Endelig ringte du. Du lovet meg det, å ringe når du gikk ut fra legens kontor. Du skulle få svaret på de siste prøvene. Jeg visste du skulle ringe for å fortelle meg at magefølelsen min var rett. Jeg hadde forberedt meg , jeg hadde min beste venn hos meg, for jeg visste dine dårlige nyheter ville slå meg hardt ut. Jeg visste at jeg ikke ville være alene.
"Hei"… pause…
"Det var no dritt det her" …. "Det er kreft da, den er uhelbredelig. Det er visst ingenting de kan gjøre for meg, det har gått alt for langt..."
Vi avtale at du skulle komme innom meg på vei hjem, så la vi på. Jeg satt på enden av sofaen, og hylte høyt mens jeg knakk i fosterstilling…Min egen gråt var så intens at den skremte meg. Vennen min holdt rundt meg, forsto…og var der. Det første jeg klarte å si var "han skal dø… snart….."
Jeg gruet meg skrekkelig til du skulle ringe på døra mi. Hva skulle jeg si til deg nå? Følte jeg måtte være sterk, være den tydelige, rolige og stødige…. For DEG. Hvordan var DU? Ville jeg se store følelser hos deg? Kom du til å gråte? Det var skumle tanker, for det hadde jeg aldri sett. Innvendig skalv jeg. Jeg ville ikke du skulle se de rødsprengte øynene mine og roet de ned med kaldt vann. Tvang meg til å skifte fokus fra eget innvendige kaos.
Oh, jeg ser du kommer… du går som om du er tynget med hele verdens sorger… og akkurat nå er du det….
Jeg husker ikke så mye av praten vår på stua. Jeg husker at du var lavmælt og alvorlig, og at jeg klarte å finne en balanse i å være den stødige og trygge for deg…empatisk uten å bryte sammen. Og jeg husker jeg ble liggende i fosterstilling når du hadde gått. Gråten gjorde vondt, i hele kroppen. "Du skal dø." " Dø!"
De neste 2 ukene var vi en familie i sjokk og krise. Vi eksisterte i et slags tåkelandskap der alt beveget seg sakte. Vi lå våkne om nettene, spise lite og hadde en hjerneaktivitet som produserte tusen spørsmål. Spørsmål om sykdommen og utviklingen av den på vei mot døden. Men der var ingen å spørre. Ingen å gi svar. Ikke da.
Jeg så livet med uvante øyne. De glade barnehageungene på tur, venninnene på shopping, pensjonistparet som gikk hånd i hånd , jeg så de alle med et grått, trist filter på netthinnen. Jeg gikk i folkemengden og så livet der ute bevege seg urørt av vår krise. En bitterhet pakket inn i sorg. Her går folk og tar dagen sin for gitt, mens du skal bli fratatt dine. Du som er så glad i livet. Registrerer tårene i ansiktet, og tenkter jeg må skynde meg hjem. Det er ikke så greit å gå sånn ute å grine.
Behovet for å være sammen med deg var altoppslukende. Du var i perioder provoserende optimistisk, og jeg forsto du skulle få være det, det var din tilflukt. I hodet mitt surret spørsmålet "Gjør vi dette for siste gang i livet ditt?" "Hva ville gledet deg nå?" "Hva kan jeg gjøre for deg?" "Hva vil du e g e n t l i g ? Men jeg var redd det ble for påtrengende eller påtvingende å spørre, - som å minne deg på situasjonen din igjen og igjen. Kunsten ble å "lese" deg. Jeg ble god til det.
Det ble en del "for siste gang…" Din siste nyttårsfeiring, din siste bursdag, din siste tur hjem til meg, din siste gang å betale regninger, spise favorittretten din, vaske bilen, møte gutta… Hvordan feirer man inngangen til et nytt år når man vet man skal dø det året? Hvordan feirer man bursdag når man vet det er den siste? Hva gir man i gave? Hva av glede kan virke støtende og sårt for den som snart skal dø, fordi det kan føles annerledes for den syke enn den friske.. Ønske om å vaske bort det triste for et øyeblikk, med iboende frykt for at det kan trigge sorgen som ligger der, under den glade fasaden som er plassert,- for man er jo glad på festdager…
Jeg tenkte nok mer på det enn deg. Du var god på å leve nå uten å forurense øyeblikket med livskrisen vi stod i. Selv om jeg vet du tenkte dine tanker du og. Jeg dro med meg støyen inn i gledene. Det sentimentale … for siste gang, du skal snart dø…. Jeg fikk det ikke ut av kroppen, selv om jeg kamuflerte det utmerket for deg. Var det det du gjorde for meg og?
Fra den telefonsamtalen kom, til den dagen du døde, var det vissheten om at du skulle dø som preget hele tankemønsteret og følelsesregisteret. Ikke at du skulle reise videre, sove evig, fullføre livet eller forlate oss. Når noen sa noe i den dur syntes jeg de var overfladiske og kalde. De skapte en avstand. Det var som om de ikke hadde respekt for deg, for oss. At de bagatelliserte hva du skulle gjennom. For det er tross alt stor forskjell på å forlate, fullføre, sove, reise og å dø! Å forlate, fullføre, sove og reise er v a l g, døden var ikke noe du valgte.
Jeg husker du satt i rullestolen din, godt innpakket i boblejakka di. Du ville kjenne vårlufta selv om kroppen egentlig ikke orket. Da kom en venn av deg forbi. "Neimen, sitter du her? Hva gjør du her, jeg kjente deg nesten ikke igjen!" "Jeg? Jeg sitter her å venter på å dø jeg" svarte du. Det glemmer jeg aldri. Det var noe befriende i å høre deg si det jeg hadde tenkt de siste 5 månedene. Jeg lurte ofte på om du og tenkte det samme som meg. Jeg tror du gjorde det, men døden måtte bli moden før noen av oss sa det høyt. Det er liksom ikke "riktig" for omgivelsene å si slikt, men for oss var det det. Siste ukene var det du som var modig av oss, og sa det høyt. Jeg ville beskytte deg og sa det ikke. Det angrer jeg på i dag.
Jeg skulle ønske jeg snakket åpent med deg, akkurat som jeg skulle ønske noen hadde snakket åpent med meg, om det vi begge gikk å tenkte på.
Døden er ikke en bagatell, men en altoppslukende hendelse, som farger hele livet mens det leves, mens det ventes, til det skjer.
