I kjølvannet av eldrebølgen vil antall krefttilfeller øke dramatisk og helse-Norge er dårlig forberedt. Det er med andre ord tid for å tenke nytt om kreftbehandling og kreftomsorg.
Kreftregisteret varsler kreft-boom, kunne VG fortelle oss over hele førstesiden onsdag 14. desember. Årsak: Vi lever lenger. Om snaue 15 år kan vi derfor få 69 prosent flere tilfeller av kreft enn i dag blant personer over 70 år. Og det er en nøktern beregning.
Direktør Giske Ursin i Kreftregisteret sier til VG at helseforetakene må starte planleggingen av behovet for flere sykehussenger og mer personell, og uttrykker bekymring for at helse-Norge ikke er forberedt.
Jeg har selv lang erfaring som kreftlege og deler hennes bekymring. Faktum er at kvaliteten på kreftomsorgen i Norge er utfordret allerede i dag. Fastlegene har lav kompetanse på kreft og spesialistene har for lite tid.
Ventetiden for utredning, svar og behandling blir derfor ofte for lang. Resultatet er at vi altfor hyppig får høre historier om hvordan pasientene føler seg utrygge, alene og små i møtet med det store, sendrektige helsevesenet. Denne utryggheten er selvfølgelig tyngst for de som faktisk rammes av kreft, men belastningen blir også unødvendig stor for den nærmeste familien.
Pakkeforløpet for kreft er et virkemiddel som skal sikre nettopp et trygt, forutsigbart og helhetlig tilbud til pasientene. Dette har hatt positiv effekt, men kun delvis. Hos oss i Volvat får vi dessverre altfor ofte høre at pasientene føler de blir pakket inn, men aldri pakket ut igjen den dagen behandlingen er gjennomført og avsluttet. Sagt på en annen måte: Den dagen de sendes hjem, føler mange seg glemt. Hjemme sitter de igjen med frykt, sorg og mange ubesvarte spørsmål – samtidig som mange har både fysiske og psykiske skader etter omfattende behandling.
Vanskeligst er selvfølgelig dette for de pasientene som har fått beskjed om at nå er det ikke mer å gjøre. De som får sin kreftrettede behandling avsluttet og kun blir tilbudt lindrende medisinering. De som får beskjed om at snart er det slutt.
Som kreftlege har jeg møtt mange av disse menneskene. Enkelte er rolige og forberedt, andre nekter å godta beskjeden fra legen. Men felles for dem alle er håp om, og forventning til, kompetent omsorg i siste del av sykdomsforløpet.
Dessverre er ikke det tilfelle, og jeg vil påstå at vi er langt fra det målet i kreftomsorgen i dag. Den lindrende, såkalte palliative, behandlingen varierer kraftig fra kommune til kommune. Etter Samhandlingsreformen i 2012, ble ansvaret for å følge opp de palliative pasientene flyttet bort fra spesialistene på sykehusene til fastlegen og den kommunale hjemmesykepleien. Dessverre er den palliative kompetansen dårlig, til og med ikke-eksisterende, i en rekke kommuner.
Media og fagmiljøene har stor oppmerksomhet på nye og effektive medisiner, men reiser påfallende sjelden noen debatt om den varierende omsorgen hos kritisk syke pasienter. Hvorfor vet jeg ikke, men det er for meg en gåte hvordan det kan aksepteres at kreftpasienter blir så ulikt behandlet i kommune-Norge.
Det er å håpe at Kreftregisterets kreft-varsku nå blir lyttet til, men samtidig er det urealistisk å tro at kommunene skal makte å løfte kreftomsorgen for palliative pasienter alene. Kreft er en folkesykdom som rammer 30-40.000 nye mennesker hvert eneste år, og 12.000 mennesker dør årlig av sykdommen. Kreftomsorgen er derfor et samfunnsansvar som krever betydelig innsats fra mange instanser i samfunnet.
Vi må sammen tenke nytt i kreftomsorgen.
Roar Johansen - Kreftlege
