Den første dagen i ditt nye liv

Begravelsen. Du sitter der. De siste 45 minuttene har du bare eksistert. Du har lyttet til prestens ord, samtidig som du egentlig har hatt mer enn nok med deg selv. Du får ikke frem noen ord. Gråten har tatt deg. Det uvirkelige har fått sitt punktum. - For nå.

Du går fremst bak kisten. Dette er ditt absolutte siste farvel. Ikke bare står det trykket på flere av bårebukettene, men du vet så inderlig godt at dette er det siste minnet du opplever med den du var så glad i.  

Kroppen er tung. Hodet føles tomt, samtidig som hjernen jobber med å forstå at alt er slutt. Den siste timen har du bare eksistert. Det er de siste reservene av styrken din som har holdt deg oppe.

Minnestunden venter. Du takker for all omsorg og støtte i tiden som har gått, siden døden kom inn i livet ditt. Det er ikke måte på hvor mange klemmer og lykkeønskninger du mottar. Alle forstår deg. Alle "føler tapet ditt" - og sørger med deg..

Du drar hjem. Du er på ditt såreste. Du er sliten. Du kjenner at sorgen tar tak i deg. Kanskje har du aller mest lyst til å bare sette deg ned for å skrike og grine. Hjernen din sender deg bilder av kisten. Alle menneskene som møtte opp. Alle blomstene. Alle klemmene. 

Alene. - Helt alene.. 

Etter en dårlig natts søvn, så senker stillheten seg.  Dette er den første dagen på ditt nye liv. Et nytt liv som du egentlig ikke ønsker velkommen. Dette er også den første dagen hvor du tillater deg selv å senke skuldrene. Alt har gått i ett, siden du mistet din kjære. Hjernen din spiller den absurde scenen om igjen og om igjen: Kisten, pyntet med blomstene fra deg, senkes. Det er kun minnene igjen. Alt føles vondt og uvirkelig.

Tankene kommer. Hva nå?

Fra det øyeblikket din kjære lukket øynene for siste gang, og  frem til nå, så har alle vært der for deg. De har ringt deg. De har besøkt deg. De møtte opp i begravelsen for å vise sin siste respekt. Du satte pris på det. Hjemmet ditt ser ut som en liten blomsterbutikk. Sammen med gode ord, på små blomsterkort. 

Etterhvert så visner blomstene. Samtidig visner engasjementet fra menneskene rundt deg. Dødsfallet begynner å bli "gammelt nytt" - selv om det for deg føles som om at alt skjedde i går. Det er først nå din sorg begynner for alvor. Du har ikke hatt tid til å føle på den ordentlig - før nå. 

Det er kanskje du trenger alle klemmene, telefonene, blomstene og støtten... - men du føler nå at sorgen kun er ditt domene. Ene og alene. Du føler deg alene.

Dagene går. Du lever. I alle fall, så prøver du så godt du kan. Du leser ikke lengre morgenavisen. Du bare blar igjennom. Hodet ditt er ikke helt der det pleide å være. Du er tilbake på jobb. Livet må jo gå sin gang, tenker du. Du hører at arbeidskollegene dine diskuterer siste nytt. De smiler. De ler. Du har følelsen av at verden går videre for alle andre, uten at noe spesielt har skjedd. 

Det sies at tiden leger alle sår. Du er i tvil. Det kan gå uker, måneder eller år, før du er overbevist. Du vil aldri komme over tapet. Du vil aldri slutte å minnes. Du vil alltid ønske at døden ikke kom inn i livet ditt. Samtidig er du så smertelig klar over at døden er det eneste sikre her i livet.  Denne gangen rammet den deg. Du føler at den har tatt eiendomsretten over deg. 

Det er nå du skal forsøke å leve livet litt igjen...