Ukene. Månedene. Årene. Tiden med sykdom er snart over. Faktisk så er det nettopp tiden som er i ferd med å ta slutt. Et menneske skal dø. En familie mister snart noen de er glad i. Det kjennes på stemningen i rommet.
Snart brenner et stearinlys på nattbordet. Smertene slipper endelig taket. Døden inntreffer. Nå er det de etterlatte som kjenner på smerten..
Det kan være like mange forskjellige følelser, som antall personer, i rommet. Noen sitter nærmest litt apatisk, stirrer fremfor seg og tenker. Kjenner på følelsene. Lar de synke, før de kommer til syne.
Andre kan føle en form for lettelse av at det hele er over. Det har vært en tøff tid. En stor påkjenning å leve med. Hverdagene har ikke hatt følelsen av hverdag. Snarere tvert i mot. Den siste tiden har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er lov å kjenne på at følelsene er en salig blanding av smerte og lettelse.
Døden er vond
På så mange måter
Du tenker på opplevelsene dere var sammen om. Alle de glade ferieukene dere har fått oppleve sammen. Familiemiddagene. Du minnes den aller siste bursdagen, fordi du allerede da tenkte tanken om at dette kanskje ble den siste. Du tenker på hvor dere var, den dagen da diagnosen kom som en brutal sannhet, og forandret hele livet. Mange tanker ramler ned i hodet ditt, men aller mest føler du tapet. Nå er det slutt på å oppleve noe sammen. Opplevelsene forblir minner. Etterhvert blir de til gode minner, selv om alt overskygges av det vonde. Det er i alle fall slik det føles akkurat nå.
Dagene går. De første overveldende reaksjonene har lagt seg. Venner og familie kommer innom på besøk. Du får klemmer og kondolanser. Folk vil hjelpe. De spør om det er noe de kan gjøre. Du takker for omtanken, men lover at du skal si i fra.
Telefonen er langt fra lydløs. Folk har fått med seg nyheten. Forut for hver samtale, så vet du hva som skjer. Du skal fortelle alt på nytt. Til alle. Du vet at gråten tar deg i løpet av samtalene. Det er ikke få telefonsamtaler du gråter deg gjennom.
Smertene som du følte så sterkt, da døden vendte om på livet ditt, er litt glemt. Du begynner å bli sliten av alt det praktiske som skal ordnes. Begravelsen. Minnestunden. Skifteattesten, og alt papirarbeidet et dødsfall bringer med seg. Du gruet for dagen da dødsannonsen stod i avisen. Den gjorde vondt å se. Allikevel vil du være sterk, selv når du er på ditt svakeste.
Du lever deg ikke gjennom begravelsen. Du eksisterer gjennom den.
Smertene, som du så altfor godt kjente på da døden meldte sin ankomst, er nå tilbake. I full kraft. Du sitter på første rad. Den pent dekorerte kisten blir ditt siste farvel. Ditt siste minne.
Døden er vond. På så mange måter. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal håndtere den. Gjennom en labyrint av smerte og sorg, så må du finne din egen vei. En vei som føles rett - for deg.
Sorg er kjærlighetens pris
