Vakumpakket mat. Kjøttkaker som er laget for 14 dager siden. Godt innpakket i plast. Ertestuingen som ligger i plastposen ved siden av. Sammen med potetene. Klar til oppvarming. Uten smak. Seigt. Ingen fristelse.
Sengeliggende. Syk og svak. Sliten av sykdom. Sliten av livet. Man venter på å sovne. For siste gang.
Det å dø, handler om noe mer enn å dø. Det handler om å forlate et liv. Det handler om å innfinne seg med tanken om at du ikke lengre skal være tilstede. Du skal ikke lengre se dine barn, barnebarn – eller ektefelle. Du vet at de skal leve videre uten deg. Du vet at om et par år så skal det holdes en konfirmasjon som du ikke er tilstede på. Du vet at det ene barnet ditt, som nå er single, kanskje om noen år finner sin utkårede, og gifter seg. Uten deg tilstede. Det vil gjøre vondt for barnet ditt, men kanskje gjør det aller mest vondt for deg...
Det å snakke om omsorg ved livets slutt er sårt for mange. Det er noe mange ikke vil forholde seg til. Det er for ubehagelig å tenke på. Vi skyver det fremfor oss, som om at det aldri kommer til å skje. Inntil den dagen kommer, og verken vi selv, eller familien, vet våre arme råd over hvordan den siste tiden skal bli. Skal det virkelig være sånn ?
De som er imot hospice, argumenterer gjerne med at "hospice er for de få”. Det blir et klasseskille. Hospice er det samme som å dø på 1.klasse. Det kan vi ikke ha noe av. Det vil sette sykehjem og sykehusene under press. Det vil bli et klasseskille.... – HÆ ?
Selvfølgelig vil vi alle ha en verdig død. Gjerne på best mulig måte. Kall det hva du vil. Enten det er på ”1.klasse” eller ikke. For mange vil det i fremtiden være mer enn godt nok å dø på det lokale sykehjemmet. Fordi de har et godt ord på seg. Du føler deg trygg der.
Men hva med alle de som ikke føler seg trygge? Skal de finne seg i å leve den siste tiden, i frykt for at de ikke skal få den omsorgen de trenger ?
Det å skulle forlate livet er vanskelig. For alle. Både for den som skal dø – og fordi som skal leve videre.
Hva gjør livet bedre ved livets slutt ?
Noen fortrenger denne tiden. Andre vet å utnytte tiden. Musikk. Det at noen spiller favorittsangene dine. Enten på CD-spilleren. Eller spiller den på piano. Gitar. Trekkspill. Du vet selv hva som er best for deg.
Noen vil kanskje bare snakke med noen. Le. Gråte. Diskutere. Planlegge for livets slutt. Fordi det gir deg den tryggheten du føler er viktig for deg selv.
Du vil kanskje ha et glass med vin. Det å få servert din favorittrett, selv om du kanskje ikke orker å spise så mye av den, men du spiser det du klarer.
Du vil kanskje oppleve en Spa-behandling. En siste tur på hytta. Et siste farvel med dine nærmeste venner, og du ønsker at dine venner skal ta seg et glass vin, sammen med noe god mat. Kanskje ditt største ønske er at din nærmeste familie går ut og spiser middag sammen, for at de skal få en hvilepause fra omsorgen over deg ? Ikke fordi du føler deg som ”en belastning”, men fordi at du vil vise dem at du er takknemlig for hjelpen de gir deg.
For å oppfylle dine ønsker – uansett hva de er – så trenger du å være på et sted som har tid og ressurser til, nettopp, å oppfylle dette. Det kreves ressurser.
La oss stå sammen i å fortelle politikerne at døden er et tema som må se dagens lys. Vi skal aldri godta å bli stuet bort på et ledig rom, med et eneste formål: Å dø.
Vi skal leve livet så lenge vi lever. Selv om vi er alvorlig syke, så har vi krav på en god livskvalitet. Vi skal være trygge på at vi får den omsorg vi trenger. Det samme gjelder våre pårørende.
Omsorg skal ikke bare handle om å rehabilitere deg tilbake til livet, fordi det er samfunnsmessig lønnsomt, å få deg tilbake til jobb. På grunn av skattepengene du tilfører samfunnet.
Når vi forlater livet, så skal vi være sikre på at de skattepengene vi har bidratt med til samfunnet, skal gjengi seg i form av en god omsorg. Enten du vil ha en sang, et glass vin, en spabehandling - eller en ”avskjedsfest” for deg – og dine nærmeste venner.
Samfunnsmessig er hospice en dyrere løsning enn en sykehjemsplass, men allikvel billigere enn en sykehusplass.
Hvorfor skal vi ikke da tillate oss ” Å dø på 1.klasse ?”
Da vi ble født, ble vi møtt med ”Det lille extra”. Det stod jordmødre, leger og barnepleiere på fødestuen. De ønsket deg alle velkommen. Gledestårene rant. Alle var beveget. Et nytt liv ble skapt.
Det er ingen grunn til at vi ikke skal oppleve det samme når vi forlater livet: Et kompetent personalet som bistår deg med det du ønsker. Inntil du tar ditt siste åndedrag. Tårene kommer da også. Om ikke av glede, men av sorg – og takknemlighet.
Det å forlate livet, og dø, er vanskelig nok. Ikke gjør det verre enn det allerede er.
Sørg for at stunden blir så god som mulig. La hospice bli en integrert del av helsevesenet. I samarbeid med alle andre instanser.
Legg prestisjen til side:
JA - Til flere hospice !
