Selvsagt opplever man mye sorg, når man jobber med omsorg for døende.
Man møter familier, ektefeller, barn, søsken, barnebarn, kjærester, foreldre og besteforeldre som må innse at deres kjære skal dø. Mye handler om fortvilelse og sorg. Derfor er det så viktig å skape noe som kan gjøre dagene litt lettere å bære.
Jeg jobbet på en avdeling der fokuset er omsorg ved livets slutt. For mennesker i alle aldre, og med en uhelbredelig sykdom som de vil dø av.
En sommerdag...
Sola skinte fra knallblå himmel. Utendørs gikk menneskene til og fra. Noen satt på teppe i parken, og koste seg. Det var da vi kjente på magefølelsen. Skal vi prøve å ta med oss noen pasienter ut i sola?
Vi var ikke overbemannet på avdelingen, men vi hadde heller ikke ”fullt belegg”. Muligheten for en tur ut i sola var absolutt tilstede, om pasientene hadde lyst selv. Vi spurte.
En sa JA med en gang. To andre måtte tenke på det.
Etter en kort tenkepause, og garanti om at vi gikk inn igjen med en gang de ønsket, så ville de ikke annet. De gledet seg. Alle var de syke, og så også veldig syke ut. Det eneste de "fryktet" med parkturen var at folk skulle ”glane", men de bestemte seg for at denne gleden skulle ikke "folk" få ta fra dem.
Vi lagde hjemmelaget pizza på kjøkkenet. Pakket ned brus, isvann, lettøl (og vanlig øl, for de som ville ha det..). Vi tok med tepper, slik at vi skulle være sikker på at ingen skulle fryse – selv i sommersola. Vi tok med oss frukt og annen "lettspist godis”. Ingen skulle mangle noe. Alle skulle få noe de hadde lyst på. Enten det var pizza, et jordbær, eller et glass isvann. Vi skulle på piknik !
Gleden stod i øynene på alle. Inkludert oss som var på jobb.
Endelig satt vi i parken. Pasienter, pårørende og ansatte.
Noen spiste pizza. Andre hadde nok med å titte rundt på livet, mens de satt i sola og koste seg med noe å drikke. Folk som satt rundt oss smilte og flyttet seg, fordi vi skulle få god plass i parken. Bekymringene for at folk skulle reagere negativet for borte, som et dugg for solen..
Vi snakket om alt annet enn sykdom og død. Praten gikk om det fine været, om ungene som løp rundt i parken og lekte. Minner ble delt fra tidligere opplevelser i livet. Om sommer og sommerferier med familien. Hvor deilig det var å sitte ute. Å nyte øyeblikket - og den friske luften...
For en stakket stund så var ikke fokuset den grå hverdagen.
Det siste pasientene selv hadde tenkt, i deres situasjon, var muligheten for en piknik med mat, drikke, kos - og hygge ! Matlysten som var borte, kom tilbake. De ville jo kose seg. Borte var fokus på smerter, ubehag, kvalme, uro og bekymringer. De levde i nuet!
De fortalte at de gledet seg til å fortelle familie, venner og bekjente at de hadde vært på piknik. ” De kommer ikke til å tro oss”, sa de - mens de lo. Tårene satt løst hos mange, samtidig var smilet var stort.
Etter en drøy time utendørs, var vi tilbake på avdelingen. Glade og fornøyde.
Alle koste vi oss, mens vi mimret over livet. - Helt inntil det siste....
