Det var fredag. Jeg skulle til kontroll hos kreftlegen på Ullevål Sykehus. Formen var dårlig. Jeg var tett i brystet, og kjempet hardt med å puste. Resultatet av kontrollen var at jeg ble sendt rett til A-hus. Selv om jeg ikke ønsket. Jeg trengte akutt hjelp, i ordets rette forstand, men hvorfor kunne jeg ikke få lov til å bli på Ullevål? Hva skjedde med fritt sykehusvalg ? Er det bare ord?
Ved ankomst A-hus, ble jeg liggende på ei båre. Tiden gikk, men ingen kom for å se til meg. Etterhvert målte de blodtrykk og temperatur. Selv om jeg hadde vanskeligheter med å puste, så fikk jeg ingen tilførsel av oksygen. Ei heller medisiner som jeg visste ville hjelpe meg - Intravenøst. Jeg følte meg usikker og redd. Etter nye 3 timer begynte jeg veldig å fryse, og spurte om jeg kunne få et pledd over meg, der jeg fremdeles lå på båra. Personen jeg spurte visste ikke hvor man kunne finne sånt, så jeg ble liggende og vente en god stund. Til slutt så fikk jeg en dyne.
Jeg ble så redd. Der lå jeg og hadde vanskeligheter med å puste. Jeg følte meg skikkelig utrygg. Tankene danset rundt i hodet mitt. - Hva skjer med meg nå?
I løpet av 4 timer, så var det ingen som gjorde noe for meg. Annet enn å måle blodtrykk, temperatur, samt å finne en dyne. Jeg var overbevist om at jeg nå kom til å dø...
Jeg klarte ikke å puste ordentlig. Jeg fikk ikke nok luft.
Luftrøret og spiserøret mitt har fått skader etter strålebehandlingen jeg har gjennomgått. Jeg var så hoven i halsen at jeg ikke klarte å svelge tabletter. Ei heller vann.
Omsider kom en lege inn til meg, og fortalt at jeg skulle overføres til lungeavdelingen, men at jeg først måtte svelge en tablett. Da kjente jeg at jeg ble irritert. - Jeg klarer jo ikke å svelge tabletter, fortalte jeg. Det er jo blant annet derfor jeg er her... Svaret fra legen hjalp ikke på følelsen av trygghet: "Men det er jo bare EN tablett...."
Lungeavdelingen neste - med nye bilder av lungene. Joda, komplikasjonene etter strålingen beviser seg nok en gang. Da jeg ankom A-hus opplyste jeg om at jeg tåler, og har god effekt av, Ibux intravenøst. Dette var altså den intravenøse medisinen jeg hadde ventet på nå i over 4 timer. Jeg hadde gjort det jeg kunne gjøre: Å opplyse om hva som hjelper meg, og hva jeg trenger. Er det noe et alvorlig sykt menneske vet, så er det hva som hjelper... Det skulle altså ta 4 timer før temaet kom på banen. Først da kommer en sykepleier bort til meg, og spør: Tåler du Ibux..? Jeg kjente at jeg hadde lyst til å gi opp.
Døra på rommet mitt stod åpen. Jeg kunne høre hva pleierne snakket om. De snakket om meg. Det var så uendelig vondt å lytte til. Jeg følte at de ikke forstod meg. Følelsen av å være uønsket kom snikende. Når jeg blir redd, som jeg virkelig var, så ligger det til min natur å bli mere tøff - enn det å gråte. Hadde pleierne misforstått meg? Hadde jeg sagt, eller gjort, noe galt? Var jeg virkelig den vanskelige pasienten..?
Endelig kom et lyspunkt. Min gode venninne ringte meg. Hun hørte med en gang hvor dårlig jeg var, i forhold til hva som er normalt. Hun kastet seg ut døren, og kom for å besøke meg. Hun slo i bordet. Hun krevde at noe ble gjort. At jeg fikk medisinen jeg trengte. Først da våknet avdelingen. Jeg fikk endelig min Ibux - intravenøst...
Følelsen av å være til bry. Følelsen av å ikke være ønsket. Følelsen av alt som ikke er hyggelig. Alt dette falt over meg som en foss.
Medisinen hjalp meg. Dagen etter følte jeg mye bedre. Alt jeg ønsket var å komme hjem. Jeg ville ikke være der. Jeg ville bare hjem... Før avreise kom endelig en lege som hadde tid til å lytte. Tid til meg. Det ble et godt pluss - å ta med hjem.
Jeg har det bedre nå. Det er mindre hevelse. Mindre sår i halsen - og litt mer energi i kroppen! Endelig skal jeg komme i gang med fysioterapi igjen. Jeg har savnet det. Jeg er så heldig at jeg har en så god fysioterapeut, som vet å sette grenser for meg, men også å pushe meg. En god miks. Jeg trenger begge deler.
Jeg ser frem til en samtale på Hospice Lovisenberg. De har et dagtilbud som kan være interessant for meg. Jeg føler på at jeg er spent på hva de har å tilby.
Selv om man som alvorlig syk må forholde seg til mange forskjellige leger, så har jeg fått en fast kontaktlege på Ullevål. Vi har god kjemi, og det jeg setter aller mest pris på er at hun sier det som det er. Hun legger ingenting i mellom. Akkurat sånn jeg liker det. Jeg vil ha ærlige beskjeder. Realistiske forventninger. Hvorfor skal noen alltid gå rundt grøten? Jeg vet jo at jeg skal dø...
Jeg er fornøyd med mye. Jeg har fått kontakt med en super sosionom, som hjelper meg med mye papirarbeid. Jeg har Fransiskushjelpen i bakhånd, og jeg har en god kreftkoordinator i bydelen min. Det jeg er misfornøyd med er sykehussystemet. For meg så svikter dette systemet, når jeg trenger det som mest. Det plager meg, og gjør meg redd, usikker og utrygg.
I tiden fremover, etter at etterdønningene av strålebehandlingen forhåpentligvis roer seg, så håper jeg på bedre, og gode dager. Jeg kjenner de kommer.
Jeg vil nyte de gode dagene.
Jeg vil LEVE - I nuet..
