På guidet tur inn i døden!
Før pappa skulle dø var han gjennom en rekke sykehusinnleggelser. Til sist fikk han plass på Lindrende enhet. Uvitenhet gjorde oss skeptiske. Men overgangen skulle vise seg å være uventet positiv! Ja, utelukkende positiv!
De ansatte, som tydelig jobbet ut i fra spesifikk kunnskap, og en raus dose omsorg, var overbevisende i sine handlinger om at "døden, den kunne de!". Dette var de gode på! Fint, for det var ikke vi!
Her hadde de, i motsetning til andre avdelinger vi hadde vært på, full oversikt over sykdomsbilde, medisiner, behov og ønsker. Her var TID, ro og raushet utenfor rammene!
De ble kjent med personen bak diagnosen "døende", og oss pårørende. De la til rette for at dagene ble til på våre premisser, så ønsker og behov ble innfridd, selv om det betød å forandre på avdelingens rutiner.
Her var god mat og det lille extra!
Uredde snakket de med oss om alle våre spørsmål, våre bekymringer og hjalp oss gjennom en rekke "dersom atte, hvis om atte". Her fikk vi rom til å reagere og trygget til å falle til ro i den urolige situasjonen vi stod i.
I trygge rammer ble vi alle tatt vare på mens vi, dag for dag, ventet på døden. I vår sårhet, vår litenhet, og i vår storhet, fikk vi ta imot omsorg. De så oss. Vernet om oss. Ble vår trygghet. De vi stolte på. De ble vår guide inn i døden.
Ja, for døden er også en reise. Og du vet, er guiden din god nok på den reisen du er på, kan du lene deg tilbake og være passasjer.
Takk for at vi fikk den beste guiden og en god tur!
