– Gud kan møte 
deg gjennom 
drømmer

 – Jeg var i det store, hvite rommet. Der stod vi på rekke og rad for å knele framfor Guds alter og takke, forteller Else-May Botten om drømmen hun aldri glemmer. Som barn var hun bestemt på å bli misjonær. 
Kallet bleknet, men troen på Gud er sterk og levende.

– Jeg vet ikke om det var himmelen.. eller hvor jeg var, men opplevelsen var så tydelig – den har aldri gått bort. Det var et uendelig rom fylt av kjærlighet og fred. Der var Gud. Det var en utrolig sterk opplevelse som har satt seg i kroppen – og spesielt hjertet. Den ga meg en gløtt inn i en verden der det er behagelig å være. Et sted der sjelen er mer fremtredende enn kroppen. Etter en slik opplevelse føler man seg trygg på veien dit. Troen styrkes og det er ingen plass for tvil. 

– Bibelen er den store læreboka om kristendommen, og skal lede oss gjennom livet på jorda og til livet etter døden - eller til himmelriket. Jeg opplever det slik at Bibelen på et vis mangler dette kapittelet. Det står noen avsnitt om himmelriket i Åpenbaringen, men det hadde vært en berikelse om det stod mer. Beskrivelser som bidrar til håpet om å få denne fantastiske muligheten til Guds nærhet, og som motiverer bibelleseren til å strekke seg etter et slikt fint mål. For meg er troen det stabile, det trygge - det jeg alltid holder fast i, understreker den markante arbeiderpartipolitikeren, som er inne i sin andre periode på Stortinget. 

– Jeg har ikke vært opptatt av å lese Bibelen fra perm til perm eller være i kirka hver søndag, men jeg har utviklet min barnetro gjennom livet og hatt sterke opplevelser både gjennom drømmer og andre situasjoner. En berikelse og en grunnmur til tro og utvikling. Det vi ser og opplever på jorda er nok en kopi av noe enda finere og enda mer levende.

– Det er en høyere mening med livet, og jeg tror samfunnet nyter godt av å ha en felles holdning rundt det. Det er motiverende å tenke på at den dagen vi dør får vi mulighet til å komme til et sted fylt med Guds kjærlighet og harmoni.

– Jeg er ikke så veldig flink å oppsøke gudstjenester, men noen ganger når jeg har lyttet til prester som preker i kirka har jeg spurt meg: – Tror de på dette selv, eller..? Kommer det fra hjertet eller hodet? Det er lett å merke forskjellen. Det kan komme mange ord... men hvor kommer de fra? Du må selv brenne for det du prediker. Det skal være et ekte budskap. 

DOGMER

For Else-May Botten er ikke først og fremst dogmene det viktige i troa: – Det er ikke ei bok som er det sentrale - men trua på Gud. Jeg tviler ikke på dogmene, men jeg er ikke så opptatt av skapelsesberetninga, arvesynd, jomfrufødsel, oppstandelse, dommedag eller påbud og regler. Vi har ikke tro på boks. Tro handler om at det finnes noe sterkere, noe viktigere, noe høyere enn deg selv, noe som du vil holde fast ved uansett hva livet byr på. Tenk deg et tau som kommer ned fra himmelen; det er opp til deg å holde fast i det - eller slippe taket. 

Gjennom alle faser har hun kjent på og beholdt tilhørigheten til kirken. – Men jeg kvier meg ikke for å si ifra dersom jeg mener at kirken handler eller velger feil. Det viktigste for meg er at kirka er åpen for alle. Ingen må oppleve å møte en stengt dør og "nei, du slipper ikke inn" - da blir jeg provosert. Ferdig snakka. I alle forhold i livet må kirka være et sted der alle føler at de er inkludert. Dette er også mye opp til den lokale presten og menigheten: De må være generøse og varme - og by på seg selv. Og så bør kirkene stå åpne. Alltid. De bør være et åpent rom å oppsøke når som helst når noen trenger det.

– Mange representanter for religiøse miljøer har vært ekskluderende og dømmende. Min oppfatning er at hver enkelt må få ta sine valg uten å kritiseres av andre for det. Det er ikke andre mennesker som bestemmer om vi har en tro - det er en sak mellom den enkelte og Gud. Det finnes ingen dommedag i forståelsen helvete med ild og pine - det mener jeg er skremselspropaganda. Vi får ikke flere i Norge til å tro på Gud gjennom å predike dommedag. Men jeg tror det er en rettferdighet etter døden, i den forstand at sjeler som ikkje har fått gjort opp for seg i livet svever i et slags hvilemodus utenfor himmelen – kanskje må de tilbake til jorda i en annen skikkelse for å få oppgjort ting.

– For meg er synd dette å gjøre urett mot Guds vilje og mot skaperverket. Det slår tilbake på oss selv. Slik jeg forstår det, er det ikke straff for synder som er kristendommens sentrale budskap, men Guds kjærlighet til mennesker - og nestekjærlighet. Gud er den store, gode krafta.

Vi trenger en åpen folkekirke som bidrar til å bygge opp om tro, håp og kjærlighet i folks liv – vi må ikke bli et samfunn der vi sier at tro er noe tull, noe vi ikke skal forholde oss til. Jeg kan godt skjønne at mange ikke har en tro, for vi blir jo formet av slekt, familie, venner, opplevelser - og dersom tro ikke har noen plass i livet ditt vil den jo forsvinne. Vi må få fram alt det positive trua representerer gjennom livet. Jeg har vært heldig og fått med denne dimensjonen.

– Så er jeg opptatt av hva vi kan lære av Jesus. Hva han viste oss. Hva slags forbilde han var. Hvordan kan vi følge hans eksempel? Hvordan kan vi være mer generøse med hverandre? For generøsiteten er lett og farlig å miste - både for den enkelte og for et helt samfunn. Den norske kirken trenger å være åpen, slik Jesus var det. I en slik kirke føler jeg meg hjemme.

TRYGT

Else-May Botten er født 1973 og oppvokst i Valsøyfjorden i Halsa kommune på Nordmøre. Fire søsken, mor og far. Lita bygd. Storslått natur. Trygge rammer og omgivelser. Musikk og moro. De beste oppvekstvilkår du kan få, mener hun.

– Mamma stod stødig i bedehusmiljøet, kristent barne- og ungdomsarbeid. Det var hun som først formidlet gudstrua til meg. Generøs, varm, omsorgsfull. Hun levde budskapet. På mange vis hele bygdas moder. Pappa representerte en mer allmennreligiøs holdning. Han hadde nok selv tatt sitt oppgjør med den trangere og strengere kristendommen hos sine foreldre. Han var lærer og rockemusiker - spilte i band og reiste mye rundt om i Norge. En fantastisk sanger. Jeg vil si at mine foreldre formidlet en grunnleggende åpenhet og tillit og respekt, både overfor hverandre og også overfor oss barna. De har levd helt forskjellige liv, men samtidig hatt en sterk kjærlighet og respekt overfor hverandre. Dette har vært fantastisk for oss barna å se og oppleve.

– Besteforeldrene mine uttrykte en kristendom som jeg opplevde som fór streng. Tror nok at jeg utfordra dem tidlig: Hva er det å være kristen? Hva innebærer det og hvordan leves det? De uttrykte at man måtte inn i en boks, hvor det var strenge regler for hva som var synd. Å gå på kino eller spille kort var ikke synd i mine øyne. De blandet kortene. Jeg syntes dette var å gå alt for langt. Hvis det ble stilte slike krav til andre mennesker, levde man i alle fall ikke etter det Jesus hadde forkynt. Da hadde man mistet hovedbudskapet av syne: generøsitet.

Else-May var aktiv i kristent arbeid sammen med mor; barneforeninger, yngres, leire: – I 4-5-årsalderen så jeg for meg meg selv som misjonær og at jeg skulle snakke til store folkemengder. Jeg lyttet til kassetter med kristent innhold og kristne sanger, og ville gå samme veg.

BRYTNINGSTID

Med mye livskraft og en sterk rettferdighetssans gikk hun inn i tenårene. Det kom til en brytningstid. Hun var mye på leir, ofte flere ganger i året. I 12-13-årsalderen var det ett år hun ikke kunne reise. Da de møttes på neste leir opplevde hun at voksenlederne behandlet henne som om hun hadde sveket dem: – Dette tok jeg opp med dem. Gjorde det klart at jeg ikke hadde forlatt kristentrua, men rett og slett hadde andre gjøremål og at dette burde det være aksept for. I etterkant ga en av lederne uttrykk for at jeg hadde handlet rett ved å ta opp dette.

Hun gikk musikklinja ved Atlanten vgs i Kristiansund. Deretter var hun to år i – Folldal, som musikklærer ved musikkskolen og musiker og sanger i grupper og kor. – Jeg elsker å synge og spiller også piano. Dette er noe som alltid gjør meg glad; å få formidle budskap.

Fra 1994 bodde hun i Molde, der hun studerte bedriftsøkonomi og personalforvaltning ved høgskolen. Om kveldene stod hun i bar. – Det var kjempesmart, for da ble jeg kjent med alle ungdommene her og fikk mange gode samtaler. Hun søkte stilling som ungdomssekretær i LO i Møre og Romsdal og fikk stillinga. I 2003 ble hun valgt inn i fylkestinget for Arbeiderpartiet. Fra 2005 var hun vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal og fra 2009 fast representant. Hun sitter nå i sin andre periode.

SOLIDARITET

– De senere årene har jeg lært mer om lokalhistoria fra Valsøyfjorden, og da skjønner jeg mer rundt hvor jeg har det sterke politiske engasjementet fra:

– Tippoldefaren min og oldefaren og oldemora mi var blant de første til å engasjere seg politisk og greide å få gjennomslag for saker lokalt. Da industrialiseringa kom til Enge fikk forfedrene mine arbeid der. Oldefaren min fikk dype sår etter en skade på tømmerbåndet og det gikk tuberkler i såret. Han var utenfor arbeidslivet i to år. Det fantes ikke sjukelønnsordning og familien var overlatt til seg selv. De måtte gå på butikken og tigge etter muggent brød. Men det som berget dem var at arbeidslaget til oldefar ble enige om at han skulle få en viss prosent av lønna deres til han var tilbake i jobb. Det løftet holdt de - og dette holdt familien i live.

– Dette er solidaritet i praksis og setter både likhetstanken og nestekjærlighet i et nært og godt perspektiv. For meg blir dette også en linje mellom det politiske arbeidet og den kristne tanken.

ÆRLIG

– Som 15-åring leste jeg romanen For dagene er onde av min sambygding Anne Karin Elstad. Fortellingen skapte mange refleksjoner hos meg rundt hva jeg ville med livet. Å være grunnleggende ærlig mot seg selv og se til at hode og hjerte korresponderer ble viktig. For hvis du bare skal trene tanken og kroppen, og ikke lytter til hjertet og følelsene, så er du i utakt med deg selv.

– Jeg tok noen livsavgjørelser den gang og formulerte dem som mål:

1) – Jeg skulle ikke bry meg om hva andre mente og sa om meg.
2) – Jeg skulle ha det bra i livet, gjennom å finne den ekte gleden inne i meg selv.

– Dette handler mye om hvordan du trener psyken din og møter livets utfordringer. Vi er alle født med ei sol inne i oss, men gjennom ulike erfaringer i livet kan det komme skyer foran sola. Da er det viktig å ta grep for å få skyene vekk. Du må ha vilje til å jobbe med deg selv, sette ord på egne ønsker og drømmer. Bevisst dyrke en positiv tankegang; "Det skal ikke stå på meg - dette skal jeg klare". Nederlag i livet er ikke noe begrep for meg. Ikke frykt og angst. Jeg er aldri redd på vegne av meg selv. Du skal ikke reservere deg, men være åpen for det livet har å by på. Jeg prøver å være sann mot meg selv – hele tida. Dette å være på tilbydern´ og være generøs, framfor å være på tiggern´, er utrolig viktig. Da får du en aktiv holdning til hva du kan bidra med, framfor å sitte og vente på at noen skal komme til deg.

– Jeg liker ikke rutiner. Vil ha det uforutsigbart. Jo heftigere det er, jo bedre trives jeg. Frykt og angst jager jeg på dør, sier Else-May. Hun liker nye utfordringer; akkurat nå tar hun opplæring til flysertifikat.

– Hvis jeg skulle ha fortvilet i møte med den motgangen også jeg har møtt, ville jeg ikke kommet meg videre i livet. Men jeg greier det ikke. Ser heller på mulighetene enn på hindringene. Hvis du problematiserer alt så bruker du energien din feil.

Og motgang har hun møtt:

– Da jeg var 17 år fikk jeg et alvorlig brudd i ryggen ved et fall, med påfølgende komplikasjoner - jeg kom til å bli lam for resten av livet, sa legen. Det godtok ikke jeg. Aldri. Jeg skulle opp og gå igjen.. og jeg gjorde det.

– Da jeg var 19 fikk jeg amalgamforgiftning. Kroppen visnet og funksjonene sviktet. Jeg holdt på å dø. Tiden fram til en diagnose var verst. Helsa ble verre og verre, uten hjelp i sikte. Det var som å lete etter nåla i en høystakken. Først da jeg fikk fjernet alle amalgamfyllinger og fulgte en stram diett over lang tid begynte bedringen.

– For to år siden gikk jeg over ende på Kvitfjell og knekte ryggen på nytt, med påfølgende lange rekonvalesens.

Gjennom alle disse hendelsene merket jeg at jeg hadde med en kraft. En tru på livet. En livsvilje. En livskraft. Hvor den krafta kommer fra? Jo, det vet jeg.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –– – – – 

Tro i Møre-intervjuene presenteres av Møre bispedømme, i en form der intervjuobjektet reflekterer omkring sin tro. Synspunktene i intervjuene er
ikke nødvendigvis representative for Møre Bispedømme sine standpunkter.
Tekst og foto: Svein Magne Harnes©