.
Til minne om Lena.
Tom (Storebror, og en av administratorene til Omsorg for døende)
Lena`s favorittsang, som ble spilt i bisettelsen 23. februar 2016.
