Selvsagt opplever man mye sorg, når man jobber med døende mennesker.
Man møter familier, ektefeller, barn, søsken, barnebarn kjærester, foreldre og besteforeldre, som må innse at deres kjære skal dø. Et liv er i ferd med å ebbe ut. Sakte, men sikkert.
Ved å jobbe med omsorg for døende, opplever man mye fortvilelse og sorg. Derfor er det så viktig å skape noe som gjør dagene lettere å bære. Både for den som skal dø, og ikke minst for de som står den døende nær.
En sommerdag..
Sola skinte fra knallblå himmel. Utenfor sykehjemmet gikk menneskene til og fra. Noen satt på et teppe i parken utenfor. De hygget seg. Slappet av. Tok en pust i bakken. Koste seg. Nøt sommeren.
Jeg var på jobb. På Lindrende enhet. Sammen med flere. Vi lekte med tanken om at "Tenk om vi kunne tatt med oss noen av pasientene ut i parken.."
Vi var ikke "overbemannet" på avdelingen, men samtidig så hadde vi heller ikke fullt belegg av pasienter. Muligheten for en tur ut i sommerdagen var absolutt tilstede. - Om pasientene, som var døende, hadde lyst - og energi - til det.
Vi gikk fra rom til rom - og spurte: "Hva med en piknik i parken?"
En av de sa JA! med en gang. De andre måtte tenke på det.
Etter en kort tenkepause, og forsikringer, om at vi ville gå inn igjen med en gang de ikke orket mere - så var vi igang: Vi skulle ut på piknik i sommersola!
Alle var de så syke. Så syke at de så virkelig syke ut.. Deres eneste bekymring for pikniken var om at folk skulle "glane" på dem... Allikevel var lysten, og trangen, på litt sommersol og et avbrekk i hverdagen, større enn frykten: De ville ut !
Vi lagde hjemmelaget pizza på avdelingskjøkkenet. Pakket ned brus, isvann, lettøl, vanlig øl ( for de som ville ha det).. Vi tok med tepper. Ikke for å sitte på - det hadde vi rullestoler til - men for å ha rundt oss, om noen skulle fryse tross sommersola.. Vi tok med oss frukt og annet "lettspist godis". Ingen skulle mangle noe. Alle skulle kunne hygge seg med NOE de hadde lyst på. Enten det var pizza, banan, vann eller øl. Det viktigste for dem alle var opplevelsen av frisk luft, sommer og sol - midt i en grå hverdag.
Endelig satt vi i parken..
Der satt vi - sammen: Pasienter, ansatte og pårørende.
Noen spiste pizza. Andre tygget på en banan. Noen drakk litt vann. Andre valgte øl. Felles for alle, var at vi tittet rundt - på livet. Parken var full av mennesker, og "frykten" til de døende menneskene ble satt på en prøve: - Ville folk "glane...?"
Tvertimot!
Menneskene i parken, som selvsagt så hvor syke de var, smilte bare til oss. De flyttet seg litt unna. Ikke fordi de syntes det var "ubehagelig", men fordi de skjønte at vi trengte en "privat stund". De gav oss pusterom og avstand nok til å nyte parkturen. Bekymringen og frykten for negativ oppmerksomhet forsvant som et dugg for solen: Nå skulle stunden nytes - og oppleves.
Vi snakket om alt annet enn sykdom, død og elendighet. Vi spiste, drakk, snakket og koste oss. Alle som en. Vi så på ungene som lekte i parken. Noen snakket om barnebarna sine som var på samme alder som ungene i parken. Vi delte opplevelser, minner - og håp for fremtiden... Håp som ikke alle av oss kom til å leve lenge nok til å oppleve. Allikevel vår håpet tilstede for at etterkommere fikk et godt liv....
For en stakket stund, så var fokuset langt unna den grå hverdagen. Alt føltes bare godt. Bekymringene var borte. Hos alle.
Matlysten, som egentlig var borte, kom plutselig tilbake. Vi koste oss. Borte var fokuset på smerter, kvalme, uro og bekymringer. Alt føltes bare godt. Vi levde i nuet!
Øynene til de pårørende var fylt av tårer. Av glede. Å se, og oppleve, en god stund med sine nærmeste, som var på sitt siste i livet, føltes bare godt. Veldig godt..
Etter en drøy time utendørs, var vi tilbake på avdelingen. Glade og fornøyde. Noen var mer enn slitne, men felles for oss alle:
Dagen ble fylt med glede og LIVSKVALITET - på slutten av livet.
