– Kirkebygget 
folkets sakrament

Vår tids mennesker møter trosdimensjonen gjennom opplevelser i kirkerommet, mener avtroppende prost i Nordre Sunnmøre prosti, Svend Klemmetsby:
– Kirkebyggene våre fungerer som katalysatorer til bevisst tro hos mange - vi må holde kirkedørene
vidåpne, sier prosten.

Klemmetsby tror kirkenes tause tale og århundrelange tradisjoner representerer en motkraft mot dagens flyktige livsstil, og derfor appellerer så sterkt til mange av vår tids mennesker. Mange blir også utfordret av nye landsmenns frimodige hengivenhet til egen tro og gudshus – og blir nysgjerrige på sin egen kristne  tradisjon, tror Klemmetsby.

– Kirken må nytte dette momentumet; sørge for at kirkebyggene våre er vidåpne og inkluderende overfor denne nye nysgjerrigheten, se det som en mulighet til å kunne dele det mest dyrebare vi har; troen på den oppstandne Jesus Kristus. 

Etter 21 år som prost i Nordre Sunnmøre og i Ålesund trapper han nå ned og blir pensjonist. Men engasjementet for kirke og menighetsbygging er like sterkt - og han kommer fortsatt til å stille seg til disposisjon for menighetsråd og bispedømme med sin erfaring og kompetanse.

Trosreise

Svend Klemmetsby vokste opp i Tønsberg, i en familie og et miljø knyttet til Landsindremisjonen. I tidlig ungdom ble han engasjert i den fremvoksende Ten-Sing-bevegelsen, som var knyttet til Ungdomsforbundet (KFUM/KFUK).
Der fikk han brukt sine musikalske evner og fant et miljø som han kjente seg hjemme i.

Fra omkring 1970 bølget den såkalte Jesus-vekkelsen inn over Norge. Bevegelsen hadde på slutten av 1960-tallet oppstått i USA, som en avlegger av hippie-kulturen, med en veldig bølge av unge som med nye moderne uttrykk sluttet seg til kristen tro. I Norge vokste det fram miljøer og lederskikkelser i flere byer. Tette fellesskap, frimodighet, karismatiske uttrykk og mye sang og musikk kjennetegnet bevegelsen. Miljøet rundt Guds Fred i Oslo og Ung Visjon i Molde er eksempler på slike miljø.

Svend Klemmetsby engasjerte seg i disse miljøene, og bygde et bredt nettverk som ennå i dag er viktig for ham. – Jeg spilte gitar og kjørte buss; en uslåelig kombinasjon på den tiden og jeg tenker tilbake på mange gode opplevelser, reiser og erfaringer. En intens tid og en positiv tid. Men miljøene var også preget av det vi i kristen sammenheng kaller loviskhet; det ble stilt høye krav til en Jesu disippel - på mange livsområder. Den sterke åndeligheten matcher ikke alltid psyken vår. For en del ble dette fór intenst, og det kom motreaksjoner senere i livet. Ettervirkninger. Senskader. Noen fikk psykiske problemer.

— Vi trenger en tro som er koblet til det virkelige livet. Et slitesterkt Gudsbilde. For egen del trengte jeg å få livet og troen på plass i et videre perspektiv. Det var en smertefull prosess, og om det ikke var en total troskrise var følelsen av tilkortkommenhet tydelig for en periode. Jeg måtte finne troen som passet til et annet liv. Måtte grave dypt i meg selv og søke utover i troens univers. Så fant jeg nye gamle kilder. Nåden. At vi er godtatt slik vi er. Å kunne hvile i Guds armer. Uavhengig av hvor kristelig eller lite kristelig vi måtte føle oss eller opptre.

Prest

Svend Klemmetsby flyttet til Volda og tok de første stegene på den teologiske utdanningen på KM-linja ved Distriktshøgskolen. Deretter flyttet han til Oslo og fullførte teologistudiene ved Menighetsfakultetet. I 1984 ble han ordinert som prest og begynte i prestetjeneste.

"Noe av det viktigste jeg har erfart og har forsøkt å formidle som prost i folkekirken er evangeliets sprengkraft. Det radikale i budskapet. Evangeliet er for alle. Nåden omfatter alle, uavhengig av livs- og troserfaringer, uavhengig av livssituasjon og livsstil. Gud kommer til oss. Som prester står vi på en måte i en givertjeneste til alle mennesker"

– Fra tenårene hadde jeg kjent på et kall til å arbeide i Guds rike, et kall til å forkynne. Men jeg slåss mye med kallet, og tanken på den ansvarlige rollen som prest var tidvis skremmende, gjenkaller han.

Men han ble kastet ut i det. Den første tiden som distriktsprest i Landsindremisjonen, som på den tiden bygget opp et arbeid i Groruddalen. Han gjorde også tjeneste som vikarprest og sykehjemsprest. Senere ble han kretssekretær i Oslo krets av Indremisjonsforbundet, lærer på bibelskolen i Staffeldtsgate, leder for by- og misjonsavdelingen i Indremisjonsforbundet med spesialfag Storbymisjon. Parallelt var han sterkt delaktig i oppbyggingen av gudstjenestene i Storsalen, som ble utformet på 1990-tallet og som etterhvert fikk avleggere i forsamlinger i andre større byer. - Det var en interessant tid, der nye banebrytende tilvekster i kirkelandskapet vokste fram og tok form, oppsummerer Klemmetsby.

Vanlige folk

Etter mange år i storbyen flyttet Svend Klemmetsby og familien i 1997 til Ålesund, da han ble prost i Nordre Sunnmøre prosti:

– Jeg ønsket den overgangen. Ville jobbe i et større rom. I folkekirken. Med vanlige folk. Miljømessig og teologisk var ikke overgangen stor. Jeg kom til et bispedømme hvor jeg kjente meg igjen og hvor jeg følte meg hjemme fra dag én. 

– Årene her har gjort noe med meg. Jeg er blitt kjent med et folk som er vant til å slåss i motvind. Som kan være kontant og hardtslående, som ikke gir seg så lett. Det er en kraft i dette. Vågemot. Nyskaping. Det er også et folk med sterke kristne røtter. Det har jeg også merket. Noe av det viktigste jeg har erfart og har forsøkt å formidle som prost i folkekirken er evangeliets sprengkraft. Det radikale i budskapet. Evangeliet er for alle. Nåden omfatter alle, uavhengig av livs- og troserfaringer, uavhengig av livssituasjon og livsstil. Gud kommer til oss. Som prester står vi på en måte i en givertjeneste til alle mennesker.

– Hvor mange mennesker har jeg ikke møtt som har en lavmælt tro. Men det er en tro. Som prest har jeg vært opptatt av disse; de som ikke formulerer troen så lett i ord. Som ikke bruker de kristne begrepene. Men dét de har betyr noe for dem. Om lyset ikke er så stort, så er det et lys. Det lyser. Vi må ikke i all vår kirkeprektighet blåse ut det lyset, men hjelpe å skjerme om det. Det gjør vi ikke ved å gjøre kirkedøren trangere. Det er en langt større fare for kirken å gjøre kirkedørene trangere enn det er å åpne dem vidt opp.

– Vår tid rykker folk opp med rot. Festet løsner. Velstandssamfunnet bidrar til selvdyrking. I denne situasjonen tror jeg nok mange reflekterer rundt trosgrunnlaget de har fått formidlet fra generasjonene før. Ikke minst opplever jeg dette i sørgesamtaler. I løpet av mine over tjue år i kirkens tjeneste her har jeg bare én eneste gang møtt en erklært ateist til sørgesamtale. De aller, aller fleste har et lys av en tro med seg, i ulike styrker og format kanskje - men lyset er der.

– Vi ser det også i måten folk hegner om sine lokale kirker. Det kommer kanskje ikke så mange til gudstjenester - men kirkene er også åpne til konserter, kulturarrangementer osv. Slik blir kirkerommet et folkets sakrament. Mange alterbilder i kirkene i vårt område vitner også om Gud midt i vår hverdag. Livets realiteter og troen. Dette henger sammen.

Bygge tillit

Prosterollen har endret seg enormt fra da han ble vigslet til stillingen i 1997 og fram til i dag, mener han:
– Den første tiden tilhørte prosten det du kan kalle arbeidstaker-delen i kirka. Men fra 2004 ble prosten regnet til arbeidsgiver-delen. Gradvis endret tjenesten karakter fra å være prest til å bli rådgiver, administrator, leder - den ansvarlige for prestenes tjeneste. Dette har selvsagt vært krevende. Ikke minst når vanskelige saker kom opp. Å vise lojalitet til alle og bygge tillit har stått sentralt for meg. Er det én ting jeg har lært gjennom disse årene så er det å lære å lytte til hverandre. Prøve å sette seg inn i andres synspunkter. Jeg har forsøkt å jobbe ekstra med dette aspektet. Å lytte er nøkkelen til godt samarbeid og til å løse vanskelige situasjoner.

Han ser tilbake på mange rike stunder og opplevelser i kirken. Ikke minst i Ålesund kirke, som er hans egen sognekirke: 

– Markeringen av reformasjonsjubiléet i fjor høst var noe av det fineste jeg har vært med på; evangeliet forkynt, fullsatt kirke, kor og orkester, Martin Luther-skuespill og deltakelse fra alle ordførerne i prostiet. For meg var det en mektig manifestasjon og en flott opplevelse av sammensmeltningen Kirke-Kultur-Samfunn.

– Med bysbarn som hegner om kirken sin, og med så mange besøkende fra hele verden til byen, har menigheten i Ålesund et unikt utgangspunkt til å gi mennesker et glimt av evangeliet. Ikke bare vise folk et museum, men ha kirken og miljøet rundt den som et misjonalt prosjekt og et åndelig tjenestetilbud. Mennesker som kommer inn i kirken kommer inn i Guds virkelighet - og alle vi som representerer kirken har da muligheten til å møte dem der med evangeliet.

Kirkens troverdighet

Om han kan være uenig i noen spørsmål mener Svend Klemmetsby Den norske kirke på mange vis er på rett veg:

– Kirkens troverdighet vil alltid være knyttet til evangeliet og til engasjementet for mennesker. Jeg ser ikke annet enn at Den norske kirke fremdeles følger dette kallet. Så kan det hende at noen sentrale kristne begreper, som frelse og nåde, i enkelte sammenhenger i samfunnssamtalen reduseres til mellommenneskelige forhold. Frelse og nåde er Jesu død og oppstandelse og aldri noe annet. Kirken kan aldri legge annen grunnvoll.

– Kjennskapen til Guds ord og Jesus-frimodigheten kan være på vikende front, men dette går i sykluser. Den Hellige Ånd vil ta vare på kirken. Nye røster vil komme ...da må kirken lytte.

Menighetsutvikling har vært en av kjernesakene til Svend Klemmetsby, og han mener det må enda mer systematikk inn i satsingen: – Vi har vært opptatt av tjenestens hva, og dét er bra, men vi må også spørre hvordan vi gjør tjenesten. Ja visst gjøres det mye innen både trosopplæring og undervisning, men mange menighetsråd mangler ledertrening og går i ring. Vi må lære oss å sette opp en metodikk og en arbeidsplan. Stabene må få hjelp til å fungere. Her må det penger og ressurser til. Denne utrustningen av den lokale kirken blir bare enda viktigere i en tid da de tradisjonelle kristne frivillige organisasjonene er i tilbakegang. Da må tomrommet de etterlater fylles.

Svend Klemmetsby og kona blir boende i Ålesund når han nå blir pensjonist. Her har de slått røtter og her har de fortsatt oppgaver. Barn og barnebarn er spredt rundt om i landet, men er gjerne på besøk på Sunnmøre.

– Engasjementet for kirken pensjonerer seg ikke, så jeg ønsker å bidra og håper jeg kan bli brukt. Oppgavene i kirken, både lokalt og regionalt, kaller på frivillige medarbeidere - og der stiller vi opp.