Tenk deg at du snart skal dø. Da er det brått det livet handler om. Det er det livet til Gry nå handler om. Hun kjenner så inderlig vel at livet går mot sin slutt. Hun skal dø. Faktisk så venter hun nå bare på en ting. Døden.
Vi husker så godt den første kontakten med deg, Gry. Du sendte oss en melding på Facebook. Du fortalte kort at du var alvorlig syk, og samtidig spurte du om hva du kunne bidra med, for at at folk fikk øynene opp, og begynne å snakke om døden. Du ville bidra med ditt - før det var for sent.
Den første gangen vi traff deg, var vi samlet hjemme hos deg. I din koselige leilighet i Oslo. Praten kom fort i gang. Vi startet med kaffe og kake. Du fortalte oss om situasjonen din. Om sykdommen som var i ferd med å ta over kroppen din. Allikevel var humoren på plass. Glimtet i øynene dine var tilstede hele tiden. Selv da du fortalte oss om dine utfordringer. Du visste du kom til å dø av sykdommen. Selv fortalte du oss at du neppe får oppleve bursdagen i desember. Praten gikk lett, selv når alvoret tok til i samtalen. Vi hadde med oss en flaske vin. Du insisterte på at vi skulle dele den sammen med deg. Som sagt så gjort. Du ville ikke at vi skulle gå. Kvelden ble starten på det å snakke åpent om hvordan det er å leve, når livet går mot sin slutt. Du hadde, allerede da, begynt å vente på din død..
Vi skriver Søndag 5. november 2017.
Dagen hvor mange av oss tenner lys på graven til de vi savner. Kanskje du i dag skulle ønske at du var i stand til å tenne lys på graven til din kjære Helge. Han døde av den samme sykdommen, som du kommer til å dø av.
Skjebnen ville det annerledes.
Du er nå pasient på Hospice Lovisenberg. Et sted som du snakker godt om. Du føler deg trygg der. Du er i de beste hender. Tross alt.
Dagene er ikke som før. Noen dager er bedre enn andre. Andre dager har du på følelsen av, at det du venter på, bare er timer unna. Sånn er det å leve med døden. Man vet aldri når den kommer. Enten den er ventet eller ei. Du er tydelig klar på at du bare har dager igjen. Selv trodde du at døden kom denne helgen.
Du har hele tiden sagt at du ikke er redd for å dø. Du ser, på en måte, frem til den. Du fortalte oss tidligere denne uken at døden kom til å føles som en befrielse. Du ser frem til å IKKE føle mere smerter og ubehag. Du er forsonet med det mange av oss frykter. - Døden.
Vi har lovet å følge deg hele veien. Det snakket vi om, allerede den første kvelden vi møttes. Vi har, for lengst, avtalt at vi skal fortelle om din død.
Livet ditt går nå mot slutten, Gry. Du føler deg klar for å dø. Du gruer deg ikke. Du har alltid vært direkte. Du liker det best sånn.
Du er for svak til å skrive flere ord på siden vår. Du har gjort ditt Gry. Nå er det vi som skal ta vare på deg. Vi skal sørge for at din siste tid blir verdig - også på sosiale medier.
Vi har avtalt et siste besøk hos deg. Vi vet så altfor godt at det vil bli den siste gangen vi treffer deg. Vi kommer for å takke deg for åpenheten du har vist. Vi kommer, fordi du er du.
Samtidig vet vi at det blir vårt siste farvel...
