For noen måneder siden, var livet en eneste god happening.
Så kom sjokket.
Mamma ble syk.
Legebesøk etter legebesøk.
Inn og ut av sykehus.
Mamma var blitt alvorlig syk. Det siste man hadde trodd var at dette skulle hende vår familie. Mamma hadde fått begrenset levetid. I rene ord så betydde det for oss alle: Mamma kommer til å dø.
Hva kan vi gjøre for mamma nå ? Hvordan skal vi takle det som kommer ? Mamma, som har vært den som har hjulpet oss alle, skal dø fra oss. Bli borte. Ikke fra minnene, men fra hverdagen. Herregud. Det er krise. Ikke bare for oss, men tenk på mamma!
Dette scenarioet er tatt fra hverdagens Norge. Mange familier opplever dette. Først kommer sjokket over at et nært familiemedlem skal dø. Deretter begynner ventesorgen. Det å forberede seg på det uungåelige. Døden. Vi har lite valg. Den kommer.
Mange opplever å møte den siste tiden med verdighet. De får den omsorg de ønsker. Det skal vi alle være glade for.
Vi skal ikke skape noen frykt for å dø. Det finnes mange gode omsorgssteder i Norge. Hospice. Lindrende enheter. Sykehjem. Sykehus. All ære til de stedene som fungerer godt, og gir god omsorg og pleie. Til pasientene og de pårørende.
......MEN.......
Hva med de som ikke opplever å få den omsorgen de ønsker ?
Om den lave bemanningen på det lokale sykehjemmet, som kanskje gjør så godt de kan, men som ikke har tid nok til å gi den omsorgen et døende menneske trenger ? Helsepersonell opplever å være alene på jobb. Hvordan skal de ta kunne ta vare på alle - også de døende - på en god måte ?
De som forteller oss om erfaringer om hvordan det oppleves å håndtere døden hjemme. Hvor mange ganger de har hørt fra hjemmesykepleien:
"Dere får max hjelp". - Det betyr ofte besøk 4 ganger i døgnet a 20 minutter. Det blir 80 minutter, av et døgn som har 1440 minutter. Det betyr at du som pårørende må være tilstede 95% av døgnet.
Ingen av oss vil jo at våre kjære skal ligge helt alene på slutten av livet. Skal det være slik ? Hva med de uten pårørende ? Vi vil faktisk hevde at det ikke er mulig å få sitt ønske oppfylt - om å dø hjemme, om du ikke har pårørende. Dette skjer i Norge. I dag. I 2017.
Vi må tørre å snakke om døden. Hvordan vi ser for oss å leve våre siste dager. Hvor vi ønsker å leve - inntil vi dør. Enten vi vil dø på hospice. Lindrende enhet. Det lokale sykehjemmet. Sykehuset. Eller i eget hjem...
Vi må ha et system som sikrer oss alle en god omsorg når vi skal dø.
Vi hører ofte om gode erfaringer fra pårørende som har sine kjære innlagt på hospice eller palliative enheter. I Oslo ønsker mange å få plass på Hospice Lovisenberg. Nettopp fordi de vet at der får de god pleie. De møter respekt og omsorg. Vi trenger flere slike steder !
God omsorg og pleie er mer enn smertestillende medisiner.
Det handler om å bli sett som mennesket bak diagnosen.
God omsorg kan handle om samtaler. At noen spiller musikk eller synger for deg. At noen deler humoren din, slik at latteren kan overskygge sykdommen din. God omsorg kan handle om å fortelle noen utenforstående om hva du angrer på i livet ditt. Eller det å fortelle hva du er stolt av. Noen du kan gråte, eller le, med. God omsorg handler om å møte pleiere som forstår at det du trenger akkurat nå er en kopp med kakao. Eller et glass vin. Noen som forstår at før du åpner deg helt med det du har på hjertet, så trenger du å gå noen omveier. For å tørre å nå målet ditt.
La oss få flere gode omsorgstilbud. La den gode omsorgen ved livets slutt få blomstre. Tiden er en gave som blir viktigere og viktigere når vi en dag skal dø. La oss få flere lindrende enheter og hospice, som sikrer oss en god livskvalitet så lenge vi lever. Helt inntil det siste.
