Den gode omsorgen må også få spalteplass. Blant alle elendighetsbeskrivelser, så finnes også solskinnshistoriene. De blir sjelden nevnt, men ofte glemt..
Det er bare å innrømme det. Vi vil ikke bli «gamle». Vi vil i alle fall ikke få en livstruende sykdom. Det siste vi ønsker er å dø i ung alder. Det er mye vi ikke vil, men allikevel må forholde oss til.
Det er bare å grue seg. Skrekkhistoriene florerer. Kommer du på sykehjem så er alt over. Ikke bare livet. Alt av håp, pågangsmot og livsglede forsvinner. Som dugg for solen.
Vi har stor respekt for de som forteller om sine negative erfaringer, men det endrer allikevel ikke de gode historiene.
Mens de døende fremdeles er levende, så gir de mer enn ofte uttrykk for hvor høyt de setter pris på omsorgen. Smilet, klappet på skulderen, samtalen, smertelindringen, eller det lille extra. Enten det dreier seg om et glass rødvin, den lille spøken dere hadde, eller de minuttene dere opplevde da gråten tok dere begge.
De er ikke glade for å dø, men allikevel lettet over at de har fått sitt landingssted. Et sted der de føler seg trygge på at døden blir et omsorgsfullt farvel på et levd liv.
På veien møter du, som døende, mange forskjellige mennesker. Helsepersonell. Noen treffer du bare noen få ganger. Andre får du et nært forhold til. Akkurat som ellers i livet.
Det å dø er ingen enkel oppgave. Du skal dø for første og siste gang. Du er redd for hvordan slutten skal bli. Du vet du skal dø, og det viktige for deg er å ta egen regi. Helsepersonell har lyttet til dine ønsker for hvordan du vil at din død skal bli og oppleves. De gjør det de kan for at dine ønsker oppfylles. For deg og dine nære.
Gjennom tiden du var mer levende enn død, så klarer du å se det positive i det negative. Du setter pris på det lille. Det enkle. Det nære.
Dette vet de som arbeider for at din siste tid, og din død, skal bli så god som mulig. For denne yrkesgruppen er det ingen nyhet at de nære ting betyr mye. Det er nettopp derfor de har valgt å jobbe med døden - og livet.
Den gode omsorgen eksisterer. Den lever i beste velgående.
Vi skjønner det antakeligvis ikke selv. - Før det er for sent..
