Helsepersonell blir stadig satt under press for måten de døende pleies på. Presset utøves først og fremst av mennesker som er fremmede for selve dødsprosessen. Deg og meg.
Døden er noe mer enn det siste åndedraget. Døden har blitt så fremmed for oss, at vi ikke lenger forstår at det å dø handler om at kroppen har fått nok.
Vi dør IKKE av å sulte - eller tørste ihjel..
Det er nettopp dette mange pårørende er opptatt av. "Den døende får ikke i seg nok væske og næring." Mange tenker at man må pøse på med mat og drikke. Da går alt så mye bedre. Så feil kan man ta.
Tenk deg en plante i vinduskarmen. Den har stått der en god stund. Uansett hvor mye du vanner, eller gjødsler, så dør den. Akkurat som menneskekroppen. Det eksisterer et tidspunkt der nok er nok. Selv for oss. Du dør ikke fordi du slutter å spise, men du slutter å spise fordi du dør.
Kulturen vår feirer livet. Døden føles ubekvem. For de fleste av oss handler døden om begravelse, bårebuketter, salmer og trist orgelmusikk. Døden handler om så mye mer.
Vi har satt bort døden til helsepersonell.
Vi er så ukjente, og utrygge, med døden at vi ikke hansker med den selv. Vi vet for lite. Dessuten er vi ikke klar over at vi er amatører på døden. Det er den manglende kunnskapen om vår egen ukunne, som kanskje viser seg å være det største problemet.
Det er ikke sånn at døende mennesker sulter og tørster ihjel på norske sykehjem. Det er vi som har for lite kunnskap om hvordan det er å dø.
Vi har problemer med å takle informasjonen som helsepersonell gir oss. Aller mest fordi vi ikke vil ta det inn. Døden er ikke velkommen i livet.
Døden er noe vi helst skulle vært foruten. Den føles bare tung. Vi skulle så gjerne gjort litt mer. Prøvd noe annet. Noe mer...
Dette vet pleierne du møter på din vei. De har sett det utallige ganger. De prøver å legge forholdene tilrette. Nettopp for at døden skal bli en minst mulig vond opplevelse.
For deg som pårørende, så oppleves døden som et sjokk - selv om den er ventet. Ikke nok med at den du er så glad i dør. Mentalt er du kanskje ikke forberedt, selv om du innerst inne ser alle tegnene på at dette går “den gale veien”. Du velger å fortrenge det.
Hvorfor tar ikke den store gruppen av helsepersonell, som steller oss inn i døden, til motmæle over kritikken - og den manglende kunnskapen vi har...?
Man diskuterer ikke med pårørende. Det er vanskelig å argumentere med folk som er styrt av følelser. Helsepersonell er en profesjonell gruppe som ikke hever røsten. Døden skal være en stille og verdig hendelse, selv når fortvilte pårørende roper ut om at mamma tørstet ihjel.
Hun gjorde ikke det. Det var kroppen som var mett av dage. Det var mamma som følte at nok var nok. Kroppen var trett og mett.
Av livet....
