Du trodde du var så forberedt..

Personen du var så uendelig glad i, er død. Gjennom den siste tiden gjorde du alt som stod i din makt, i håp om at alt skulle føles bedre. Kanskje ikke bare for den du hadde omsorg for, men også for deg selv. Du satt ved sykesengen og håpet på litt energi. Et tegn på at tilstanden skulle snu. Innerst inne levde fremdeles håpet. Inntil virkeligheten knuste alle drømmer. Du husker så altfor godt det siste sukket. Det siste åndedraget. Det siste tegn til liv.

Du har prøvd alt du kunne for å holde maska. Du ville ikke gråte foran den som hadde det enda verre enn deg. Nå er denne personen død, og du reagerer på den måten du har lengtet etter. Du knekker sammen. Gir den døde en klem. Klemmer hånden. Gir et forsiktig kyss på pannen. Stryker over kinnet. Tårene triller. Gjennom en lang lang tid har du vært den sterke. Først nå slipper alle følelsene løs. Det er de mange dagene, ukene, månedene, kanskje årene som har gått, som nå slippes fri.

Fra den dagen diagnosen kom, så levde dere sammen i et vakuum. I søken etter hjelp, samt i håp om at alt skulle snu. Nå sitter du derimot ved utgangen. Det mennesket du kjente så godt - er livløs.

Du er sliten. Faktisk mer enn sliten. Du er utslitt. Du har vært med på alt. Alle oppturer og nedturer. Gleder og skuffelser. Legebesøk og  sykehusinnleggelser. Alt tæret på deg. Du er også - tross alt -  bare et menneske. Underveis tenkte du ditt. Hvor lenge varer dette...?

Du visste at den siste bursdagsfeiringen ble den siste. Du visste så altfor godt når du opplevde den siste gangen - for alt. Allikevel så gikk mye av kreftene dine til å prøve å bevise det motsatte. Ikke fordi du trodde helt på det, men fordi du fremdeles håpet.

Du trodde du var så forberedt. Sannheten er en helt annen. Det du tenkte om å føle deg forberedt, viste seg å være en dårlig trøst for deg selv, da du stod midt oppe i de håpløse stundene. 

Du prøver å være så fordømt sterk, selv når du er på ditt aller svakeste...

Ventesorg kan ikke beskrives som noe annet enn det den er. En grusom tid. Uansett om den går over dager, uker, måneder eller år. Den aller siste tiden, der du sitter ved siden av sykesengen, handler om en bekreftelse på noe du ikke ønsker inn i livet ditt. Et slags nytt liv er i ferd med å skapes, for deg selv. En ny blank hverdag. Den føles ufattelig tom. 

Når ventesorgen tar slutt, og blir til savn og sorg, begynner ting å demre for deg. Hvorfor sa du ikke det du ønsket? Hvorfor gjorde du ikke det du ville? Hvorfor tok du ikke den samtalen? Da hadde alt føltes så mye lettere for deg selv. 

I alle fall nå....

Vi er bare mennesker. Vi ønsker å beskytte de vi er glad i - og oss selv. Vi ønsker at døden skal bli så fin som mulig. Mange ganger tør vi ikke å snakke om det vi egentlig ønsker å snakke om. Det visste den døde. Det vet du. 

Den dagen du selv skal dø vil du selv kanskje være den sterkeste. Det er langt fra uvanlig at den døende ønsker å beskytte sine nærmeste. Ikke ha dårlig samvittighet for det du "glemte å si". Ikke ha dårlig samvittighet for noe. Du, og dere, gjorde deres beste i situasjonen dere var i. 

Sånn er livet. Sånn er døden.

Artikkelen er skrevet av oss i Omsorg for døende