I dag fulgte jeg to personer på den siste veien ved livets siste reise. Det ble to fredfulle farvel. Både for pasientene, de pårørende - og oss som helsepersonell.
For oss som jobber på en Lindrende enhet, så er døden så mye mer enn et ord og et tema. Døden er en høyst levelig hendelse.
Vi som helsepersonell skal lindre smertene. Enten det er av fysisk, psykisk, åndelig eller sosial karakter. Enten smerten oppleves av pasienten selv eller deres nærmeste. Vi skal stå klare. Sprøyter med morfin. Vi skal stå klare med beroligende medisin. Vi skal stå klare for at den døende skal ha det så bra som mulig, når livet ebber ut. Vi skal stå klare for å gi de pårørende en klem. Vi skal vise en helhetlig omsorg. For alle.
Øyeblikket..
Når døden inntreffer, så forandres stemningen i rommet. Dødsøyeblikket føles som å sluttføre et maratonløp. Gjennom uker og måneder har følelseslivet gått i berg-og-dalbane. For de pårørende har tro gått over til håp. Håp blir til tvil - før realiteten sørger for at de lander med et følelsesmessig brak. Døden oppleves brutal og endelig. Selv om den er ventet.
Innimellom matservering, medisinutlevering og alle andre rutiner og prosedyrer, så er den aller viktigste oppgaven vår faktisk det å SE pasienten og de pårørende - og vi prøver så godt vi kan å balansere alt dette.
Når døden er et faktum, så er det vår oppgave å stelle den avdøde. I tillegg til å ta oss av de som sitter igjen. Med få minutters mellomrom har de gått den tunge veien fra å være pårørende - til etterlatte. Noe som, for de fleste, oppleves som en enorm stor forskjell.
Gjennom de siste ukene før døden ankommer, så har vi som ansatte på en Lindrende enhet, fått muligheten - og gleden - over å ha blitt kjent med pasienten og deres nære. Vi kjenner ikke alle livshistoriene, men vi har fått muligheten til å lære personen(e) å kjenne. På godt og vondt. - Og vi prøver å tilrettelegge den siste tiden så godt som mulig, samt å oppfylle den avdødes siste ønsker.
Livets siste skål..
Døden er ikke bare trist. Døden handler også om å minnes de gode øyeblikkene. Det å minnes det gode, gjør at det vonde føles litt mindre vondt.
Selv om vi som har døden som jobb, så har vi mye til felles med den døende og deres pårørende. Fellesnevneren er at vi alle er mennesker. Vi som ansatte tenker ofte på vår egen død, når den tid kommer. Vi ønsker alle at den skal bli verdig, god - "og på vår måte." Akkurat sånn vi prøver å tilrettelegge alle andres død.
I likhet med deg, så ønsker også vi å gå ned med flagget til topps. Vi ønsker også å dø på våre premisser. Det er ikke sikkert at våre premisser er de samme som dine, men det viktigste er at vi blir sett og hørt. Akkurat sånn vi prøver å tilrette alle andres død.
Vi tenker. Vi ser. Vi observerer. Vi prøver. Vi lykkes. Vi feiler. Vi er bare mennesker.
Etter en vakt med to dødsfall, med to helt forskjellige mennesker, så sitter man igjen med noen tanker. Fellesnevneren er at de fikk en god og verdig død - ut i fra hva de selv ønsket.
Til tross for de pårørendes gråt i dødsøyeblikket, så vant de gode minnene.
Døden ble en skål for livet.
