Han skulle bli historiker. Istedet ble det 45 år på «Hunton Arbeideruniversitet». Men nå er Størk Hansen uteksaminert.
Tekst: Eline Lønnå / Foto: Erlend Angelo
En januardag i 1971 vandret en ung mann gjennom portene på trefiberfabrikken Hunton på Gjøvik, og stemplet inn. Som pulpergutt skulle han sørge for at vrak og avkapp fra platene ble oppløst og ført tilbake til produksjonen. Det var starten på en livslang kjærlighetshistorie. Når Sigurd Størk Hansen nå blir pensjonist, kan han se tilbake på snart 46 år år på fabrikken, 46 år med gode kamerater og rå linjekamper, 46 år i knallhard strid for arbeidsplassene. – Planen var å studere historie. Men så skulle jeg bli pappa, og i nøden var det bare å jobbe på. Så bare ble jeg her. Det ble 45 år på Hunton Arbeideruniversitet, og det er jeg faen meg stolt av!
Størk Hansen troner øverst ved bordet på klubbkontoret i fabrikkbygningen ved Hunnelva. Og hvor skulle han ellers sitte, mannen med oppnavnet Mr Hunton, mannen som har 43 år som tillitsvalgt – 26 av dem som leder for Hunton Arbeiderforening. Han ser rett over på foreningsfanen som pryder veggene, sammen med utallige fotografier fra fagforeningas og Huntons historie.
– Tre løfter har jeg gitt i livet, og alle har jeg holdt.
Det første var til bestefaren min. Da jeg var 14 ga han meg en dram Old Brandy og 50 kroner, og ba meg sverge å aldri tatovere meg. Det andre var til kona mi Jorunn da vi gifta oss. Og det tredje var til gutta her, rundt 1982. Jeg hadde fått jobbtilbud i forbundet, gamle Bygning, og de var redd jeg skulle slutte. Det hadde jo vært jævlig komfortabelt. Men da lovte jeg å være her, selv om det skulle gå til helvete.
De første kampene I 1982 hadde Størk Hansen og kameratene allerede vært gjennom to kamper for å beholde jobbene. Den første, i 1976, handlet om produksjonen av sponplater skulle legges ned. Den tapte de. Tre år senere ville eierne i Norsk Wallboard legge ned hele bedriften. Fort merket direksjonen at så enkelt var det ikke.
– Vi mobiliserte jækli' bra. Det var kamper internt om hvor harde vi skulle være i klypa. Men støtten både fra lokalbefolkningen og ellers var enorm. Presset på industriminister Lars Skytøen var knallhardt, men førte fram. Til slutt fikk vi til en industripakke til Gjøvik, og fabrikken fortsatte med noen nye eiere. Oppland Fylke ble med som mindretallseier. Gjennom hele åttitallet var det steinhard jobbing for å holde liv i produksjonen. Debatten i klubben gikk høyt. Hadde en bedrift livets rett når den ikke kunne betale ut skikkelige lønninger det gikk an å leve av? Etter forhandlinger fikk de opp lønna med ti kroner. Fylkesordfører Ola Dahl, som flere ganger var involvert i å redde fabrikken, ga klubben det Hansen mener er det størst mulige kompliment: «Dere er de verste folka jeg har hatt med å gjøre. Men også de beste.»
I 1991 var det uansett over, Hunton var konkurs. Ny kamp, ny mobilisering. Jobben var å få inn nye eiere. Og da verken Oppland fylke eller banken ville gi de nødvendige garantiene, truet Hunton Arbeiderforening (HAF) med å okkupere bedriften. Da gikk det i orden. – Jeg er ikke flau for å si at uten oss hadde det ikke vært noen fabrikk. Direktører kommer og går, Hunton Arbeiderforening består … Vi har hatt mange gode alliansepartnere opp gjennom, men fellesnevneren har alltid vært Hunton Arbeiderforening, sier Hansen.
Freden varte ikke lenge. I 1996 var det på'n igjen. Men også denne gangen ble arbeidsplassene reddet. Siden har det vært fortsatte kamper på Hunton, men ikke en kamp for rein overlevelse på samme måte. Hva er så oppskriften på å lykkes som arbeiderkollektiv, når man igjen og igjen står overfor trusler om nedleggelse? – Skal kamper vinnes må du gå etter strupen. Og ikke slippe! Du veit, når en løve biter seg fast gir den seg ikke før byttet er dau. Hansen gliser litt. I tillegg til å være kampklar og aldri gi opp, forklarer han, må klubben vite hva som skjer i produksjonen og være godt skolert på fabrikken. Dessuten gjelder det å legge en mediestrategi og være synlig.
Inntil for fem år siden jobba Størk Hansen skift i tillegg til å være klubbleder. Han elska det. Godt lagarbeid og kameratskap, en kaffe, en prat og en røyk i kontrollrommet. Skiftkameratene ble som en familie.
I diktet Revolusjonens røst skrev Rudolf Nilsen: «Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Størk Hansen kunne stått modell for denne usårlige, revolusjonære pioneren. Eller?
– Flere ganger da det sto på som verst var vi langt nede og deppa. Men vi lærte gang på gang at det eneste som nytta var å fortsette kampen. Vi vant ikke alt, men alle de viktigste slagene. Så vi skjønner at HAF har stått steilt mot eiere og sjefer. Men det har heller ikke manglet på indre strid. Helt fram til 1960-tallet var det kamp om vervene i klubben mellom NKP og Arbeiderpartiet. Så kom denne sufferen, marxist- leninisten Størk Hansen inn.
– Jeg var radikal, opptatt av Vietnam og Sovjetinvasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Og jeg syntes AUF var dritkjedelige. Unge Høyre var uansett bare gjennomført motbydelige drittunger, så det var aldri aktuelt …
Men på Gjøvik har sosialdemokratene hatt makta sammenhengende i snart 100 år. Størk Hansen var en irriterende fyr for mange. – Det har vært mye kamper ja, frenetisk baksnakking og slikt. 1. mai 1980 skulle jeg holde appell, etter å ha spilt en rolle i kampen mot nedleggelse året før. Da krevde lederen av Gjøvik Samorg å få forhåndssensurere manus. Og alle talerne fikk blomster – unntatt meg. Men gutta på fabrikken har støtta meg, hele veien. Hva får så en mann til å fortsette tiår etter tiår som tillitsvalgt, ofte i kontroverser og med orkan i kastene utenfor klubbkontoret? For Hansen er svaret nok en gang kollektivet. Folka. Samspillet mellom styremedlemmene, og diskusjonene som fører til handling. – Gjør du jobben som tillitsvalgt riktig, får du jo tell no! Etter 43 år som tillitsvalgt og et kvart århundre som klubbleder er det ikke til å forundres over at hæinn Størk er blitt for en institusjon å regne. – Folk utenfor bevegelsen og politiske motstandere tror jeg er en despot som tvinger folk i kne. Men man blir bare ikke valgt igjen og igjen ved hjelp av tvang, sier Hansen.
Og la det være helt kort sagt, Hansen har fingre med i flere spill på Gjøvik. Han har vært leder for Gjøvik LO i en årrekke og frontet den lokale sykehusaksjonen, stått i spissen for innsamling av penger til et arbeidermonument og vært aktiv i diverse solidaritets- organisasjoner og i kampen for gode pensjonsordninger. – Faktisk er jeg jævla god på å bygge konsensus. Men når jeg går i krigen er jeg ingen diplomat, konstaterer Hansen fornøyd. Så spørs det om han klarer å holde seg i ro når nye krefter nå overtar ledelsen i HAF. Planen er å bruke en del tid framover på å skrive historien om Hunton fra arbeidernes ståsted. Det skal bli lite piping fra hornet på veggen når de nye HAF-erne fører arven videre. For framtida ser lys ut for Hunton på Gjøvik og arbeiderne der. I sommer kom beskjeden om at det skal bygges en ny fabrikk i kommunen, i tillegg til fortsatt full drift ved den gamle. Arbeidsplassene virker sikre, så sikre som de kan være i en kapitalistisk økonomi der penga rår. Størk Hansen kan snart stemple ut og kjøre gjennom portene på fabrikken vel vitende om at oppdraget er utført.
