Mamma sovner inn 24. desember 2016 . På julaften. En halv time senere er huset fylt med nære og fjerne, mens kroppen hennes fortsatt ligger på rommet. Du har akkurat blitt ferdig med et hyleanfall, før du må fortelle hvordan de siste timene hennes var, eller gi klem til noen du ikke har sett på årevis.
Det hele virker brutalt og surrealistisk. Det er når de henter moren din, pakker henne inn i en svart likpose og bærer henne ut på en båre, at virkeligheten slår deg midt i ansiktet. Hyleanfallet inntreffer igjen og den nye hverdagen ønskes velkommen.
Kapellet renner over av blomster og bekjente. Du vet ikke hvor lenge du har sittet der og det eneste du klarer å tenke på er at moren din ligger i den kisten. Dette blir ditt aller siste farvel. Det absolutte siste minnet med moren din. En person som betydde mer enn alt annet. Hun er borte. Stemmen, lukten, hele eksistensen. Borte.
Du kommer hjem til et hus som ser mer ut som en Interflora butikk. Sengen blir det nye hengestedet i huset. Dagen etter står du opp etter en natt med noe søvn og masse tanker. I det sekundet du ser rommet til moren din innser du hvilken smerte du skal leve med. Og dermed ønskes døden velkommen også. Ikke minst tomheten. I tillegg har mørket og stillheten lagt seg over huset. Du har ikke hatt tid til å tenke over hva som foregår og plutselig sitter du der. Hva nå?
2. januar er du tilbake på jobb og kollegene dine spør om du har hatt en fin jul, helt uvitende om hvilket inferno du har vært gjennom. Det er da du forstår at livet går videre for alle andre. For deg har det stoppet opp og du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det. Antall telefoner, SMS-er og besøkende har også mildnet drastisk. Når behovet for det kanskje er på sitt sterkeste. Du forstår at det er kun du som er eier av din sorg og ingen andre. Dermed føler du deg alene. Enda en ny følelse å håndtere.
Dager blir til uker og uker blir til måneder. Det er mye som skal læres og takles ikke minst. Miljøet rundt deg vurderer hvordan du har det ut ifra hvilke bilder som blir lagt ut på sosiale medier. Du hører kommentarer som «hun har det fint» eller «hun virker ikke så påvirket» fordi du legger ut bilder et par uker etter dødsfallet, noe som fra din side kun er et forsøk på leve så normalt som mulig. Ytterst få skjønner hvilken sorgtåke du er i. Den er tung.
3 måneder etter dødsfallet flytter du ut. Meninger om ditt valg skytes i ulike retninger fra folk du egentlig ikke har så mye med å gjøre. «Så dumt å flytte så kort tid etter dødsfallet», «det er ikke riktig», «stakkars far». Hva med stakkars deg? Prøv å bo i barndomshuset som nå også har blitt det huset hvor moren din gradvis forfalt og døde rett foran øynene på deg. Det er brutalt. Du klarer ikke å puste. Det eneste du klarer å tenke på er at moren din skulle vært der. Du hører skrittene hennes, du kan fortsatt lukte henne, du kan høre stemmen, du kan se alle tingene hennes. Du føler du holder på å bli gal. At du hvert øyeblikk vil falle sammen. Det er det ingen som ser.
For å ikke glemme panikkanfallene som blir din nye venn når du er alene. Enda en ny greie man skal lære å håndtere. De absurde scenene fra natten før, sekundene rett før hun tok sitt siste åndedrag, mitt hyl, synet av henne bli båret ut og stellet før begravelsen slipper ikke taket. Hjernen spiller de bildene om og om igjen, helst når jeg er alene. Hjertet banker fort, du får ikke puste og du har aller helst lyst til å hoppe ut av et vindu for å få det til å forsvinne. Det forsvinner. Gradvis. Så kommer det tilbake igjen. Dette er din nye hverdag.
De sier det blir bedre med tiden, men det blir det ikke. Du bare lærer å leve med det. Du lærer å kjenne på smerten og sorgen. Du lærer å håndtere den.
Du lærer å gråte stille, uten tårer. Alt blir en del av din hverdag. Du vet ikke hva sorg er før du møter sorgen ansikt til ansikt. Den virkelige sorgen kommer når alt er over. Det er da du forsøker å leve uten din mor og får en nærere relasjon til døden.
Ofte føles det svært tomt...
Takk til deg, Shilpu Kaur Sharma, for at du deler din historie. ❤️
