Bare for noen måneder siden var livet bare en eneste herlig happening. Så kom sjokket.
Mamma ble syk.
Legebesøk etter legebesøk.
Mange sykehusinnleggelser.
Mamma var blitt alvorlig syk. Det siste man hadde trodd var at dette skulle hende vår familie. Mamma hadde fått begrenset levetid. I rene ord så betydde det for oss alle: Mamma kommer til å dø.
Hva kan vi gjøre for mamma nå ? Hvordan skal vi takle det som kommer ? Mamma, som har vært den som har hjulpet oss alle, skal dø fra oss. Bli borte. Ikke fra minnene, men fra hverdagen. Herregud. Det er krise. Ikke bare for oss, men tenk på mamma!
Dette scenarioet er tatt fra hverdagens Norge. Mange familier opplever dette. Først kommer sjokket over at et nært familiemedlem skal dø. Deretter begynner ventesorgen. Det å forberede seg på det uungåelige - Døden. Vi har ingen valg. Døden kommer.
Mange opplever å møte den siste tiden med verdighet. De får den omsorg de ønsker. Det skal vi alle være glade for. Vi skal ikke skape noen frykt for å dø. Det finnes mange gode omsorgssteder i Norge: Hospice. Lindrende enheter. Sykehjem. Sykehus. All ære til de stedene som fungerer godt, og gir god omsorg og pleie. Til pasientog til de pårørende.
......MEN.......
Hva med de som ikke opplever å få den omsorgen de ønsker ? De som skriver til oss og forteller om uverdige tilstander.
Om den lave bemanningen på det lokale sykehjemmet, som kanskje gjør så godt de kan, men som ikke har tid nok til å gi den omsorgen et døende menneske trenger ? Helsepersonell opplever å være alene på jobb. Hvordan skal de ta kunne ta vare på alle friske - og de døende - på en god måte... ?
De som forteller oss om erfaringer om hvordan det oppleves å håndtere døden hjemme. Hvor mange ganger de har hørt fra hjemmesykepleien : Dere får maks hjelp. Det betyr ofte besøk 4 ganger i døgnet a 20 minutter. Det blir 80 minutter, av et døgn som har 1440 minutter. Det betyr at du som pårørende må være tilstede 95% av døgnet...
Ingen av oss vil jo at våre kjære skal ligge helt alene på slutten av livet. Skal det være slik ? Hva med de uten pårørende ? Vi vil faktisk hevde at det ikke er mulig å få sitt ønske oppfylt - om å dø hjemme, om du ikke har pårørende. Dette skjer i Norge. I dag. I 2017.
Vi må tørre å snakke om døden. Hvordan vi ser for oss å leve våre siste dager. Hvor vi ønsker å leve - inntil vi dør. Enten vi vil dø på hospice. Lindrende enhet. Det lokale sykehjemmet. Sykehuset. Eller i eget hjem...
Vi må ha et system som sikrer oss alle en god omsorg når vi skal dø.
Vi har fått henvendelser som forteller oss at alt de ønsket var en plass på hospice, - men det fikk de ikke. Istedet fikk de tilbud om plass på en rehabiliteringsavdeling. En dementavdeling. Det er så lite verdig, at vi mangler ord for å beskrive det. Hvorfor fikk de disse tilbudene ? Jo, fordi det var "ledige plasser", og det gjorde kommuneøkonomien godt. Helt ute av fokus om det var et godt tilbud for den døende - og deres pårørende. Sånn skal vi ikke godta. Sånn kan vi ikke holde kjeft om. Det er så galt. Det er så uverdig. Det er hjerterått. Verken mer eller mindre.
Vi hører ofte om gode erfaringer fra pårørende som har sine kjære innlagt på hospice eller palliative enheter. I Oslo ønsker mange å få plass på Hospice Lovisenberg. Nettopp fordi de vet at der får alle en god pleie. De møter respekt og omsorg. Dessverre så er det flere søkere inn til Hospice Lovisenberg, enn det er plass til. Derav får kun 45% av søkerne plass der.
Vi trenger flere hospice!
Hvorfor ? Jo, fordi folk vet at der er det god omsorg. En verdig avslutning. Selv om alt er trist. Det er skapt mye usikkerhet og utrygghet om omsorg på sykehjem. Det eksisterer også en utrygghet om man får den hjelpen man behøver om man vil dø i eget hjem. Dessverre så bekrefter historier i media dette . Med jevne mellomrom.
God omsorg og pleie er mer enn smertestillende medisiner.
Det handler om å bli sett bak diagnosen. Som det mennesket man er. God omsorg kan handle om samtaler. At noen spiller musikk eller synger for deg. At noen deler humoren din, slik at latteren kan overskygge sykdommen din. God omsorg kan handle om å fortelle noen utenforstående om hva du angrer på i livet ditt. Eller det å fortelle hva du er stolt av. Noen du kan gråte, eller le, med. God omsorg handler om å møte pleiere som forstår at det du trenger akkurat nå er en kopp med kakao. Eller et glass vin. Noen som forstår- før du åpner deg helt med det du har på hjertet - så trenger du å gå noen omveier. For å tørre å nå målet. Den omsorgen og støtten får du på hospice.
Derfor er det helt utrolig for oss å høre fordommene som råder mot hospice. " Det handler om å dø på 1.klasse."
Spør du oss, er svaret: Ja takk. Vi dør gjerne på 1.klasse.
Vi ønsker ingen "økonomiklasse" der vi skal være utrygge på hvordan omsorgen ved livets slutt skal være. Vi ønsker smertelindring, kakao, kaffe, vin, musikk, latter og gråt.
Fordi vi fortjener det.
