Valgkampen er over. Ingen politikere snakket om omsorgen for de aller svakeste. De døende. Riktignok er de døende nevnt, i noen partiprogrammer, men ingenting skjer. Slik har det pågått i årevis. Blir de døende kun brukt i et politisk spill for å sjarmere velgerne... ?
Da de rødgrønne partiene hadde regjeringsmakten, foreslo de borgerlige partiene at det skulle opprettes flere hospice. De ble nedstemt. Den rødgrønne regjeringen stemte imot, og slaget om hospice var tapt.
Stort var håpet, for tilhengerne av hospice, da de blå partiene tok over regjeringsmakten. Jubelen stod i taket da den høytidelige regjeringserklæringen fortalte at den blå regjeringen skulle opprette flere hospice. Nettopp for å styrke omsorgen for døende. Disse partiene hadde jo nettopp foreslått dette overfor den forrige rødgrønne regjeringen. Men hva skjedde.. ? Ingenting. Lovnadene i regjeringserklæringen ble brutt. Nå derimot har Arbeiderpartiet tatt inn i sitt partiprogram at de ønsker flere hospice. De måtte altså først komme i opposisjon før de ønsket flere hospice. Akkurat som de blå, den gang de rødgrønne regjerte.
Omsorg for døende er langt mer enn hospice..
Vi trenger langt mer innen omsorgen for alvorlig syke og døende, enn at det opprettes noen nye hospice. Det hjelper ikke innbyggerne i de regionene som ikke får dette tilbudet. Staten må lovfeste at kommunene må drifte egne Lindrende enheter, og samtidig øremerke midlene som trenges. Lindrende enheter er steder der omsorg for døende er eneste fokus. Vi trenger disse tilbudene der folk bor.
Mange pårørende sitter på erfaringer der de opplever å slåss mot systemet. De får ikke den hjelp og omsorg de har behov for. Det finnes ingen lindrende enheter i kommunen der de bor. Et sted som sørger for at den syke får en trygg landingsplass. Et sted der også pårørende kan senke skuldrene - inntil sorgen kommer. Samtidig finnes det mange steder der både pasienter og pårørende er veldig fornøyde med den pleie og omsorg de får. Synes politikerne at det er rettferdig at noen skal måtte oppleve å slåss for å få hjelp, samtidig som at andre får det de trenger? Er det greit for politikerne at forskjellene i Norge er så store?
Hvorfor finnes ikke lovverk som sikrer oss en trygg død? FN har utarbeidet en erklæring om den døendes rettigheter («The Bill of Rights»). Skal ikke de også gjelde i praksis - selv i Norge ?
HVA MED DE SOM VIL DØ HJEMME?
Internasjonale undersøkelser viser at opp mot drøyt 60% av befolkningen ønsker å dø hjemme. La oss anta at nordmenn ikke skiller seg så kraftig ut fra andre europeere. I Norge dør bare 14% i eget hjem. I Oslo er tallet 7%.
Det finnes ikke gode nok støtteapparat i Norge, for at de som ønsker det, kan få dø i eget hjem. Er du uten pårørende, så kan du faktisk glemme å få lov til å dø hjemme. Det er ikke mulig. Den hjelpen du får er hjemmesykepleien som kan gi deg smertelindring, stell og pleie. Problemet er at når du ligget for døden, så kan man ikke kontrolle når verken smertene eller uroen kommer. Kanskje du hadde det bra da hjemmesykepleien var innom for en halvtime siden. Problemene melder seg når smertene kommer, og du vet at det er 3 timer til neste besøk av de gode englene i hjemmesykepleien. Opplever man dette ofte nok under den siste tiden, så føles ikke hjemmet som det trygge stedet du er vant med. Vi trenger flere av de gode ambulerende palliative teamene, som jobber ut i fra sykehusene. Vi trenger også tilbud som Fransiskushjelpen, som i større grad muliggjør at du får dø hjemme, slik du selv ønsker.
Hva vet EGENTLIG politkerne om omsorgen for døende?
Politikerne reiser ofte rundt og ser hva som rører seg i næringslivet. De åpner veger og bruer. De tar mer enn gjerne selfies når glade nyheter skal meldes på sosiale medier. Alt for å tekkes folket, slik at velgerne får en "goodfeeling" - av dem, og deres parti. De soler seg ofte i glansen når de åpner den nye sykehusavdelingen, som har som mål å rehabilitere mennesker tilbake til livet.... - men hvor ofte ser du de besøke steder der mennesker kommer for å dø? Steder der mennesker jobber for at de døende skal få den verdige avslutningen de har krav på.
"Døden" selger kanskje ikke så godt? Verken i media eller på sosiale medier. Døden er ingen gla`nyhet. Døden er ikke noe inntektsbringende tiltak. Døden er en utgift.
Politikerne er også opptatt av at sykefraværet skal ned. Vet de egentlig noe om årsaken til det høye sykefraværet i helsesektoren? Er de klar over hvilke utfordringer som helsepersonell møter hver eneste dag - i møte med alvorlig syke og døende? Hvilken påkjenninger menneskene som jobber på gulvet, går igjennom når de skal hjelpe, pleie og trøste den døende og deres pårørende? Ikke har de bare EN døende. Ikke har de EN pårørende. De har opptil flere... Da er det lov å bli sliten. Både fysisk og mentalt. Kunne politikerne fått ned sykefraværet, ved å bevilge mer penger til grunnbemanningen? Synes politkerne at det greit at helsepersonell blir utslitt fordi de er for få på jobb? Betyr ikke det at det bevilges for lite penger til bemanning innenfor omsorgssektoren? Kan det høye sykefraværet som politikerne er så opptatt av å få ned - være selvforskyldt - fordi de egentlig ikke har brydd seg om den virkelige årsaken...?
Døden må på banen. Vi må snakke om den. Vi må snakke om hvilken omsorg vi ønsker å tilby alle de 45.000 menneskene som årlig dør i Norge.
I folks øyne betyr døden tårer, sorg og fortvilelse. Døden er ikke et tema vi ønsker å forholde oss til, men det er noe som vi - før eller senere - MÅ forholde oss til. Det gjelder også politikerne.
Hvilket omsorgstilbud ønsker dere politikere at dere møter, når den siste tid kommer? Hva tror dere blir det viktigste for dere når dere skal dø?
Vi spør, fordi dere sier ingenting...
