MAY BERG, ANNE SIRI RENÅ (tekst) OG OLE PALMSTRØM (foto)
49 mennesker ble drept på en homonattklubb i USA i juni. Rundt 75 land i verden har lover som forbyr homofilt samkvem. Én av fem norske menn har svært negative holdninger til homofile. Transpersoner forteller om alvorlig diskriminering på jobben.
Homofestivalen Oslo Pride hadde i år «solidaritet» som hovedtema, med mål om å styrke hverandre i et felles arbeid for et likeverdig og fritt samfunn. Dét trengs.
Vi tok lunsjpausen med fire «skeive» og fikk fire ulike historier, om besværlige oppvekster, levende fordommer og enorme lettelser.
Per Østvold (67),
SV-politiker og tidligere leder av Norsk Transportarbeiderforbund
«Du verden, så modig hun er!» Denne tanken slo ned i Per Østvold da han hørte et foredrag av Kim Friele, lederen av den lukkede homoorganisasjonen Det norske forbundet av 1948.
Året var 1970, og Østvold hadde fylt 21. Mannlig homofili var fortsatt straffbart i Norge. Ingen kjendiser sto fram, det fantes ingen forbilder.
Østvold ble inspirert og hoppet ut i åpenheten.
Etter anbefaling ble han tatt opp som medlem av forbundet, undertegnet et taushetsløfte, og snart sto han på hovedstadens Karl Johan og delte ut løpesedler for avkriminalisering av homofili. I 1972 skjedde det.
En offentlig person
Vi møter Østvold på Grünerløkka, bydelen i hans hjerte.
Inntil i fjor var han leder for bydelsutvalget, nå er han medlem av helse- og sosialkomiteen for Sosialistisk Venstreparti. Framskutte samfunnsposisjoner har vært en del av livet siden han som ung voksen flyttet til Oslo fra lille Rygge i Østfold.
Han startet yrkeskarrieren som terminalarbeider og truckfører, og har «alltid» vært lokal eller regional tillitsvalgt. Fra 1996 til 2009 var han profilert leder i Norsk Transportarbeiderforbund.
Østvold mener det er lettere å jobbe i et typisk «machomiljø» hvis man samtidig er tillitsvalgt, da har man også en tydelig rolle. Det er tross alt ikke mange som tar sjansen på å mobbe klubblederen.
Gir gode råd
Han ble et forbilde, mange har søkt råd hos Østvold opp gjennom årene. Og han har sagt det samme til alle: vær åpen og ta konfrontasjonene om de dukker opp – akkurat som han selv har gjort.
Fortsatt kommer folk på hans egen alder bort og betror han at de har en sønn eller datter som er homofil.
– Da sier jeg alltid: gratulerer, så heldig du er! På den måten tvinges de til å tenke nytt, sier Østvold.
Han går ofte arm i arm med samboeren gjennom byen, om det så skulle være over Grønland, som har blitt stemplet som det såkalte moralpolitiets høyborg.
Samtidig ser han at det fortsatt ikke trenger å være like lett for ungdommer, verken i arbeidslivet eller ellers, særlig ikke etter at det ble vanligere å stå fram med ulike kjønnsuttrykk.
– Til alle dere som liker å stå på barrikadene for andre ting: kast dere ut i homotoget!
Undertrykking
Sammenhengen mellom machoholdninger, kvinneundertrykking og undertrykkingen av homofile og lesbiske er nær, ifølge Østvold.
– I kirka finner vi i dag mange av de samme holdningene til homofile som de som fantes overfor kvinner. For 40 år siden var det langt fram både til norsk kvinnelig statsminister og LO-leder, sier han.
Baktung fagbevegelse
Østvold beskriver fagbevegelsen som baktung. LO kom sent på banen, men de kom da også godt, mener han.
Det var Gerd-Liv Valla – LO-leder mellom 2001 og 2007 – som ga klarsignal for deltakelse i den årlige homoparaden i hovedstaden.
Dessverre står det ikke like bra til i alle forbund, og i paraden er det fortsatt ikke mange forbundsledere som går, bemerker den tidligere forbundslederen.
Han mener at samtlige forbund med respekt for seg selv har et likestillingsutvalg, der de må sette homokamp på dagsordenen.
– Hva er din oppfordring til forbundene?
– Til alle dere som liker å stå på barrikadene for andre ting, kast dere ut i homotoget!
Sarah Karoliussen Dilkestad (26),
klippeassistent og leder i Oslo Skeiv Ungdom
– Jeg har alltid følt at jeg har vært annerledes. Sarah Karoliussen Dilkestad leter etter ord og tenker seg om lenge når hun blir bedt om å utdype.
– Det startet med at jeg sjøl visste jeg var jente; det var ingen forskjell på meg og mine søstre. Men så snart jeg kom ut i bygdemiljøet og skolen startet, ble jeg satt i bås og fortalt at jeg måtte være sånn og sånn. Litt av mine foreldre, men mest av lærere og andre foreldre. Jeg ble for eksempel tvunget til å klippe håret.
– De ville at du skulle være gutt?
– Ja.
Ei jente som andre
Bakgården vi sitter i på Oslo øst er omgitt av nyutsprunget løv og byens fugler. Sarah Karoliussen Dilkestad er mørkkledd og har langt, glatt hår. Ei jente på 26 år som mange andre i storbyen.
Hun bekrefter det selv:
– Ingen spør meg om noe før jeg åpner munnen. Og da pleier jeg bare å si at det finnes mange damer som har mørk stemme.
Hun er lavmælt og stillferdig. Nå har hun sagt ja til å gi et ansikt til en av de mest utsatte gruppene av mennesker i landet vårt.
Sarah Karoliussen Dilkestad er transperson. Det vil si at hun har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra den hun ble tildelt ved fødselen.
Ikke lett å få jobb
Arbeidslivet er ingen enkel arena for transpersoner. Ifølge en europeisk studie fra 2008, er bare 40 prosent av transpersoner i lønnet arbeid.
Dilkestad har en del dårlige minner om nedverdigende behandling.
På en Rema 1000-butikk fikk hun beskjed om å tenke på butikkens beste og kle seg annerledes, det vil si som gutt.
Hun har opplevd at kolleger har kontaktet gamle venner på Facebook og bedt om informasjon om henne, og brukt denne kunnskapen mot henne på arbeidsplassen.
Hun har blitt bedt om å bruke et annet toalett. Hun har møtt folk som spør og graver om hvilke operasjoner hun har tatt.
Søker opp folk på face
Dilkestad sier hun har søkt på utallige jobber hun har vært kvalifisert for, uten å få svar. Hun vet at det ikke er lurt å oppgi at hun er transperson, for da får hun i hvert fall ikke svar.
Hun vet også at arbeidsgivere søker opp arbeidssøkere på Facebook for å se hvordan de ser ut.
Hun har to år på filmskole, og i dag jobber hun med etterproduksjon for tv. På den siste jobben, tv-programmet «Mitt kjøkken ruler», står hun oppført som klippassistent i rulleteksten.
Det var en seier; hundre prosent stilling og en arbeidsplass hvor hun er akseptert som den hun er.
– Vi har et utrolig godt arbeidsmiljø. Jeg har aldri opplevd noe negativt rundt min kjønnsidentitet.
Å vokse opp på bygda
Oppveksten i ei lita bygd i Nordland beskriver hun som vanskelig.
– Det var et forferdelig miljø å vokse opp i for en som var annerledes. Ni år på skole ble veldig tungt og ensomt. Når jeg tok opp situasjonen med voksne, ble jeg ikke tatt seriøst. Jeg ba om hjelp flere ganger, men fikk det ikke.
Hun flyttet så snart det lot seg gjøre, til Trøndelag. Hun var 18 år, og opplevde for første gang å få et nettverk og bli anerkjent som jente.
Siden flyttet hun til Oslo, og for tiden bor hun i Hønefoss.
Nå er hun styreleder i Oslos lokallag av Skeiv Ungdom, som er ungdomsorganisasjonen til Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (tidligere LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner).
Skifte kjønn uten operasjoner
I juni gikk lovendringen gjennom i Stortinget som gir alle personer over 16 år rett til å endre sitt juridiske kjønn, det vil si at personer som opplever at de tilhører et annet kjønn enn de er registrert med, skal ha rett til å endre det uten diagnoser og uten å måtte operere seg.
Kastreringskravet, som de sjøl kaller det, er bortfalt.
Sarah Karoliussen Dilkestad har måttet kjempe seg gjennom et system hun har opplevd som nedverdigende, for å få en diagnose som fortalte at hun var syk.
Hun er glad for hormonbehandlingen hun har fått, og skulle ønske at hun fikk den allerede før hun kom i puberteten.
En tredje kjønnskategori
– Loven betyr kjempemye. Den gir folk frihet til å være seg selv og gjør livet lettere for alle som ikke er en del lav normen.
Hun skulle likevel ønske at endringen av loven hadde gått lenger, og at det også ble innført en tredje kjønnskategori for dem som ikke finner seg til rette innenfor kjønnskategoriene «mann» og «kvinne».
Sarah Karoliussen Dilkestad har opplevd at aksepten for transpersoner har blitt mye større i løpet av hennes unge, voksne liv.
– Det har blitt veldig mye lettere å diskutere temaet. Jeg tror mediedekningen på transpersoner har hjulpet veldig mye, og aksepten har blitt større. Folk har mer forståelse og er mer åpne.
Christine Nedreberg (29),
fengselsbetjent i Ringerike fengsel.
– Alle skal kunne komme til oss og bli møtt med et åpent sinn, sier Christine Nedreberg.
Hun sitter i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbunds (NFF) lokale styre i høysikkerhetsfengselet på Ringerike.
Her skal det være stor takhøyde for ulikhet. Kulturen blant ansatte er ikke lengre så mannspreget, iallfall ikke i dette fengselet, forteller hun.
– Noen tror fortsatt at homofile tenner på «alle andre» homofile. En typisk fordom fordi de rett og slett ikke vet bedre.
Ta deg en pille
«Ta en pille og bli frisk», sa mormoren til Christine Nedreberg da hun som 20-åring fortalte at hun var lesbisk. Frykten for å bli avvist av familie og venner er en av de sterkeste grunnene til at unge ikke tør å stå fram, mener Nedreberg.
Selv var hun likevel heldig – moren hadde skjønt det tidlig. Småsøsknene som er i ungdomsskolealder gleder seg til å bli onkel og tante, for nå spreller det nemlig en liten Kasper i Christines mage.
Mormor har hun ikke så mye kontakt med.
Kulen på magen
Hun har alltid elsket fotball. Men hun elsket også dukker og tilhørende utstyr, og hun antyder at hun drev rovdrift på ungene i nabolaget i Drøbak med mor-far-barn-leken.
Litt senere trådte hun til som reservemamma med bleieskift og matlaging da faren til småsøsknene hennes ikke stilte opp.
Hun visste tidlig at hun ville ha egne barn, og når vi treffer henne kommer hun rett fra time hos jordmor.
I august er det klart for å hilse den lille sprellemannen velkommen. Samboeren Karen har kjøpt en bok om det å ha to mammaer.
Frykt og distanse
For Christine Nedreberg blir det viktig å lære sønnen om åpenhet. Jo mer kunnskap folk har om et tema, desto mindre fordommer og frykt vil det være både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig, mener hun, som i dag er bosatt i Oslo.
– Noen tror fortsatt at homofile tenner på «alle andre» homofile. En typisk fordom fordi de rett og slett ikke vet bedre. I fengselet.
– Hvordan forholder de innsatte seg til at du er lesbisk?
– Nå er mange veldig opptatt av magen min og av å passe på den. Legningen min er ingen hemmelighet, men jeg gjør ikke den til et tema sammen med innsatte. Dette er nok en større utfordring innad blant dem, vi antar at det foregår en god del psykisk vold blant innsatte bak ryggene våre, sier Christine Nedreberg.
Hun er ikke redd for å snakke. Folk må bare komme bort og spørre hvis de lurer på noe, da blir det også mindre gjetting og antakelser, mener hun.
Ole-Henry Bøe (47), ansatt i Kripos
– Jeg tenker at man ikke skal dvele altfor mye ved det som har vært, sier Ole-Henry Bøe, og lirker sine 197 centimeter på plass ved uterestauranten.
– Man modnes, og skjønner at foreldre har vært bekymra. De vil jo det beste for barna sine. Men av og til tenker jeg på at om jeg ikke hadde vært den jeg var, er det ikke sikkert at jeg hadde sittet her i dag.
I dag er han voksen og trygg på sin egen identitet.
Som student i Stavanger i 1987, med ballast fra indremisjonsmiljøet i Østfold, og en hang til å forelske seg i gutter, var livet ikke like enkelt å håndtere.
Det ble ikke akkurat jubel, for å si det sånn
Fra kristendom til homobevegelse
– Jeg var 19 år og på leting etter min gudstro, og valgte å gå ut av Den norske kirke og inn i Karisma Senter, som var en del av Pinsebevegelsen. Noen måneder senere husker jeg at det var erotisk festival i Stavanger og jeg var på filmvisning i Stavanger kino. Det skjedde mye den uka, og jeg erkjente at jeg var homofil. Så var det å ringe rundt til folk. Det ble ikke akkurat jubel, for å si det sånn.
Overgangen fra karismatisk kristendom med tungetale og hendene i taket, til homobevegelsen, var ganske stor.
Han flyttet tilbake til Østfold i 1988, og opplevde at han fikk total aksept for sin legning blant gamle skolekamerater.
– Det var som et bønnesvar, sier han.
Bøe flyttet til Oslo i 2001 og begynte i Kripos. Han er avdelingsingeniør ved seksjon for narkotika, og driver med analyse av beslaglagt narkotika.
Han har vært tillitsvalgt i Norsk Tjenestemannslag i mange år.
Takhøyde på jobben
– Hvordan har det vært å jobbe i politiet?
– Kripos er stort, og har flere sivilt ansatte enn politifolk. Jeg tenker at det også preger miljøet. Det er en åpen organisasjon med et stort spenn, og det gjør kanskje at miljøet er mer mottakelig for annerledeshet. Jeg stortrives på jobben, og føler at det er stor takhøyde. Man kan være seg selv på godt og vondt.
Bøe kan ikke se at livet har påført ham flere sår og skrammer fordi han er homofil. Oppveksten i Varteig på 80-tallet har kanskje merket ham mer.
– Sex snakket man ikke om i det hele tatt. Og nærhet! Det er først de siste 15 åra at vi har begynt å klemme hverandre i familien vår, forteller han.
Ole-Henry Bøe tror at unge i dag har andre utfordringer som ikke var så synlige for 30 år siden. De skal hanskes med sosiale medier, og strir med selvbilde og kropp.
Vil ha økt innsats mot diskriminering
Forbundssekretær Eddie Ingebrigtsen i Norsk Tjenestemannslag (NTL) håper på debatt under LO-kongressen neste år.
Jeg er veldig glad for at jeg som ung homofil ble valgt til tillitsvalgt på toppnivå i forbundet
– Jeg er veldig glad for at jeg som ung homofil ble valgt til tillitsvalgt på toppnivå i forbundet. I LO skal det være plass til alle, vi må være tydelige på at vi er mot alle typer diskriminering, sier Ingebrigtsen, som gleder seg til kongressdebatt i 2017.
Forbundssekretæren mener avsnittet om vern mot diskriminering i handlingsprogrammet må bli bedre og mer detaljert, og bør inneholde underpunkter som handler om likestilling mellom kjønnene, seksuell orientering, etnisitet og religion
Handlingsprogrammet er styrende for LOs arbeid mellom kongressene.
Plass til alle
– Det skal lite til for å gjøre handlingsprogrammet bedre på dette området, sier LO-sekretær Peggy Hessen Følsvik.
Hun har blant annet ansvar for LHBT-personers rettigheter i arbeidslivet. Nå er det opp til hvert enkelt forbund å foreslå utdyping og endring av handlingsprogrammet.
– Vi håper forbundene kommer med mange gode forslag. Så blir det en avveining om hvor detaljert et overordnet program som dette skal være, fortsetter Følsvik.
Forbundene er rustet
LOs juridiske avdeling har ikke mottatt diskrimineringssaker mot LHBT-personer de siste årene.
Hvor mange saker som eventuelt kommer inn til hvert enkelt forbund, finnes det ingen oversikt over, men Følsvik tror de fleste sakene blir sendt til Likestillings- og diskrimineringsombudet.
– Forbundene skal ha et godt apparat for å håndtere slike saker. Og så kan vi bare oppfordre tillitsvalgte til å sørge for at kompetanse og skriftlig materiale om tematikken finnes ute på arbeidsplassene, fortsetter Følsvik.
LO samarbeider også med kompetansemiljøet «Rosa kompetanse», som gir bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold blant annet i arbeidslivet, rundt om i landet.
Arbeidsmiljøloven
Eddie Ingebrigtsen påpeker at det har skjedd mye positivt på feltet de siste ti årene, senest i 2014 med den nye likestillingsloven, men han mener at det fremdeles er åpning for å diskriminere etter seksuell orientering i kapittel 13 i arbeidsmiljøloven.
– Det er uakseptabelt, sier han.
Bær fanen høyt i helga!
LO har et eget LHBT-forum som møtes med ujevne mellomrom. Invitasjonen går ut til alle forbund, men langt fra alle er med.
– Vi håper flest mulig vil delta, sier Følsvik.
Selv har hun i flere år båret fanen i LO-delegasjonen i opptoget under Pride-festivalen i Oslo. En fysisk tung, men morsom oppgave, sier hun, og slutter seg til oppfordringen fra Per Østvold – tidligere leder i Norsk Transportarbeiderforbund – om at flere forbundsledere bør gå i toget.
