Fra 1945 og frem til i dag har verden blitt konstant foret med de utroligste historier om nazi-Tysklands påståtte supervåpen. På noen områder var regimet langt forut sine fiender, på andre områder langt bak. Den ingeniørtekniske historien om V-3, er intet mindre enn fascinerende.
«Supervåpenet» V-3 skulle vinne krigen for Tyskland, med en slik bakgrunn ble mange andre vellykkede og mislykkede «supervåpen» klemt ut av Det tredje riket.
I 1943 var Tysklands ferd mot nederlaget akselererende og planverket om å bygge verdens største kanon lokket Hitler nok en gang ut på tekno-galeien.
V-3 ble bygget inn i et gigantisk bunkerskompleks i Nord-Frankrike. Slavearbeidere fikk den jævlige jobben med å lempe sement og jernbinde armeringene.
Planen var at 25 kanonløp skulle rettes mot London og våpenplattformens totale kapasitet skulle være én granat i minuttet.
Fortsatt ubesvarte tekniske spørsmål
Nå i 2016 er det vanskelig å beskrive i sin helhet hvordan disse gigantkanonene i fjellanlegget skulle være tenkt å fungere. Få tegninger og fotografier har overlevd. Hvert kanonløp var i alle fall 130 meter langt og sto i 50 graders vinkel mot himmelhvelvingen.
Granaten som ble skutt ut skulle få ytterligere akselerasjon fra flere kammer plassert opp langs løpet. Dette var drivladninger som måtte gå av ekstremt presis. Muligens skjedde dette elektronisk, selv om det ikke foreligger noen dokumentasjon for dette. Andre har foreslått at det var varmesignaturen som utløste rekken av drivladninger.
Hitlers ingeniører hadde ingen enkel oppgave med å løse denne krevende oppgaven, mye skulle fungere 100 prosent for at én eneste granat skulle ha muligheten å terrorisere London. Kanonløpene var ikke riflet, derfor ville en stabil prosjektilbane være svært vanskelig å oppnå. Muligens ble denne utfordringen aldri løst. Først da Canadiske styrker etter D-dagen ankom fjellanlegget fikk de allierte styrkene kjennskap til dette spesielle våpenet. Selve bunkersanlegget var kjent på alliert side, men ikke hva som fantes på innsiden.
Arebeidet med kanonanlegget ble stoppet og anlegget forlatt etter at det ble utsatt for et bombeangrep 6. juli 1944. Åtte såkalte Tallboy-bomber ble dets skjebne. Funksjonen var at den gravde seg dypt ned i grunnen og etter den tids standarder utløste et aldri så lite jordskjelv da den detonerte. Anleggets tuneller, fundament og ammunisjonslagre ble ødelagte av bombene.
Tallboy var ren ingeniørkunst. Formen gjorde at den holdt seg aerodynamisk mens den neste kom opp i lydens hastighet og var solid nok til å trenge 15 meter ned i bakken. Ingeniøren Barnes Wallis fra England kom frem til at fem graders vinkling av halefinnene ville gi bomben stabiliserende rotasjon på sin ferd mot Hitlers hemmelige anlegg.
Kanonene ved Mimoyecques ble aldri avfyrt og ingen kredible kilder eller eksperter har noen sinne ment at et fungerende batteri ville endret krigen.
