Jeg trodde du bare skulle dø. Forsonet meg med det den siste tiden vi hadde sammen. Brukte ordet ventesorg lenge før jeg visste at det faktisk var et ord, fordi jeg levde det så sterkt. Vi fikk en god avslutning sammen. Ingenting av vår siste tid kunne blitt bedre.
Før du døde ville du vite hva du hadde lært meg om livet, hva jeg hadde med meg videre fra deg. Det var en «enkel» samtale selv om den er den vanskeligste jeg har hatt med deg. Enkel fordi det var lett å ramse opp alt du har gitt meg av kvaliteter og verdier. Vanskelig fordi det ble vår avskjed. Det var med selvsikkerhet jeg så for meg at jeg skulle klare meg fint i livet uten deg. Fordi jeg visste jeg hadde arvet din styrke, og hadde lommene fulle av dine redskaper som moral, etikk og livsvisdom, og tenkte jeg skulle klare å finne ut av livet på egenhånd, i din ånd.
Så døde du. Tiden etter var intens. Det meste var kaos. Jeg tenkte det «går seg til», «Tiden leger alle sår». Det blir bedre. Med hevet hodet og samme selvsikkerhet levde jeg videre, tålmodig ventende på at det normale livet skulle få etablere seg. Jeg var aktivt tilstede for å få det til. Tiden har gått. Den leget ingen sår. Det har ikke gått seg til.
Jeg trodde du bare skulle dø. Jeg forsto ikke hva det innebar. Forsto ikke hvordan livet skulle bli uten deg. Jeg forsto ikke hvor stor og viktig plass du hadde. At når alt kom til alt så var det du som holdt i selve livet. Det var du som visste råd, gav gleder og kjærlighet. Det var du som var oppmerksom på meg og alltid var der.
Det var du som holdt familien sammen, og sørget for at vi kom sammen. Det var du som var barnet ved merkedager og du som samlet oss for å kose oss. Det var du som brydde deg, nesten til det grenseløse. Det var hos deg det var hjelp å få, en spøk å høre og smittende latter å hente. Du kunne irritere så blodpumpa løp og ta litt for stor plass, men det var også du som av kjærlighet åpnet armene for en omfavnelse, bare fordi jeg var ubetinget elsket.
Det var ikke bare du som døde. Du tok livet som jeg kjente det med deg. Tiden har ikke leget såret, tiden har gitt mange flere sår. Problemer som du holdt i sjakk har fått frihet til å blomstre. Relasjoner har gått i grus og kjærligheten ble borte. Samholdet ble erstattet av fraværenhet og problemer. Ingen latter, ingen å be om gode råd eller en hjelpende hånd. Ingen som lenger bryr seg. Jeg står alene tilbake. Det gjør så vondt, og ingen forstår. Jeg trodde det var du som skulle dø, men sammen med deg døde noe av meg. Livet mitt, sånn som jeg kjente det.
Det finnes en sorg ingen snakker om, sorgen som kommer etter sorgen... Sorgen i livet er større nå enn da jeg mistet deg. Jeg forsto ikke din rolle i hverdagen før ditt fravær omfavnet hvert eneste lille aspekt av livet. Uten deg er det ingenting. Det er det ingen som forstår, for vi snakker ikke om det. Nå tror folk «det har gått seg til». Det ingen vet er at ingenting har gått seg til, alt har gått i oppløsning, og det er nå sorgen over å ha mistet deg rir i hver celle i meg.
Nå som jeg trenger deg som mest er du blitt mer levende for meg. Fordi jeg forstår, det jeg ikke forsto før. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å "lappe sammen" alt som er smuldret opp.
En stillhet så taus at den overdøver livet. En sorg så stor at glade toner gir sorgtunge tårer på kinn. En oppløst familie så splittet at døden kommer i skyggen.
Tiden har gått. Og nå tviler jeg. Og forstår. At jeg forstod ikke hva det innebar at du døde...
Jeg har lommene fulle av dine kvaliteter og verdier, din moralske og etiske vei i livet og din visdom. Styrken din har jeg iboende i meg. Jeg forstår at jeg ikke lenger kan vente, på at tiden skal lege alle sår. Jeg må akseptere at livet ble annerledes, alene. Og lære hvordan jeg lever dette livet. Og jeg tror du følger med meg, for du er den som er meg nærest nå. Og når jeg ser et tegn jeg tenker må være fra deg, så kjenner jeg litt trøst og kjærlighet. Det tar jeg med meg.
Nei, tiden leger ikke alltid alle sår, tiden kan og gi flere sår, og en sorg som ingen snakker om. Sorgen etter sorgen.
