Noen ganger faller eplet langt fra stammen. Blod er ikke alltid tykkere enn vann. Faren min var ingen kjærlig familiefar. Jeg husker han bare som irritert og sint. Stygt sagt så var han en pest og en plage. For meg. Det samme var jeg for han. Selv om jeg var sønnen hans, og han var min far.
Faren min døde helt uventet. Brått. Han våknet aldri opp igjen, etter å ha lagt seg for å sove, etter jobben en sen kveld. Lite visste jeg om at folk kunne dø helt plutselig. Lite visste jeg i det hele tatt om døden. Jeg var tidlig i 20-årene, da jeg fikk en telefon om at han var funnet død i sengen.
JA, det var et sjokk. Jeg husker jeg ble helt satt ut. Klarte ikke å ta det helt innover meg. Jeg trodde på en måte at det ikke var sant. Rett etter følte jeg på en lettelse..
Faren min passet alltid på å fortelle meg at jeg aldri kom til å bli noe, og dessuten kom jeg heller aldri til å bli gift. Det var ingen der ute som ville ha meg. Etterhvert så prellet, gudskjelov, alt dette av meg. Jeg hørte ikke lengre etter.
Vi kranglet stort sett de gangene vi var sammen, med unntak av da "storfamilien" var samlet. Da snakket vi ikke med hverandre, og gjorde miner til slett spill. Så fort vi dro hjem igjen var krangelen i gang. Det var om å gjøre å finne "noe galt" med meg - og med han. Vi irriterte hverandre. Grenseløst.
Jeg bar på en hemmelighet. En svært dyp hemmelighet. Jeg turte ikke for alt i verden å komme meg ut av skapet. Jeg visste at om jeg fortalte han at jeg var homofil, så ville han slå meg halvt i hjel. Nå hadde jeg et problem mindre..
Selv om jeg var i 20-årene, så gråt jeg som en unge i begravelsen hans. Ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg kjente på savnet av en far som aldri hadde vært der. Jeg hadde holdt meg en hel uke uten å felle en tåre. Jeg syntes jo ikke at dette var det verste som kunne skje, selv om mange andre rundt meg prøvde å fortelle meg nettopp det.
Når en mann i slutten av 40-årene dør brått, så kommer det naturlig nok mye folk i begravelsen. Alt var trist. Utenom for meg. Det triste var at jeg savnet en som aldri var der. Jeg følte mer en lettelse. Jeg skammet meg litt for å føle meg "litt glad". Jeg så på hans død som en ny begynnelse. For meg.
Det var forventet at jeg skulle se så trist ut, men inni meg så følte jeg en gedigen lettelse..
Det er mange år siden min far døde. Det var også mitt første møte med døden. Nå har jeg blitt voksen, og klarer å se på alt fra avstand. Jeg har tilgitt faren min. Det gavner ingen å gå rundt og hate - selv om det var det jeg gjorde i åresvis - mens hans levde.
Året etter min fars død møtte jeg en mann som ble min ektemann. Skapet ble revet og jeg fikk et nytt liv. En ny sjanse. Vi inngikk partnerskap. Jeg tror ikke det hadde skjedd om min far fremdeles levde...
Jeg har lært mye av mitt dårlige forhold til faren min. Jeg sa alltid under oppveksten at jeg aldri skulle bli som han.
Til tross for at døden var et ukjent kapittel for meg da min far døde, så er skjebnens ironi at jeg i dag arbeider med døende mennesker.
Det er godt å se at i de fleste tilfeller, så er familiene samlet når noen skal dø. Det er godt å se at folk klemmer hverandre. Gråter sammen. Holder rundt hverandre. Føler på et savn.
Det hadde ikke jeg selv klart, om min far skulle blitt liggende og vente på å dø. Nettopp derfor prøver jeg å lytte litt ekstra til de som kvier seg for å sitte ved sine nære, når et liv nærmer seg slutten.
Døden er ingen dans på roser. De fleste av oss føler naturligvis en dyp sorg når vi mister noen, mens andre føler - som meg - en lettelse. Og det tenker jeg at vi må respektere. Uansett.
