Jeg jobbet som hjelpepleier på et sykehjem. En sliten hjelpepleier. Når sant skal sies, så var jeg lei. Alt gikk på rutiner. Man kom på jobb. Fikk rapport om pasientene. Man utførte jobben - og gikk hjem. Alt var en rutine. Takk for at jeg klarte å skjule for pasientene at jeg var lei.
Jeg gav forhåpentligvis den omsorgen de hadde behov for, og ønsket. Jeg smilte og lo. Spøkte. Vi hadde masser av gode øyeblikk sammen, men på innsiden var jeg trøtt - og veldig lei.
Men... - En dag skjedde det noe. Avdelingen fikk inn en ny pasient. Ei dame, som akkurat hadde gått av med pensjon. Kreftsyk. Hun kom til oss "for å dø." Alle tenkte det samme: “Endelig når vi går av med pensjon, så skjer dette...”. Sånn tenker vi helsepersonell også. Vi er også vanlige mennesker, som tenker som alle andre, men det er ikke alltid det synes utenpå, når vi utfører omsorgsrollen.
Fordi jeg var “lei” av jobben min, så hadde jeg startet på en videreutdanning. “Kreftomsorg og lindrende pleie”. Jeg ville gjøre noe nytt. Fra å gå fra å rehabilitere eldre mennesker, ønsket jeg å jobbe med mennesker i alle aldre, unge som gamle, som opplevde en alvorlig sykdom, og som de skulle dø av.
Vel - denne nye pasienten som var kreftsyk, hadde en sønn, omtrent på min egen alder. Han var sønderknust av at mor skulle dø, så altfor tidlig. Han skjønte ikke helt hvorfor alt hadde skjedd så brått. Alt var uvirkelig. Det var ingen mening i noen ting. To uker tidligere trodde han at hun skulle bli frisk igjen.
Han hadde fått mangelfull informasjon på sykehuset. Hun skulle jo komme hjem, og livet skulle fortsette som før. Sånn ble det ikke. I tillegg så var denne pasienten en tidligere arbeidskollega av meg. Det visste ikke sønnen, inntil jeg fortalte han om det. Jeg kjente “pasienten”. Verden er ikke så stor.
Sønnen hennes og jeg fikk kontakt. God kontakt - også fordi jeg var den eneste mannlige ansatte. Han ønsket en mannlig pleier å snakke med - av forskjellige grunner.
Han var livredd for at mor skulle dø. Min utfordring var å ta vare på henne OG han. Jeg visste at mor skulle dø, men sønnen satt fremdeles med håpet om at mor skulle komme hjem. På en direkte måte fortalte jeg han at mor var i ferd med å dø, og at det kom til å skje ganske snart. Vi menn har lettere for å si rett frem som det er. “Take it as a man” er det noe som heter, men det er ikke alltid like lett.
Tidligere beundret jeg folk som klarte denne jobben. Denne gangen var det min jobb. Noe av det mest triste her i verden - tenkte jeg den gang. Nå vet jeg bedre.
Det er den beste jobben du noengang kan ha; Det å bety noe for mennesker. Selv om jeg som hjelpepleier på et sykehjem ikke hadde den tiden, og de ressursene som jeg selv ønsket jeg hadde. Jeg bestemte meg allikevel: Jeg skal gjøre hva som helst for denne sønnen - og moren hans. Koste hva det koste vil: - Jeg skal sørge for at denne døden skal bli en “god hendelse” - for pasienten, og sønnen som skulle leve videre. Takket være arbeidsgiver så ble det slik.
Jeg fikk frie tøyler til å håndtere situasjonen. Selv som hjelpepleier. Som sagt, så fikk sønnen og undertegnede, en god kontakt. En av årsakene var at vi begge var menn. I tillegg var vi ikke altfor langt fra hverandre i alder. Vi var omtrent på samme stadiet i livet. Kjemien stemte. Han ønsket ikke å snakke med andre på avdelingen, enn meg. Det var en connection, som ingen andre enn oss to skjønte helt, men den var der. Det var det viktigste. For han, for moren, og for meg.
Moren døde. Sønnen var sønderknust. Han håpet og håpet, at mor skulle “komme seg igjen”. Døden ankom. Verden hans raste sammen. Alt var slutt. Hun som hadde vært limet i familien, var borte. For alltid. Sønnen gråt.
I dagene, og ukene, etter at moren døde, satt vi i parken med kaffe og vafler, og snakket om det som hadde skjedd. Det betydde mye for oss begge.
Uprofesjonelt fra min side vil noen hevde, men som helsepersonell, og menneske, fikk jeg lyst til å hjelpe sønnen videre fremover i livet. Sønnen ble en utfordring for meg, samtidig som vi etterhvert ble “kamerater”. Møtene ble mange. Samtalene var lange og dype. Vi gikk turer i skog og mark. Det viktige for meg var at sønnen fikk den støtten han trengte. En støtte som kommunen ikke var istand til å gi han, men som han allikevel trengte.
Det var ingen Lindrende enhet som kunne ta seg av sønnens sorger og bekymringer. Moren døde på en korttidsavdeling, og det fantes ingen rutiner på å følge opp de etterlatte. Forholdet mellom pårørende og sykehjemmet var over i det øyeblikk som pårørende hadde hentet de personlige eiendelene til den døde pasienten.
Ukene gikk. Månedene gikk. Vi hadde kun sporadisk kontakt. Etter et år, fikk jeg en sms. Hans far lå for døden. På samme sted - som moren døde, og stedet hvor jeg jobbet.
Han ønsket å snakke. Klokka var passert midnatt. Enden på visa var at jeg satt sammen med sønnen og faren, hele natten. Jeg var vitne til en sønn i full oppløsning. På samme sted som moren døde for et år siden. Nå skulle faren dø.
Sønnen var alene i verden. Helt på egenhånd. En mann i ung alder, som var livredd for det å møte døden - igjen. Faren døde. Sønnen var atter igjen knust.
Som “kamerat” tenkte jeg: “ Nå raser verden sammen. Dette klarer han ikke”. Som helsepersonell tenkte jeg: “ Hva kan jeg gjøre for at hans verden ikke raser sammen?” Det ble mer kaffe og vafler i parken. Flere samtaler. Mye latter. Noe gråt - oss menn imellom. Enkelte ganger ble det en pizza og noen øl.
Det viktigste var at vi i sammen fikk en forståelse av det å være nær i sammen. “Til tross” for at vi begge var menn. Det gjorde oss begge godt. Jeg følte at vi sammen klarte det ganske bra, selv om jeg var klar over at jeg ikke kunne gå inn på samme måte overfor alle pasienter og pårørende. Det handler om å være “profesjonell”. Man kan ikke drikke kaffe og spise vafler i parken med alle pårørende, men i dette tilfellet så føltes det veldig riktig. Døm meg gjerne som uprofesjonell, men allikevel så gjorde jeg det som føltes rett. For oss begge. Det viktigste var at både han og jeg fikk noe ut av det.
Han fikk snakke med noen han ønsket å snakket med, og jeg fikk lære mer om det å oppleve en krise. Som pårørende - og ikke “bare som helsepersonell”. Det gjorde oss begge godt.
Det å ha tid til å se mennesket bak diagnosen. Å ha mulighet til å gjøre avslutningen verdig. Det å være tilstede. Å være ekte. Det var det denne sønnen trengte.
Noen som så han, og hans behov. Det å jobbe for at mennesker skal få en god avslutning på livet gjør noe med deg, selv om du “bare er helsepersonell" Alle mennesker er ulike, og har ulike behov, og det er nettopp det omsorg for døende handler om. Det å ha tid til å snakke med pasienten og de pårørende. Planlegge avslutningen. Både for den syke, og de som står nær.
Det finnes ingen standard for å dø. Det finnes heller ingen standard for hvordan man skal sørge. Det kommer bare an på deg selv. Hva du føler er rett for DEG.
