Stillheten i hjemmet ditt er til å ta og føle på. Alt føles uvirkelig. Du håper det hele er en drøm, men vet så altfor godt noe annet. Helt ukontrollert begynner du å gråte. Virkeligheten har slått ned som en bombe.
Du er alene i hele verden. Det er sånn det føles. De fleste du har hørt fra den siste uken, er tilbake i sin hverdag. I den dype lenestolen, som aldri har føltes dypere enn akkurat nå, sitter du og tenker. Hvordan skal jeg klare å komme gjennom dette? Den du var så glad i er død. Alt som er igjen er minnene. Uansett hvor du snur på hodet, så ser du ting som minner deg om dere.
Du kan fortsatt høre skrittene i gangen. Du ser fortsatt smilet. Du kjenner lukten. Alt minner deg om dere. Sammen.
Uansett hva du tenker. Uansett hva du gjør. Ingenting vil bringe dette mennesket tilbake. All oppmerksomheten du fikk frem til begravelsen er borte. Alt føles dørgende stille.
Du savner samtalene. Hver eneste dag. Ekstra hardt er det når mørket faller på. Kveldene. Det er ikke bare mørket som er mørkt. I tiden fra døden kom inn i livet ditt og frem til begravelsen, så har du mange svarte hull. Det er mye du plutselig ikke husker. Du undrer. Hvordan var det nå igjen?
Dagene går. Du føler deg som en zombie. Ingenting av det du gjør, føles som før. Meningen med livet er brått blitt litt borte. For hver eneste middag du lager, så tenker du at du aller helst skulle lage middag for to. Ikke bare til deg selv. Matlysten er borte. - Det er ikke så farlig med meg. Det er det du tenker.
Sånn lever du gjennom den første tiden. Bortsett fra at ordet LEVE har mistet sin betydning. Alt i din hverdag handler om det motsatte. Døden.
Din sorg..
Da døden kom, så trodde du at du visste hva sorg er. Du vet bedre nå. Det er først etter begravelsen at den virkelige sorgen kommer. Du savner så mye. Lukten og stemmen, Smilet. Du savner diskusjonene. Du savner de gangene dere kranglet. Nå forstår du at alt egentlig var bagateller.
Du kjemper i hverdagen. Om langt og lenge, så blir du vant til å koke kaffe til bare deg selv. Ikke for at det er det du ønsker, men fordi hverdagen tvinger deg til det. Du er alene nå. Alt må gå på et vis, tenker du. Du vet at livet må gå videre, selv om du ikke er klar. Du kjenner at det å leve livet, føles tomt og trist.
Alt blir så mye lettere etter begravelsen.. Det har du hørt noen ganger de siste ukene. Som en trøst. I din virkelighet oppleves det ikke slik. Det er først nå du har tid til å kjenne på de ekte følelsene. Og savnet.
