DU er en trøst. En stor hjelp, og støtte. Du lar oss forstå at livet slettes ikke bare er trist, selv i den mest sårbare tiden. Du smiler. Du er et medmenneske. Du er du. Det er det som redder avskjeden...
Inni deg tenker du: "Stakkars, stakkars menneske. Stakkars, stakkars pårørende" Utenpå er du "profesjonell". Nettopp for å være den som støtter, hjelper og trøster.
Du slåss kanskje med dine egne følelser. Ditt eget liv. Du husker kanskje hvor "svak" du selv var, når noen av dine egne skulle dø. Da var det kanskje du selv som trengte den hjelpen du selv nå gir.
Kanskje på tross av nedskjæringer i budsjettet. Kanskje på tross av at du er misfornøyd med det du føler er for lav bemanning. På tross av dette, så tenker du: "Jeg skal i alle fall gjøre mitt for at dette skal bli så godt som mulig..."
Du som ser pasienten som et menneske, uavhengig av diagnosen. Du som ser ønskene og behovene. Du løper fra rom til rom. Du er til tider hyperstressa. Du vet ikke hvor du skal begynne, men aller minst vet du hvordan arbeidsdagen vil ende...
Larsen på rom 101 ønsker noe å drikke. Nilsen på 102 må ha hjelp til å komme seg på do, før det er for sent. Hansen på 103 skjønner ikke fjernkontrollen til tv. Amundsen på 104 trenger å skifte på såret. Moe på 105 trenger noen å snakke med. Hun har noe på hjertet som hun ikke vil fortelle sine nærmeste. Derfor ønsker hun å snakke med deg. Pettersen på rom 106 er døden nær. De pårørende er knust. De skjønner hvilken vei det går. Slutten er nær. Du trenger å være DER akkurat nå, men om du velger det så vet du allikevel at Nilsen på 102 ikke rekker frem til do. "Uverdig" tenker du om det. Like så vet du at du vil være tilstede for den som skal dø, og deres nære. Du tenker kanskje at Hansen, som har problemer med fjernkontrollen til tv, må vente. Samtidig er du, av alle, smertelige klar over at Hansen ofte kommer innpå alt annet, mens du er inne på rommet. Han er redd for å dø. Han er redd for hvordan hans siste dager skal bli. Plutselig handler det om alt annet enn en fjernkontroll. Det handler kanskje om en halvtimes tid for å snakke. Holde i hånden. Trøste. Lytte. Forstå. Hansen har tårer i øynene. Han er som sagt redd for å dø, samtidig som han har det vondt for hvordan de pårørende skal takle hans dødsfall. Dette vet du, men det vet ingen av de andre. Det er nettopp DEG han føler han er mest på bølgelengde med....
Noen ganger går du hjem fra vakta, og tenker at du er utilstrekkelig. Du fikk ikke gjort halvparten av det du egentlig ønsket. Du føler at alt burde vært annerledes. At bemanningen burde vært fordoblet. Nettopp for at alle disse menneskene, med deres personlige historie, skulle få mer tid sammen med deg. Du føler at alle pasientene roper om mer tid. Tid du mange ganger ikke har.
Det er på høy tid å snakke høyt om innsatsen til alle assistenter, helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, vernepleiere, frivillige, fysioterapeuter, ergoterapeuter, musikkterapeuter, sosionomer, prester - og andre samtalepartnere med andre livssyn. For ikke å forglemme de som lager ønskekosten din. Kokkene.
TAKK til deg som utgjør "det lille extra". TAKK til deg som "jobber deg ihjel", for at andre skal få sine behov dekket.
TAKK til deg som lander på sofaen hjemme og tenker: " Nå orker jeg snart ikke mer.."
Husk en ting: - Du betyr ekstremt mye. - For alle oss andre !
