Dette er historien om Gry.
Ikke livshistorien, men historien fra det som viser seg å bli historien om den siste delen av livet.
Lenge følte Gry at kroppen ikke samarbeidet. Hun fikk fort følelsen av at noe var alvorlig galt. Tiden gikk med til undersøkelser. Veien frem til diagnosen skulle vise seg å bli kronglete. Det startet med "Vi finner ingenting. Du er frisk.” Gry ga seg ikke med dette. Hun visste bedre.
Til slutt kom bekreftelsen på de vonde tankene: Lungekreft med spredning.....
Vi går nesten to år tilbake i tid...
Gry opplever den store sorgen ved at ektemannen dør. Hun var omsorgspersonen til Helge. Det var Gry som også den gangen tok kontroll, og fulgte ektemannen gjennom sykdomsperioden. Gry stod på 24 timer i døgnet, for at Helge skulle få tryggheten og omsorgen han ønsket. Inntil han døde – hjemme – i sin egen seng. Gry var bautaen i ektemannens liv, også da livet gikk mot slutt.
Nå er Gry alene. Hun bor fortsatt i den samme leiligheten i Oslo. Den nærmeste pårørende til Gry bor i Nord-Norge. Det sosiale nettverket er ikke stort, da livet til Gry og Helge handlet mye om bare de to sammen. Det angrer hun nå bittert på. Nå er hun alene uten sin Helge. Felles for de begge er at de fikk samme diagnose. Med samme utfall...
Gry ønsker også å dø hjemme, men hun er realistisk. Det kommer ikke til å skje. For at det skal være mulig å dø hjemme, så er man avhengig av pårørende som bor nære, men det har ikke Gry. Hun er full av lovord om Fransiskushjelpen. Et omsorgstilbud i Oslo som ivaretar uhelbredelig syke og døende, i eget hjem. For to år siden var det nettopp de som hjalp til for at ektemannen skulle få dø hjemme. De sørget for at Gry fikk litt avlastning fra omsorgsrollen, og noen ganger kunne få komme seg litt ut.
Nå er Fransiskushjelpen også tilstede for Gry, men denne gangen er det hun selv som er pasient. Ikke pårørende. Samtidig som Gry snakker varmt om Fransiskushjelpen, så snakker hun lite varmt om hjemmesykepleietilbudet i Oslo. Hun har valgt å ikke få tjenester fra de, grunnet opplevelser under sykdomsperioden til ektemannen. Gry vet da selv, at hun etterhvert, må velge et annet omsorgsnivå. Hun håper nå å få dø på Hospice Lovisenberg – når den dagen kommer. I mellomtiden vil hun leve så bra som mulig hjemme hos seg selv. Selv om hun er alene. Nesten helt alene...
LYKKE....
”Lykke for meg er å få besøk” fortalte Gry til oss da vi besøkte henne. Hun savner besøk. ”Selv om jeg er alvorlig syk, så har man behov for å snakke om andre ting enn sykdom og død. Jeg skulle ønske at de jeg kjenner ikke var så redd for å ta kontakt. Jeg er fortsatt den samme Gry, og jeg kan le av de samme tingene...”
Lite visste vi hva Gry hadde å fortelle oss da vi møtte henne, etter at hun tok kontakt med oss på Facebook, og fortalte om sin situasjon.
Vi dro på besøk med blomster, kaffe, kaker og vin. Sammen snakket vi i fire timer en onsdagskveld. Underveis var det rom for alvor, spøk, latter og noen tårer. Gry ønsker å gi de uhelbredelig syke og døende en viktig stemme.
Vi opplever Gry som et fantastisk menneske. Hun er åpen, ærlig og direkte. Hun er ikke redd for å dø. Redselen går mer i retning av å få mangelfull omsorg og støtte på slutten av livet. Redselen som går på å ikke bli ordentlig smertelindret, da hun ikke tåler morfin. Redselen for å havne på et sted som ikke har nok kompetanse innen omsorg for døende. Redselen for å bli sendt som en pakke fra sted til sted.
Alt Gry ønsker er å få dø med verdighet. - Med samme trygghet og omsorg, som den hun selv ga sin ektemann Helge...
