Det er ikke alle som tar like gode valg i livet. Min svigerfar var en av dem. Allerede i ung alder lot han alkoholen få en for stor plass i eget liv og i familien. Det gikk ut over kone og ikke minst barn. Barn som etter hvert ble voksne, men som fortsatt bar preg av en utrygg barndom, en anstrengt relasjon til pappa og et vanskelig forhold til alkohol.
Familiens kontakt med svigerfar var variabel opp igjennom årene. Han lot alkoholen styre livet og valgte ofte rusen foran kontakt og tid med familien. Etter at han og svigermor skilte lag mens barnebarna var små, ble kontakten enda mindre. Noen ganger kunne det gå år mellom hver gang han kom på besøk. Vi kunne ikke reise til han med barna, - ville ikke utsette dem for hans ustabilitet, hans manglende hygiene og for de kummerlige boligforholdene. Kontakten foregikk for det meste på telefon et par ganger i måneden, med unntak av noen helger i ny og ne når sønnene besøkte ham alene for å forsøke å hjelpe han litt. Reiseveien for å besøke ham var over 5 timers kjøring en vei.
For ca 5 år siden fikk svigerfar prostatakreft. Da var han 74 år gammel. Han fortalte ikke til sønnene om sykdommen før de oppdaget det ved en tilfeldighet. Han nektet kirurgisk behandling, men tok imot cellegifttabletter og hormonell behandling. Han levde livet som før og hevdet at sykdommen ikke plaget han. Julen for snart halvannet år siden kom svigerfar på besøk til oss noen uker. Vi hadde ikke sett han på nærmere tre år og ble overrasket over hvor mye han hadde tapt seg siden vi så ham sist. Jeg jobber som sykepleier, blant annet med lindrende pasienter, og hadde ingen problemer med å forstå at kreften hadde spredd seg. Men han ville ikke til lege og han tok ikke imot hjelp fra det kommunale helsevesenet.
- Familiens kontakt med svigerfar var variabel opp gjennom årene. Han lot alkoholen styre livet, og valgte rusen foran kontakt og tid med familien..
På vårparten i fjor ble svigerfar innlagt på sykehuset på grunn av infeksjon i en tå. I den forbindelse ble det gjort flere undersøkelser og det viste seg at kreften hadde spredd seg til lymfesystemet og skjelettet. Heller ikke dette fortalte han familien. Hjemmesykepleien kom heldigvis mer på banen i denne tiden.
Tidlig på høsten fikk vi telefon fra sykehuset om at svigerfar var innlagt på grunn av lungebetennelse. I den forbindelse fikk familien informasjon om forverringen av kreftsykdommen. Etter sykehusinnleggelsen ønsket jeg å bli med for og besøke han. Han hadde nemlig et stort ønske om å få tilbringe julen hos oss i 2017 også. Vi sykepleiere har gjerne behov for å ha litt oversikt og kontroll når det kommer til helsen til våre nærmeste. Jeg måtte ta ham selv i øyesyn for å vurdere om det ville være forsvarlig å la ham komme til oss og bli i flere uker i forbindelse med julen enda en gang.
Besøket hos svigerfar ble en rystende opplevelse. Jeg møtte en mann som var betydelig redusert, fysisk og psykisk. Han hadde tydelig kognitiv svikt, hadde angst, han hadde store smerter og det var opplagt at han ikke ble godt nok fulgt opp. I tillegg var boligsituasjonen prekær. Det var rot og skitt alle steder. Oppvasken fløt og kjøleskapet var fullt av bedervet mat. Mus løp rundt på gulvet.
Som sykepleier ble jeg fortvilet og sint. Jeg ønsket å ta svigerfar med hjem umiddelbart. Det var han ikke klar for. Men han så meg rett inn i øynene og ba så innstendig om å få lov til å komme til oss i julen selv om det egentlig ikke var «hans tur» dette året. Jeg lovte han det uten å konferere med noen andre i familien. Det var ingen tvil i min sjel. Dersom jeg kunne bidra til å gi mannen en siste god juleopplevelse ville jeg gjøre til det. Og jeg var sikker på at resten av familien ville forstå og være enige i min avgjørelse.
Mandagen etter besøket satt jeg i telefonen i flere timer på veien hjem. Jeg må innrømme at jeg gav noen tydelige meldinger til fastlege og hjemmesykepleien. Samme dag ble han tatt inn på korttidsopphold ved det kommunale sykehjemmet slik at de kunne få kartlagt hans behov og gitt han en bedre smertelindring. Han ble der i nesten 3 uker før han dro hjem igjen. Med tettere oppfølging fra hjemmesykepleien og bedre smertelindring fungerte ting litt bedre noen uker.
7. desember hentet vi han hjem til oss. Han måtte rett i dusjen og det lille han hadde av klær måtte vaskes. Neste dag kom hjemmesykepleien i kommunen hvor vi bor på kartleggingsbesøk og vi avtalte at de skulle komme hver formiddag for å hjelpe han med litt stell. Jeg observerte at svigerfar fallerte svært raskt. Det var nesten så jeg så hvordan han ble dårligere fra dag til dag. 13.desember var vi på legevakten, og etter den dagen hadde vi 4 besøk daglig av hjemmesykepleien. I tillegg tok hele familien seg godt av ham. Han var så takknemlig og forandret. Mannen, som stort sett hadde prioritert seg selv og egne behov, fortalte oss daglig at han var glad i oss. Og når jeg etter nyttår tok den vanskelig samtalen med han, og vi ble enige om å melde adresseforandring til oss slik at han kunne få bli hos oss resten av livet, gråt han.
Den siste måneden han levde lå han først 2 uker på sykehus. Der prøvde de all verdens behandling, men det hadde liten eller ingen effekt. Han ble flyttet over til kommunens korttidsavdeling og bare et par dager etterpå over til lindrende avdeling. Hans tilstand forverret seg veldig raskt og vi skjønte at det ikke var lenge igjen. Svigerfar selv derimot, hadde ikke tatt inn over seg hvor dårlig han var. Han la planer for sommeren og årene framover.
Han døde en søndag i slutten av februar. Fredag ettermiddag kom jeg til han. Han satt oppe og spiste middag. Plutselig ble han akutt dårligere ( pga lungeødem). Han ble lagt til sengs. Han kom aldri opp igjen. Vi våket over han denne siste helgen. Og når han hadde noen få våkne øyeblikk klamret han seg til oss. Han var så redd for å forlate denne verden, men likevel skjønte vi at han forsøkte å fortelle oss noe. Han forsøkte å si unnskyld for alle de tingene som hadde gått galt. Og han forsøkte å fortelle oss at han var glad i oss. Heldigvis forsto vi.
Personalet gjorde en formidabel jobb. Vi er evig takknemlige. Jeg vet det kan være utfordrende å ha pasienter hvor pårørende er helsepersonell. Jeg har ingenting å klage på. De var så proffe, så modige og så medmenneskelige både mot pasienten og mot oss som pårørende.
I etterkant er jeg glad for at vi tok jobben det var med å ta svigerfar hjem til oss i den siste tiden. Det kostet. Vi var dønn slitne når alt var over. Jeg vet at det ikke er mulig for alle sånn rent praktisk å gjøre noe sånt. Hos oss var det mulig. Men det var likevel ingen selvfølge. Svigerfar fortjente det egentlig ikke. Men hvem av oss er perfekte? Min motivasjon var en tanke som stadig kom til meg, - at alle fortjener en ny sjanse!
I svigerfars begravelse sang vår yngste sønn, på eget initiativ, Odd Nordstoga's «En farfar i livet». Jeg tror ikke det fantes et tørt øye i kirken det øyeblikket. Det var så vakkert og rørende.
Alle fortjener en ny sjanse!
