- Kreften har gått for langt, det er ikke mer vi kan gjøre for deg. Uten noe form for faglig oppfølging til å forklare, gi svar eller støtte, eksisterte vi i et påfølgende 2 ukers vakuum mareritt. Overlatt til oss selv, inn i døden, inn i det ukjente og skremmende. Hva nå?
"Jeg vil ikke pines til døde" sa du. "Da reiser jeg heller til Sveits og blir fort ferdig med det". Det var rart å høre deg si det. "Sveits!" Men i din nød, din redsel og ditt ønske om å slippe, rant hjertet mitt over med medfølelse og støtte. Vi visste lite om det å dø av kreft, men forsto du ville få plager. Vi var redde. Aldri nølte jeg med å støtte deg, uansett hva, også til Sveits.
Inn i 3.uka lette vi oss frem til kommunens kreftkoordinator. Dagen etter kom hun hjem til oss. Tryggheten selv. Opplyseren, Veiviseren, Støtten. Orienterte oss i det fremmede landskapet. Tok vekk bekymringer og trygget oss både praktisk og følelsesmessig. La en plan på kort sikt og på lang sikt. Koordinerte hjelpere av mange slag, telefoner og papirer, - koordinerte kaoset så vi best mulig kunne bruke tiden på de nære, kjære ting.
Endelig et kart og kompass, og en guide som hadde gått denne turen mange ganger. Reisen inn i døden. Med informasjon og støtte i tursekken var det helt ok å følge kartet. Det viste oss til hus for syke, hjelp hjemme og avdeling for lindring og omsorg. Det viste oss at det var mye og god hjelp å få, og at hjelperne oppriktig ønsket at vi skulle ha det så godt som overhode mulig.
Betydningen av å TIDLIG bli sett, få informasjon og bli trygget er avgjørende på alle måter når du vet du snart skal dø. Både for pasienten og de som står rundt. Etter at vi fant vår kreftkoordinator ble livet levelig selv med en dødsdom. Om vi hadde havnet i Sveits uten hennes kart og kompass kan jeg bare spekulere i. Men jeg vet hvor uunnværlig Kreftkoordinatorens rolle var for oss, og sikkert også for mange andre. En som koordinerte livet når vi selv ikke klarte det. Som møtte fortvilelsen og redselen og gjorde noe med det. Som turte å snakke om døden og alle tankene den brakte med seg. En som var trygg i vår utrygghet.
Takk til kreftkoordinatoren som guidet oss, og til alle hjelpere på veien som gav en trygg reise inn i døden. Vi er mange som, takket være dere, ikke trenger å vurdere en utenlandstur om/når vår tur kommer, for vi vet at det er mulig å få en god død her hjemme. Naturlig, helhetlig lindret og godt ivaretatt. Takk!
