Jeg vil leve frem til jeg dør, men døden er et viktig tema. I aller høyeste grad for meg, som har en diagnose som forteller meg at jeg er heldig om jeg får oppleve bursdagen min i desember...
I løpet av de par siste årene har jeg opplevd å miste flere nære familiemedlemmer. Denne gangen gjelder det altså meg.
Jeg har forsonet meg med at jeg skal dø. Det jeg ikke har forsonet meg med er alle bekymringene som oppstår på veien frem til min død. Jeg er mer enn bekymret over smerter. Kommer jeg til å få den smertelindringen kroppen min trenger? Jeg er allergisk mot morfin, og det vanskeliggjør smertelindringen. Finner legene ut av hvilke medisiner jeg kan få, slik at disse bekymringene kan slippe tak? Kan jeg stole på at alt helsepersonell jeg møter på min vei, vil være oppdatert på at jeg ikke tåler morfin? Kan jeg slippe bekymringene over at jeg kanskje skal dø, av å få medisin som kroppen min mottar som gift...?
Dette er tanker på veien, for å rydde meg ut av livet.
Ja, for jeg ønsker å rydde meg ut av livet. Det skal ikke være igjen "noe jobb" etter meg. Leiligheten må ryddes. Bodene skal tømmes. Testamentet må være i orden. Når min dag kommer, så skal ingen stå igjen med spørsmål - eller arbeid. Alt skal være i orden. Å være dødssyk og samtidig alene om alt krever energi. Masse energi - som jeg ikke har så mye av... Men jeg skal klare det!
Hvor kan jeg få lov til å dø..?
Dette spørsmålet gnager meg. Jeg ønsker å vite hvor jeg kan få plass til å dø, men det er dessverre ikke lett. Jeg kan ikke dø hjemme, for jeg har ingen nære pårørende som kan stille opp. Derfor kommer jeg til å dø på et sted, som jeg ennå ikke vet hvor er. Jeg ønsker å dø på et sted, hvor personalet kjenner meg fra før. Mine ønsker var i utgangspunktet å få lov til å dø på Hospice Lovisenberg i Oslo, men etter at jeg har vært gjennom et par innleggelser på Lindrende avdeling på Ullevål Sykehus, så kjenner jeg meg trygg der. Der har de begynt å kjenne meg. Jeg har spurt om det er plass til meg for å dø der, men jeg lever i det uvisse. For at noen skal kunne love meg en plass, så skjønner jeg jo at det må være en ledig plass - akkurat når jeg trenger den. Det å ikke vite, er en kjempebelastning.
For en drøy uke siden fikk jeg anledning til å møte Helsebyråden i Oslo.
Jeg ønsket å fortelle min historie. På vegne av mange andre, som også er uten pårørende. Jeg tror politikere har godt av å få møte mennesker som har en begrenset tid igjen. At de får høre hvilke utfordringer vi døende må leve med.
Døden handler ikke bare om medisin. Det er også sosiale utfordringer, og kanskje spesielt for oss som er alene. Vi trenger noen å snakke med. Noen som bare er der. En kaffekopp. Litt latter. Det å få muligheten til et frikvarter fra sykdom, død og all elendighet.
Som den frittalende nordlendingen jeg er, så fikk jeg fortalt helsebyråden om mine erfaringer og utfordringer i helsevesenet. Mine bekjente i nord trodde at alle mulige tilbud, skulle finnes i en så stor by som Oslo. Det snakkes så vakkert om pakkeforløp for kreftpasienter og fritt sykehusvalg, men jeg opplever ikke at det er så lett. Jeg må stå på selv, og jeg tenker ofte at man må jammen være frisk for å være syk...
Det hele startet 3.juledag i fjor. Jeg skjønte at det var noe alvorlig galt. Fra den dagen skulle det gå 7 måneder, før jeg fikk diagnosen. Det var en tøff tid, og det høres kanskje rart ut, men jeg følte meg lettet da diagnosen kom. Lettet over å vite at behandlingen kunne starte, slik at jeg kom meg videre fra akkurat den usikkerheten.
Omsorg for døende må få større prioritet. Jeg føler at det mangler en del kompetanse der ute. En ting er det medisinske. En annen ting er alt det andre som følger med. Livet er ikke for amatører.
Gry Mørk Lie, Oslo
Fortsettelse følger...
