Det var hun, hunden vår, som først forsto at du var alvorlig syk. Hun klamret seg til deg. Lot seg ikke flytte. Ikke før hun forsto at vi forsto, at noe var galt. På hundens reaksjon kom du deg til lege. Og hunden hadde helt rett. - Du var uhelbredelig syk. Kreften var akkurat der hun viste oss at den var. Fra da av, fulgte hun hele prosessen vår med sjokk, søvnløse netter, tårer, og alvorlige stemmer. Hun ble hjemmesykepleiens «sirkushund» som forsøkte lette stemningen i hjemmet. Hun krevde lite av lek og tur. Hun forstod.. Årvåken i blikket, men tryggest på avstand.
Etter siste sykehusinnleggelse skulle du flyttes til Lindrende avdeling. En avdeling vi ikke hadde hørt om. "Får du det ekstra ille nå, siden du skal få lindring", tenkte jeg? Avdelingen var i samme by, det var en lettelse, for det var slitsomt å pendle til sykehuset hver dag. Og hunden vår ble mye hjemme alene. Det bekymret deg. Første telefon til lindrende avdeling var derfor for å spørre om familiens hund kunne få være med? «Ja, klart det, ikke no` problem!» Det var for oss en stor og glad nyhet, midt i den tunge sorgen.
Det er mye god smertelindring i en hund!
Gleden var stor da dere møttes igjen, for det hadde gått en tid siden sist. Det var rørende å se. Det båndet dere delte var spesielt. Det var alltid dere to. Dere to på biltur, sykkeltur, bytur og båttur. Det var dere to i go`stolen foran tv`n, det var dere som slappet av på sofaen. Det var din myndige stemme som skulle adlydes, og din kjærlige hånd som var tryggheten. Nå var dere endelig sammen igjen.
Det ble mange uker med lindring før døden tok deg. Og for deg var noe av lindringen i all smerte, at familiens hund var hos deg. Kompisen din. Det gav hverdagsgleder. Lyden av potene mot gulvbelegget. Piping fra leker og gnaging på hundeben. Kosen på fanget og den lille tunga som trøstende slikket. Noen å gi (ukomplisert) oppmerksomhet og fokus til, som ikke handlet om situasjonen og sykdom. Du slapp å engste deg for at hun var hjemme alene, for det likte du aldri. Du ville ha familien samlet, det var vi. Du kalte deg hennes bestefar, og sa at du var like glad i henne som om hun hadde hatt 2 ben, som de andre barnebarna. Det var stor kjærlighet. Hun var din pårørende. Du fikk gledene med henne. Hver dag, og etter hvert også på nettene.
Da det bare var noen dager igjen av livet ditt, la hun seg godt til i sengen din. Lente hodet på benet ditt, og passet på deg.
Da døden kom enda litt nærmere, la hun seg på hodeputen din, og fulgte med på deg. Den siste morgenen din løftet sykepleieren henne opp til kinnet ditt så du skulle kjenne pelsen hennes. 5 timer etter, gjorde jeg det samme og sa for henne; «ha det bra bestefar». Det ble deres avskjed, før hun ble hentet for å slippe å være tilstede i den største sorgen,- når døden kom, bare noen timer etter.
I månedene etter lette hun etter deg. La seg i mørke kroker med sitt tristeste blikk. Tok det i døra, løp hun til gangen i håp om at det var deg. Spiste lite, eller ingenting. Hun sørget. For hun forsto – du kom ikke igjen. Først etter flere måneder begynte hun å bli den «samme gamle», glade hunden. Men ikke på graven din, der legger hun seg ned, noen ganger med labbene i jorda, som for å komme deg litt nær. Hun savner deg, Bestefar.
For oss som familie var dette omsorg av høy kvalitet.
Det var pasienten og de pårørendes ønsker som stod i fokus. Det som var viktig for pasienten, ble viktig for de ansatte.
Da hunden var viktig, ble også hun møtt med åpenhet, omsorg og varme. Hun ble også til glede for de andre pasientene, og vi sitter igjen med mange gode minner.
Dette er god omsorg for døende - i praksis.
Å legge tilrette så pasienten får det innholdet i dagene som er viktig for han eller henne. Om det er et kjæledyr som pårørende, en tur på puben, en familiereunion, å få være i fred, en konsert - eller bare en kaffe ute.
